Globalismen kan ha fått et relativt kort liv fra den så dagens lys i eufori over «den nye verdensorden» og Berlinmurens fall (1989), der den ble båret frem av personligheter som Tony Blair, Bill Clinton og hele EU-toppen i Brussel. Så ble den langsomt kvalt i det nye årtusenet av finanskriser, folkevandringskrise og Vestens tap av makt – og av populister som i hele den vestlige verden står klar med dødsstøtet, når en bare blir mange nok.
Det mener Anna Libak, journalist og debattant, som i dag kommer med boken Forstå Populismen!, melder Berlingske.
Mister makt
Anna Libaks hovedpoeng er at det ikke er populismen som har skapt Vestens problemer. Såkalte politiske populister er en reaksjon på en globalisme som tok feil, og en globalisering som har vist seg å ha en rekke negative sider.
«Den gjengse oppfatning er at populister har villedet befolkningen og ikke har forstått at globaliseringen er til deres fordel. Men det er ikke de som er problemet. De er et symptom på at Vesten, som følge av globaliseringen, er i ferd med å miste makten,» sier Libak til avisen.
Ifølge henne var grunnideen at jo mer vestlige samfunn åpnet seg økonomisk for hverandre og resten av verden, desto rikere og lykkeligere ville vi alle bli. De frie, globale strømmer av arbeidskraft, kapital, kultur, informasjon, jobber og alt annet ville få verden til å smelte sammen i fred og velstand. Endemålet var som en global landsby, hvor alle folkeslag lever harmonisk sammen.
Hvor absurd en slik idé fremstår for en del av oss i dag, skyldes nok at konsekvensene av den førte politikken stadig trer tydeligere frem.
Den nye verdensorden
Kjernen i globalismen er troen på at alle mennesker i alle land har samme preferanser om en fri verden. Samt at jo tettere integreringen ble, desto mer fordelaktig ville det bli for oss alle. Som en fusjon av liberalismens tro på markedet som problemløser og venstresidens tro på mangfold som en gevinst i seg selv, sier Libak. For jo mer man blandet mennesker og kulturer, dess mer forståelse, toleranse og innovasjon ville det ende med.
«Den nye verdensorden» var i støpeskjeen, og den fikk så vel politikk som næringsliv, forskning, medier og alt annet til å ta de «nødvendige» skritt. «Mangfoldet» ble synliggjort i politiske beslutninger og planer, det samme ble det i reklamebransjen, stillingsannonser, lærebøker, Francis Fukuyama erklærte historien som slutt (The End of History and the Last Man, 1992), mens bautaen i tredjeverdenspolitikk Paul Collier, og tidligere Afrika-rådgiver for Tony Blair, viste hvordan verdens fattigste lider under å leve i samfunn uten velfungerende institusjoner (The Bottom Billion, 2007).
I 1999 holdt den britiske statsminister Blair en tale i Chicago, senere kalt Blair-doktrinen, hvor han blant annet erklærte følgende:
«Vi er alle internasjonalister nå, om vi liker det eller ikke. Vi kan ikke nekte for å være en del av de globale markeder, hvis vi vil ha velstand. Vi kan ikke lenger ignorere nye politiske ideer i andre land, hvis vi ønsker innovasjon. Vi kan ikke vende ryggen til konflikter og brudd på menneskerettigheter i andre land, hvis vi selv ønsker sikkerhet.»
17 år etter Blair-doktrinen kom avstemmingen om Brexit, og statsminister Theresa May, konkluderte i en tale til parlamentet:
«Den som tror han er verdensborger, er en borger i ingenmannsland.»
Globaliseringen er med andre ord blitt en politisk kampplass.
Individer, intet annet
Om enn målet var den «harmoniske globale landsby» som skulle berike oss alle, så er resultatet fortsatt ulikhet. For om globaliseringen gjorde oss økonomisk rikere, særlig land utenfor Vesten hvor millioner er løftet ut av fattigdom, så har den skapt konsekvenser vi ikke forutså. Slik som for eksempel den nevnte Collier kom til i 2014 (Exodus: Immigration and Multiculturalism in the 21st Century), da han forklarte at økt velstand i den 3.verden gjorde at flere fikk råd å reise – og de som reiser, er de som avgiverlandet trenger for å videreutvikle seg og som mottakerlandene strengt tatt ikke trenger. Han konkluderte med at de eneste som tjener på innvandring, er innvandrerne selv. Senere har han også tatt til orde for å stenge Europas grenser.
Libak peker på et annet sentralt poeng i boken, nemlig at globalistene slett ikke hadde blikk for kulturelle og religiøse motsetninger.
«Globalismen opererer ikke med klasser, kulturer eller religioner. Den opererer med individer. Og den ene borgers muligheter for å utfolde seg begrenses ikke av den andres, for en kan leve sitt liv som man vil – så lenge det skjer innenfor lovens rammer. Det var akkurat av denne grunn at det i mange år i Danmark, og hele øvrige Vesten, ble betraktet som suspekt å si at man var motstander av innvandring. For man kunne jo ikke ha noe imot folk man ikke kjente på forhånd. At religion og kultur i seg selv kunne være barrierer for harmonisk sameksistens, var ikke gyldige argumenter,» rapporterer Berlingske.
Vi kjenner det godt igjen fra de siste tiårene i Norge. Som for eksempel eks-statsminister Jens Stoltenbergs påstand om at innvandring til Norge er en «sosial, kulturell og økonomisk berikelse», og de mange påstandene fra ulikt hold om at «uten innvandring stopper Norge». Vi skulle ikke tro, mene eller tenke selv. Vi skulle godta at slik var det – innenfor denne nye verdensorden.
Strider mot vår natur
Globalismen strider mot den menneskelige natur, hevder Libak.
USA beskrives gjerne som en «smeltedigel» der allverdens kulturer, religioner og etnisiteter er forent i en felles tro på forfatningen under det amerikanske flagg. Men Libak mener snarere vi snakker en salatskål hvor hver ingrediens har bevart sin særlige karakter, eller det som Walid al-Kubaisi tidligere har definert som mosaikksamfunn, eller rett og slett parallellsamfunn.
Libak mener at vi er nødt til å erkjenne at de fleste mennesker helst vil bo sammen med noen de ligner – slik som for øvrig Pew Research Centers nye studie viste, der for eksempel over halvparten av Norges befolkning mener at vår kultur er bedre enn andres, og som mediene fremstiller som noe negativt.
«Kosmopolitter liker å omgås andre kosmopolitter. I et travelt liv er det altfor krevende å forholde seg til andres (for oss) spesielle normer, skikker og sedvaner,» sier Libak til Berlingske.
Politiske partier som antiglobalister
Som konsekvens av den døende globalismens er nesten alle nye partier i Vesten antiglobalister, påpeker Libak, og de gamle partier som ikke tar velgernes bekymring på alvor, vil fortsette å tape.
Og de gamle partiene i denne sammenheng er ikke minst de sosialdemokratiske, som over hele Europa har tapt terreng. For ingen partier kan lengre komme til makten uten å love kraftige innstramninger i migranters muligheter til å ta seg til Europa, og deres tilgang til Europas velferdsgoder.
Noen av de gamle klassiske partiene har tatt over de opprinnelige populistenes program, sier Libak. Det har vi erfart i Norge ved at Ap kler seg i FrPs klær og nylig prøvde SV å forsvare sin mer restriktive linje ved å hevde at de har helt andre motiver enn (de tillegger) FrP.
«Deres dagsorden (de klassiske partiene med såkalte populisters program, min anm.) er på forskjellig måte å skjerme Vesten for globaliseringens negative sider, og det synes jeg er klokt,» sier Libak.
Verdensorden har skiftet
En av spikrene til globalismens likkiste er at den er blind for makt, sier Libak, og viser til at verdensorden er skiftet – men at Vesten ennå ikke har innsett det.
«Da vi vant globalt var det ikke fordi at alle andre ønsket å bli som oss eller fordi vi hadde rett og en overlegen måte å leve på. Vi vant fordi vi hadde makt. Nå vi nå ikke lengre er de sterkeste, slutter andre å gi oss rett,» sier Libak og viser til Kina og Russland som eksempler. Hun mener at Vesten må finne en mer balansert kurs, som ikke går ut på på mindre frihandel, men sikrer at den skjer på rettferdige betingelser. «Store land som Kina eller multinasjonale selskaper skal ikke kunne misbruke deres dominerende stilling. Og så skal EU lukke sine grenser,» fastslår Libak.
Hun mener at så lenge EU ikke har kontroll med hvem som kommer til å bo i Europa, vil unionen fortsette å svekkes. For på samme måte som man er enige om at et bestemt mål av innvandring er til gavn for et samfunn, like så enige er man om at for høy innvandring av personer med helt andre verdier er et problem.
For øvrig mener Libak at Vestens tap av innflytelse i verden har gått raskt. «På ganske får år er spørsmålet sluttet å handle om hvordan Vesten skal endre verden. Nå handler det om hvordan vi skal forhindre at verden endrer oss,» sier hun.
Og det er kanskje en av grunnene til at den såkalte identitetspolitikken begynner å få mer og mer plass, for endres skal Vesten – om vi vil eller ikke.
Fra globalisme til identitet
Fremveksten av identitetsfokuset har blant annet fått tidligere nevnte Fukuyama til å endre syn på fremtiden. «Populismens fremvekst, nye nasjonalistbevegelser og politisk islam bygger på den samme ideen om at samfunnet ikke gir vanlige folk anerkjennelse og verdighet. Skal vi møte disse utfordringene, må vi derfor forstå identitetens betydning,» sier Fukuyama, kanskje på samme måte som Libaks bok Forstå Populismen! For når det gjelder det liberale demokratiet har det, ifølge Fukuyama, fått en ny trussel som ikke stammer fra ideologiske fiender i øst eller sør, men fra «politiske krefter som utfordrer demokratiene fra innsida». Og det gjør de med sin «identitet», være seg hudfarge, kjønn eller religion, som enkelt får innpass i våre rettighetsbaserte samfunn.
Identitetsfokuset har for lengst sneket seg inn i politikken, der det å «føle seg» som krenket av ett eller annet skal sette en ny verdensorden. I Norge kom dette klart frem blant annet under debatten om den såkalte krenkeparagrafen i skolen, og det nylige vedtaket i Stortinget om å utvide straffelovens bestemmelser til å omfatte «hatefulle ytringer som fremsettes, eller diskriminering som utøves på grunn av en persons kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet.» Dette ble foreslått av Arbeiderpartiet, men bare tre (!) stortingsrepresentanter stemte mot.
Mens Fukuyama har orientert seg mest om hudfarge, fødested og religion innenfor identitetspolitikken, fokuserer Jordan B. Peterson, professor i psykologi ved University of Toronto, på hvordan det «politiske korrekte» infiltrerer og bygger opp maktstrukturer. Der det før, og tildels enda, var moralsk forkastelig å uttrykke sin motstand til innvandring, er det nå moralsk forkastelig å ta avstand til påståtte identitetskrenkelser. Vi ser det samme innenfor asylpolitikken, der for eksempel noen tar til orde for at å aldersteste påståtte mindreårige enslige asylsøkere er en krenkelse av deres opplevelse av alder. Slik bygger identitetspolitikken seg makt. Og vi som mener identitetspolitikken er en fullstendig feil vei å gå, skal tie.
Peterson mener at identitetspolitikken svikter demokratienes viktigste byggesteiner: ytringsfriheten, som igjen truer tankefriheten. Derfor vil identitetspolitikk bane vei for totalitarisme.
Kanskje Fukuyamas end of history likevel hadde noe for seg, så da slukker sistemann lyset?