En rekke land har rotet seg så langt inn i kjønns- og identitetsdebattene at de fleste av oss har ristet en smule oppgitt på hodet. Én ting er nå bortfallet av det som kan tilskrives kjønn, slik som for eksempel bort med «han» og «hun» og inn med «hen», som blant annet Sverige har balet med over tid. Dette er en alvorlig debatt i seg selv, mens andre historier om kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet har vært så hinsidig at man ikke tror det er mulig at noen tar det alvorlig. Eller de har tenkt at det er psykatri, slik som for eksempel historien om Nano – som er overbevist om at hun er en katt.
«Jeg er Nano, 20 år. Jeg har vært katt hele livet. Jeg fant ut at jeg var katt da jeg var 16 år, da leger og psykologer fant ut hva som «var med meg». Under fødselen så skjedde det en genfeil. Jeg er født i feil art.»
Men Nano er slett ikke alene om å oppfatte seg som noe annet enn det hun er født som. En kanadisk syvbarnsfar kom til at hans «sanne identitet» er som ei 6 år gammel jente. Stefonknee Wolscht (52) ble endog «adoptert» av et par som opptrer som mamma og pappa – hvor Wolscht nå leker med dukker og jenter på «samme» alder.
Så har vi rettighetsaktivisten Rachel Dolezal i USA. Hun kjemper for svartes rettigheter, og selv om hun er hvit opplever hun seg som svart. I årevis løy hun om sin identitet, og har tilrettelagt utseende for å være «svart» med brunkremer og farget afro-hår, samt at hun giftet seg med en svart mann og adopterte svarte barn.
Så må gjerne Nano, Wolscht og Dolezal oppleve seg som noe annet enn hva de i den vitenskapelige tradisjonen er definert som, all den tid deres egen opplevelse av egen identitet ikke krever rettighetsbaserte endringer i landets lover og regler. En kan også mene at eksemplene overfor er absurde, men de er ikke mer absurde enn at de det gjelder faktisk føler og opplever det slik. Og det er sistnevnte som er det sentrale.
Heldigvis har vi mer vett i Norge – trodde jeg, helt til i 7. mai 2018.
Dine følelser, våre lover
Nå har nylig debatten rast om den såkalte krenkeparagrafen i skolen, der elever som opplever seg krenket skal behandles som om de er krenket. Samtidig er skolepersonell unntatt fra noe vern av en slik karakter eller som konsekvens av hva elever måtte påstå å føle. Krenkeparagrafen ble innført i fjor høst uten noen forutgående offentlige debatt, så «plutselig» satt vi der med et lovverk som kan gi de underligste utslag. Takk til partiet Høyre for den.
På samme måte har politikerne – fra samtlige partier – mer eller mindre omfavnet begrepet «hatkriminalitet», og følgelig får vi den ene etter den andre utredningen og andre utslag av hvordan slik hatkriminalitet skal bekjempes. Selvsagt fånyttes, da hat er en følelse. For hvis hat er berettiget i vår lovverk, så er også kjærlighet det. Når kommer første utredning om at det er straffbart ikke å elske? Eller at alle som ikke uttrykker kjærlighet på sosiale medier skal kvalifisere for utestengelse, bøter eller puttes i fengsel?
Men hør så hva som 7. mai ble tilnærmet enstemmig vedtatt på Stortinget:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å utvide straffelovens bestemmelser om hatefulle ytringer, hatkriminalitet og diskriminering slik at de også omfatter hatefulle ytringer som fremsettes, eller diskriminering som utøves på grunn av en persons kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet.»
Representantforslaget ble fremmet av Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen, Kari Henriksen, Masud Gharahkhani, Lene Vågslid, Jan Bøhler og Maria-Karine Aasen-Svensrud. I begrunnelsen heter det blant annet:
«Personer som bryter med samfunnets normer for kjønnsidentitet-uttrykk, har et diskrimineringsvern i likestillings- og diskrimineringsloven. Imidlertid er det ikke gjort endringer i straffelovens diskrimineringsvern. Her heter det at å fremsette hatefulle ytringer, samt å diskriminere noen på grunn av deres hudfarge, deres nasjonale eller etniske opprinnelse, deres religion eller livssyn, deres homofile orientering eller deres nedsatte funksjonsevne, er straffbart. Det innebærer at det i dag er mulig å straffe personer dersom de diskriminerer noen fordi vedkommende er homofil, men ikke dersom de diskriminerer noen fordi vedkommende uttrykker seg på en kjønnsoverskridende måte. Videre vil bestemmelsen komme til anvendelse dersom et utested diskriminerer homofile, men ikke dersom det samme utestedet diskriminerer noen som uttrykker seg som et annet kjønn enn sitt biologiske.»
Ser dere hva som står her?
Voteringen i Stortinget
De som tolker hva dette forslaget faktisk rommer, er åpenbart ikke blant våre folkevalgte – eller rettere sagt: med unntak av tre. Hele tre (!) stortingsrepresentanter stemte mot forslaget. Det fremkommer ikke av voteringen hvem disse tre er, men i den generelle forklaringen til voteringer heter det følgende:
«Hvordan representantene skal stemme er normalt avgjort i partigruppen på forhånd. I prinsippet stemmer alle representantene ut fra egen overbevisning. I de aller fleste tilfeller følger imidlertid representantene i praksis det flertallet i partigruppen har bestemt (omtales ofte som «partidisiplin»), med mindre det er aksept i partigruppen for noe annet. I de få tilfellene det skjer, gjelder det gjerne saker knyttet til lokalisering eller etiske problemstillinger.»
Når altså (bare) tre stemte mot, og dertil til det som må defineres som en «etisk problemstilling», kan det kanskje handle om at vi snakker tre som opposisjoner mot eget parti, at representantene er «sluppet løs» eller at saken ikke har vært oppe i gruppa i det hele tatt. Men på «pølen av hat & forakt», altså twitter, mener noen å vite hva som har foregått og vi får også vite hvem de tre er (samtlige fra Fremskrittspartiet):
Men de som stemte mot har kanskje forstått mer av forslaget enn hva den unge Øvstegård, stortingspolitiker fra SV, har gjort. For Øvstegård har litt å lære om hva «kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet» er for noe. Hvis han tror at skeive ikke allerede er innlemmet i lovverket, så bør han ta en nærmere titt. Skjønt, det er jo en del lovverk som også må endres knyttet til forslaget, for da nytter det ikke lengre å snakke om seksuell legning, men hvilket kjønnsuttrykk du mener du har og som dermed er din identitet.
Kan noen forklare meg hvordan dette skal ivaretas i praksis?
Det er da vel ingen som ikke skal beskyttes mot såkalte hatefulle ytringer eller hatkriminalitet, som tidligere var sammenfattet i kategorien «diskriminering», men hvordan i all verden kan vi forsikre oss om at alle forstår hva andre måtte føle – og som dermed kan bidra til at en ytring kommer fullstendig galt avsted? Sier jeg til en 52-årig mann noe som er knyttet til en mann i hans alder, kan det altså ende med at uttalelsen er straffbart fordi han føler seg som ei jente på 6 år.
Hvor langt har vi tenkt å dra dette? For vi ser alle hva det handler om, det handler om den livsfarlige sammenblandingen av politikk og identitet.
Coctailen identitetspolitikk
Identitetspolitikk handler om at noen, kanskje bare en eller noen få, mobiliserer til fordel for «gruppen» den/de måtte føle å dele en felles identitet med. Typisk er at den/de hevder å være representant for aktuell gruppe, og at «de» blir urettferdig behandlet eller ekskludert fra majoriteten. Det er det samme som å påstå at alle homofile deler en felles identitet eller alle svarte (som jeg tør si, da det er akseptert begrep i USA der nettopp svart er legitimt – som blendahvit i Norge), alle religiøse, alle kvinner, eller, himmel og hav, alle heterofile. Stikkordet er altså at personer som på en eller annen måte er i et skjebnefellesskap, der intet annet er felles enn identitetsmarkører som seksualitet, kjønn eller rase. Sistnevnte er jo heller ikke et legitimt begrep, men jeg håper på tilgivelse knyttet til poenget – særlig siden mikroaggresjonsteorien har vunnet frem.
Mikroaggresjon har blant annet Francis Fukuyama (statsviter, forfatter og professor ved Stanford University i California) omtalt, da definert som «handlinger og uttalelser som nedvurderer en person eller gruppers identitet». Som jeg har nevnt før favner dette lite nytt i forhold til den nå ikke like populære «ubevisst eller institusjonalisert» rasisme, altså rasisme du ikke aner du innehar eller som av en eller annen mistenkelig grunn er nedfelt i institusjoner og systemer. Fukuyama påpekte videre at mikroaggresjon per definisjon ikke er ondt ment, men inngår i «en større struktur av undertrykkelse og rasisme».
Han viser i denne sammenheng til det som foregår på amerikanske universiteter, endog eliteuniversiteter. På hans eget universitet startet endringene i 2014. Da fikk en asiatisk-amerikansk litteraturviter, som konsekvent benytter queerperspektiv (skeiv teori), ikke full stilling ved universitetet. Studenter reagerte med oppropet Who’s teaching us hvor de hevdet at for at fargede studenter skal lykkes på Stanford, er de avhengig av å ha lærere som «gjenspeiler deres egne erfaringer og underviser i deres historier.» Siden har denne og liknende grupper foreslått radikale endringer ved en rekke universiteter. Kravene er nytt pensum, trening av ansatte i «identitetsmessig og kulturell ydmykhet», og at fremtidige stillinger skal tilbys ikke-hvite, kvinner, queer (skeive), transkjønnede, kjønnsmessig ikke-konforme, funksjonshemmede, innvandrere og deres etterkommere, samt fattige.
Ifølge Fukuyama utgjør dette politiske krefter som utfordrer demokratiene fra innsiden. For mens politikk på 1900-tallet handlet mest om kampen mellom høyre- og venstresiden, er den nå i ferd med å bli erstattet av en identitetsakse, der rase, etnisitet og religion blir de definerende polene. Det skiftet er veldig farlig for politikken, sier Fukuyama, ikke minst fordi det ikke er rom for politisk diskusjon i en slik akse. Poenget hans er at vi kan diskutere politiske prioriteringer av for eksempel likhet eller individuell frihet, organisering av velferdsstaten, skattekutt eller -økning, men vi kan ikke forandre hudfarge eller hvor vi ble født. For Fukuyama havnet politikken (i Vesten) her på grunn av globaliseringens økonomiske konsekvenser, men den viktigste enkeltsaken er innvandring – og spesielt islam.
Totalitarisme og kaos
Mens Fukuyama er mest orientert om hudfarge, fødested og rase innenfor identitetspolitikken, fokuserer Jordan B. Peterson (professor i psykologi ved University of Toronto) på hvordan det «politiske korrekte» (PK) infiltrerer og bygger opp maktstrukturer i en identitetspolitikk. Det er moralsk forkastelig å uttrykke sin motstand til det som er PK, og dermed svikter demokratiene en av sine viktigste byggesteiner: ytringsfriheten, som igjen truer tankefriheten. Derfor vil identitetspolitikk bane vei for totalitarisme.
Ikke minst stiller Peterson spørsmål ved en rekke «vedtatte sannheter» i et historisk perspektiv, som for eksempel at kvinner hadde det så grusomt før likestillingen slo gjennom. Det handler om å se og vurdere situasjonen i «sin tid», men han undervurderer ikke menneskers rett til likebehandling og tilretteleggelse for like rettigheter. Like fullt peker han på at kjønnene er forskjellig, også innad i kjønnsgruppene. Og da har Peterson allerede tirret PK: Kjønn er ikke en sosial konstruksjon. Når han blir konfrontert med lønnsgapet mellom kvinner og menn, er han svar at kvinner velger annerledes (mange skyr toppstillinger, og de er som kjent best betalt, og velger deltidsstillinger av hensyn til familien) og opptrer annerledes (f.eks. er ikke like røffe i lønnsforhandlinger som mange menn). Uansett er ikke Peterson opptatt av om dette er riktig eller galt, men at det er forklaringsvariabler som tillegges oss som mennesker. Men vi liker ikke å bli kritisert og stilt til ansvar for våre handlinger, derfor samler mennesker seg i grupper og påberoper seg å være ofre og marginalisert.
For øvrig avviser Peterson det mange kaller «moderne forståelse» i identitetspolitikken, han mener det ligner mer på moter. Og å legge opp politikken etter hva som «in» i tiden, er alt annet enn en trygg vei.
Peterson har oppnådd enorm popularitet, realisert via You Tube (google i vei, der ligger en rekke filmer som du nok vil finne interessante), hvor han når millioner på millioner. Men også hans siste bok 12 Rules for Life: An Antidote to Chaos er blitt en bestselger i land som Canada, Storbritannia, USA, Australia, Frankrike og Tyskland. Hans popularitet tok virkelig av etter at Canada fremsatte en ny lov der kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet skulle implementeres som ulovlig grunnlag for diskriminering og hatkriminalitet. (Lød det en smule kjent?) Med andre er det ulovlig å bruke annet enn en persons følte kjønnspronom. «Hun» om kvinner som mener seg født som menn, «han» om det motsatte, samt innføring av en rekke nye «nøytrale» kjønnspronom om personer som ikke identifiserer verken mann eller kvinne. Peterson argumenterte med at de som ikke tilpasser språket sitt – eller tar feil – risikerer å bli dømt for diskriminering og hatkriminalitet. Et slikt lovforslag nektet han å godta, da det i hans fortolkning er veien til kaos. Og med kaos bryter sivilisasjoner sammen.
At Peterson nektet å godta denne loven, ga han enorm oppmerksomhet, også av negativ art. Det ble f.eks. arrangert en rekke demonstrasjoner mot han på universitetet. Det høres også med til historien at Peterson ble invitert til høring om den nye loven, men hans kritikk vant ikke frem. Da het det at han overdrev, for det var slett ikke slik at brudd på loven kunne putte noen i fengsel.
Dét er jo interessant i seg selv, også relatert til vedtaket i Stortinget 7. mai. For hvis det er slik at det ikke skal være sanksjoner knyttet til et straffelovsbrudd, så bør en kanskje tenke nøye gjennom om det faktisk har noe i straffeloven å gjøre.
Det er for øvrig å håpe at alle politiske partier generelt tar en runde på identititetspolitikk. For det tar som kjent ikke lang tid å bryte ned noe som har tatt langt tid å bygge opp.
Så spørsmålet er hvem som egentlig skal skamme seg her.