Innvandring

Parallellsamfunn eller ikke?

Er Oslo en delt by, i betydningen at befolkningen med innvandrerbakgrunn og nordmenn bor hver for seg? Og om så er; har det noen betydning? Svarene er ja, og konsekvensene kan bli betydelige. En lærer forteller om elever som opplever regelrett slaveri, æresvold, knallhard sosial kontroll, tvangsekteskap og omskjæring. Læreren sier miljøene er lukket. Spørsmålet er om vi kan forvente politisk handling. Og eventuelt når.

I løpet av de siste tiårene har det vært en betydelig vekst i andelen innvandrere i Oslo, men veksten er svært ujevnt fordelt mellom de forskjellige bydelene og områder innenfor hver av bydelene. Særlig mange innvandrere finner vi konsentrert i noen bydeler og i bestemte områder, det vil si områder i Groruddalen og Søndre-Nordstrand. Dette mønsteret forsterkes av at personer med norsk bakgrunn flytter fra de samme områdene. Ikke minst er debatten om den demografiske utviklingen utløst ved at flere og flere skoler i disse områdene har en majoritet av elever med innvandringsbakgrunn, såkalte minoritetselever (som altså er i majoritet).

HRS har ved flere anledninger sett nærmere på bosettingsmønsteret i Oslo. Første gang i 2010 (Oslo segregeres raskt) og senest i 2014 (Segregering, mangfold og inkludering). Spørsmålene vi har stilt oss er følgende: Er Oslo en delt by, i betydningen at befolkningen med innvandrerbakgrunn og nordmenn bor hver for seg? Og om så er; har det noen betydning?

Vårt svar på begge spørsmålene er ja. Bostedssegregasjonen øker og det har innvirkning både på integreringen og kan være en utfordring for de med norsk bakgrunn. Sistnevnte ikke minst knyttet til elever med norsk bakgrunn på innvandrertette skoler, men også ut fra hvilken praksis og verdier som kan være rådende i et miljø gitt det aktuelle områdets befolkningsgrupper.

I dagens Aftenposten stiller det spørsmål om vi har grunn til å frykte innvandrermiljøer som ønsker minst mulig innblanding fra storsamfunnet. Bakgrunnen for spørsmålet er betimelig, ikke minst knyttet til erfaringer fra for eksempel Rosengård i Sverige og Molenbeek i Belgia. Aftenpostens innledning er illevarslende:

-Jeg blir stadig overrasket over hvor ille det kan være.

Den erfarne rådgiveren på en videregående skole i Oslo, som av hensyn til elevene sine i samråd med rektor velger å være anonym, er ikke i tvil om at det finnes parallellsamfunn i Norge. I de fem årene hun har arbeidet på den innvandrertette skolen, er hun blitt kjent med en virkelighet svært mange Oslo-borgere aldri er i berøring med.

-Politikerne beskriver ikke virkeligheten slik den er, sier hun og kan fortelle om elever som opplever regelrett slaveri, æresvold, knallhard sosial kontroll, tvangsekteskap og omskjæring. Og miljøer som ønsker minst mulig innblanding fra storsamfunnet.

Her gjør Aftenposten det som vi i HRS har etterlyst av mediene i årevis. Snakk med dem som jobber i felten! Hopp over ledere i ulike etater og organisasjoner, snakk med dem som kjenner utfordringene og som ikke har noen behov for å sminke på sannheten, slik som ledere ofte har i sin ambisjon om høyere lederverv.

HRS har gjennom flere år snakket med mange skoleansatte og elever, både med og uten innvandrerbakgrunn, og de har fortalt det samme hele veien, bare med forsterket bekymring, nemlig at det ikke går så bra. Akkurat som denne rådgiveren gjør. Bortsett fra at hun tilhører dem som “stadig blir overrasket over hvor ille det kan være”. Noen er også, til egen fortvilelse, kommet over denne terskelen. “Jeg lar meg ikke sjokkere av noe lengre. Jeg bare registrerer nye problemstillinger, uten at de gamle blir løst”, fortalte en oppgitt lærer meg for noen år siden, hvorpå hun la til: “Beslutningstagerne har ingen kontakt med virkeligheten”.

Politikerne er kanskje de verste. Hvis ikke virkeligheten passer med eget partiprogram er det ikke partiprogrammet som endres, men virkeligheten som skal omskrives. Vi hørte det nylig på NRKs Dagsnytt 18. Der satt Høyres Ingjerd Skau og benektet at det finnes parallellsamfunn i Norge, mens Fremskrittspartiets Mazyar Keshvari påsto det motsatte. Vi kan jo lure på hva Høyre og FrP er enige om i Regjering, og derav hvilke premisser som legges til grunn for fremtidig politikk. Jeg er ikke optimist, for å si det slik, spesielt siden Venstre og KrF også skal ha en finger med i spillet. For det er et spill det er.

Vi som støtt og stadig kommer drassende med problemene i dette feltet blir tildelt ulike merkelapper, alt fra “svartmaling”, “overdrivelser”, “mangel av fakta”, “farer med løgn”, “talljuks”, “fremmedfiendtlig”, “ekstremister”, nevn i vei, mens utviklingen har gått – og går – sin skjeve gang. De samme som velvillig deler ut kategoriseringer av dem de er uenige med må ha et usedvanlig godt sovehjerte, for jeg klarer ikke med min beste fantasi å skjønne hvordan det er mulig å overse faresignal etter faresignal. Nei, vi har ikke Rosengård eller Molenbeek i Norge enda, men det er et spørsmål om tid hvis vi ikke erkjenner hva som ikke fungerer og setter inn tiltak deretter.

Asle Toje er en av dem som som har tatt virkeligheten innover seg. Han sier til Aftenposten at vi også i Norge vil se en rask fremvekst av parallellsamfunn når de rekordstore antallene av asylsøkere skal bosettes, og det samtidig med raskt økende arbeidsledighet. Så langt har det, ifølge Toje, gått bra fordi innvandringen har vært på et nivå som har gjort det mulig å drive integrering – og fordi vi som nasjon har hatt råd til det.

Norge bruker usannsynlig mange milliarder årlig på ulike integreringstiltak, og da alt fra bosetting til spesialtiltak i skoler. Det er knapt en sektor der ikke innvandring og integrering spiller en rolle. Det som vi likevel vet, men som politikerne generelt benekter, er at integreringstiltakene ikke har fungert så godt. For det vi ønsker med integrering er samhandling, det vi har fått er økonomisk integrasjon og sosial segregering. Eliten i Norge har lukket øynene for de faktiske resultater og trodd at vi kan betale oss ut av problemene. Nå kommer derimot nye tider, men kommer nye tanker?

Nye tanker har knapt noen tenkt siden de første tiårene etter 2.verdenskrig. Når oljepengene rant inn, rant vettet ut. Nå sitter vi her som et dummere folk og snakker om det “flerkulturelle samfunnet” som om det er en naturlov, mens vi ser stadig flere tegn i tiden på det som Walid al-Kubaisi for mange år siden omtalte som “mosaikksamfunn”. Statsminister Erna Solberg sier til Aftenposten at hun er “bekymret for fremveksten av parallellsamfunn”. Ifølge Solberg kan vi ikke akseptere at folk ikke deltar i Norge når en bor i Norge. Så hvorfor aksepterer vår statsminister det likevel? Jo, fordi hun ikke har den ringeste idé om hva hun skal gjøre. Hun gjør derfor som sine forgjengere: Hun lytter til de samme stemmene som fremmer de samme forslagene. Ikke minst handler det om “dialog”, som om dialog skulle være motsatsen til isolasjon. Selvsagt skal vi ha dialog! Men om hva og med hvem? Dialog handler ikke minst om å understreke betydningen av de grunnleggende frihetsverdiene som vårt demokrati er tuftet på. Frihetsverdier som ikke står til noen forhandling.

I dag snakker vi om frihetsverdiene som om de i moderne tid har vært bevisstgjort hos oss alle. Da HRS ble stiftet (2001) brukte vi flere år på å definere hvilke verdier vi mener er umistelig, som vi må kjempe for og som ikke står til noen forhandling. I denne prosessen spurte vi alle politiske partier representert på Stortinget hva de anså som slike verdier. Ingen, merk ingen!, kunne gi noe klart svar. HRS definerte frihetsverdiene til å være likeverd, likestilling, ytringsfrihet og religiøs frihet (merk så at sistnevnte vel så mye handler om friheten til å fravelge enhver religion og derav ikke bli påpakket noe slikt i det offentlige rom, noe som med all tydelighet er oversett i den såkalte og tilnærmede hellige “religionsfrihet”). Siden er disse frihetsverdiene assimilert av ethvert politisk parti. Men det er de ikke hos en rekke innvandringsgrupper. Tvert om kan de fravikes, eller noen tror de står til forhandling. Hva har vi tenkt å gjøre med det? Ta inn enda flere med verdisyn i klar kontrast eller i konflikt til det norske samfunnet?

Grete Brochmann er oppnevnt til å lede et utvalg som skal se på “langsiktige konsekvenser av høy innvandring”, det såkalte Brochmann II-utvalget. Til dagens Aftenposten sier hun at diskusjoner om parallellsamfunn er “preget av uklare definisjoner”.

-Det er ikke snakk om enten eller, men en skala med mange ulike dimensjoner, sier hun og understreker at Norge ikke har no-go-soner som i Sverige.

Akkurat slik snakker en forsker som skal ha sine ord i behold. Men Brochmann går i sin egen felle, for mye kan tyde på at vi har no-go soner i Norge også – det spørs bare hvordan man definerer det. For eksempel finner jeg det ikke betryggende at politiet i Oppland ber jenter om å være forsiktig med å gå ut alene etter mørkets frembrudd. Om vi kommer dit at for eksempel politiet og brannvesen samorganiserer seg for å i det hele tatt våge og gå inn i et område, vet vi per se lite om. Det avhenger av hvordan vi stiller oss fremover. Der er jeg ikke sikker på om de samme gamle stemmene er de viktigste å lytte til. Brochmann overrasker ikke når hun sier at “fenomenene i et parallellsamfunn ikke er lette å styre i et åpent, liberalt samfunn der folk skal ha stor frihet til å velge livsform, f.eks. når det gjelder religion”.

-Selv om konfliktnivået øker, ønsker vi jo religionsfrihet, sier hun.

Åpenbart er noen konflikter mer legitime enn andre. Og de som vil fravelge enhver religion får lukke øynene når hijab og niqab trenger seg på og overse det faktum at våre skattepenger går til kontroll med at halaslaktet mat følger de “riktige regler” (der kontrolløren endog er Islamsk Råd).

Videre er Brochmann i liten tvil om at utfordringene vil vokse fremover, både knyttet til det høye antallet innvandrere på kort tid og ressurser.

-Ikke minst hvis Norge fremover vil ha mindre ressurser å sette inn for å motvirke en dårlig utvikling.

Mer av det samme helst, med andre ord. Men hvorfor etterlyser ikke Brochmann og hennes like dem som mener at innvandringen er så berikende og at det ikke har noe med antallet å gjøre (slik som f.eks. Liv Tørres nylig hardnakket påsto), burde ikke de nå stille opp i hopetall og gi sitt frivillige bidrag? Hvorfor skal de ikke ha noe ansvar for annet enn å stemple meningsmotstandere?

Det eneste vi kan være sikker på er at konfliktene fremover vil vokse og at de ledende politikerne, uansett hvor mange utvalg som nedsettes, ikke vil være i stand til å sette inn nødvendige tiltak. Tiltakene begynner nemlig allerede å bli uspiselige.

På hvem sine premisser? (Faksimile fra Norsk Politi)

På hvem sine premisser? (Faksimile fra Norsk Politi)