«Fittekjerring! Jævla fittekjerring! Du har, fittekjerring, ikke livets rett, fittekjerring!! Sylvi er, jævla, det beste vi har – fittetryne, fi…!!»
Omtrent slik lød det jeg oppfattet av en av tilbakemeldingene jeg fikk i går. Mannen som ringte var så sint at han nesten ikke klarte å fremme sitt budskap. Han ringte på åpent nummer, så ingen tvil om at her var det sterke følelser i sving.
«Kritikken» var selvsagt rettet til min artikkel om statsråd Sylvi Listhaug (FrP). Og hvis noen tror, hvilket jeg betviler, at det er kostnadsfritt å kritisere Norges mest populære statsråd, ja kanskje Norges mest populære politiker, så tro om igjen. Jeg kan mildt sagt forsikre om at kritikken har haglet. Det var vi selvsagt helt klar over kom til å skje.
Min analyse handler om en statsråds rolleforståelse og -utøvelse. Den handler om hvordan en justis-, beredskaps- og innvandringsminister, som ikke er hvilken som helst post i Regjeringen, endog i en mindretallsregjering, kan ende opp med å bli til hinder for at politikk faktisk blir gjennomført. Den ble forfattet på onsdag, altså dagen før Sirkus Storting. Og i går ble det politiske forfallet bevist – ikke først og fremst av Sylvi Listhaug, men av de øvrige partiene.
Splittelse
Det er et ordtak som heter at det som ikke sitter rundt bordet gjerne er på menyen. Slik var Stortinget i går. På menyen sto Listhaugs Facebook-melding «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Men alle med litt politisk teft skjønner at det ikke er denne FB-posten som har utløst «krigen» mot Listhaug, den er anledningen.
For var det noen som trodde at Listhaugs unnskyldning ville bli godtatt? Hun kunne antakelig ha krøpet til talerstolen, foldet sine hender, lagt seg på kne og gitt en uforbeholden unnskyldning – til ingen nytte. Opposisjonen, og i særdeleshet Arbeiderpartiet og SV, har bestemt seg: Listhaug skal ydmykes til det hinsidige. Og denne anledningen har Listhaug selv invitert til. Det er det som er det tragiske, og som både er ødeleggende for FrP og Regjeringen.
Da Ap-leder Jonas Gahr Støre klistret Listhaugs FB-post til 22. juli-terroren – samme dag som Utøya-filmen hadde premiere – hadde Ap satt brikkene på spillebrettet. De neste dagene ble kortene delt ut, og da gjaldt det å sikre at «alle» godtok spillereglene. Støre hamret på at statsråd Listhaug bevisst (og i Stortinget minnet også Støre om at hun har jobbet i PR-byrået First House), hevdet at Ap ikke bryr seg om Norges sikkerhet og sto på terroristenes side – samtidig med at Ap er ofrene for 22. juli-terroren. At Listhaug i sin første beklagelse, som det ble noen runder av, ba om å bli trodd på at dette ikke var i hennes tanker, ble selvsagt avvist. Det er det bevisste fra Listhaugs side som er grunnlaget for Støres spilleregler.
Ap fikk med dette anledningen til å ta tilbake «eierskapet» til en terroraksjon som rammet oss alle. Altså det stikk motsatte av hva tidligere statsminister Jens Stoltenberg (Ap) gjorde rett etter terroren: Han samlet nasjonen. Gårsdagens Sirkus Storting var splittelse. Altså akkurat det samme som Ap og de øvrige partiene hevder om Listhaug.
22. juli
Justisminister Listhaugs forsikring fra Stortingets talerstol, vel og merke etter noen forsøk, om at hun ikke tror at Stortinget setter terroristers rettigheter foran landets interesser og sikkerhet, ble ikke akseptert. Det er like lite akseptert som at Støre vil akseptere at 22. juli-terroren var et angrep på demokratiet, et angrep på oss alle. Et angrep et overveldende flertall av landets borgere tar avstand fra, og som vil forbli et åpent sår i lang tid fremover. Men Støre går enda lengre: På gårsdagens Debatten (NRK 1) sa Støre at Ap vil bruke 22.juli-terroren enda mer.
– Vi kommer til å bruke det mer. Det har aldri vært brukt i en politisk debatt. Vi har vært for varsomme med å peke på sammenhengene.
At 22. juli-terroren aldri har vært bruk i politisk debatt, får stå for Støres regning. Men en som ikke er varsom «med å peke på sammenhenger», er SV-leder Audun Lysbakken. Han dro en direkte kobling til Listhaug og konspirasjonsteorier om Ap som landsforrædere, og videre koblingene mellom terroristen Anders Behring Breivik, eller Fjotolf Hansen som han nå kaller seg, og høyreekstremt tankegods. Lysbakken har altså ingen skrupler med å peke på alle som er politisk til høyre for Ap og gi dem indirekte skyld for 22. juli som et politisk terrorangrep. Støre minnet oss forresten også om at Breivik, som en ensom ulv, tross alt kom fra en flokk.
Men dette er «sammenhenger» som vi ikke godtar. Det er politisk så nedrig at man ikke skjønner hva som har gjort oss fortjent til slike politikere. De aller, aller fleste av oss ser på Breivik som en riv, ruskende gal mann som var i stand til å gjøre noe av det mest groteske og ondsinnede et menneske kan gjøre. Norges uskyld ble tatt fra oss, da han faktisk kunne gjennomføre terroren fordi vi ikke hadde beredskapen på plass. At det var på Aps vakt er også ubehagelig, men av mindre betydning fordi det ble klart for alle – et samlet Storting – at beredskapen og sikkerheten til borgerne måtte skjerpes betraktelig. Og det ble tatt tak i. Altså slik vi forventer at våre ledende politikere skal oppføre seg, på tvers av politiske skillelinjer.
Sirkus Storting
I går var det ikke snev av politisk anstendighet i Stortingssalen. Og det i en debatt som nettopp skulle – og burde – handle om å sikre landets sikkerhet bedre, da knyttet til fremmedkrigere.
Alle, absolutt alle, på Stortinget vet hva en fremmedkriger er, og PST har i klartekst forklart oss hvem som utgjør den største trusselen. Det kan de samme med selvsyn se når de tar veien til Stortinget: Etter å ha gått i sikk-sakk mellom terrorklossene på Karl Johan skal en nå også gjennom en betydelig innskjerpet sikkerhetskontroll. Men ble islamistisk terror nevnt med et ord på gårsdagens Storting? Ikke så vidt jeg fikk med meg, og det til tross for alle de terroranslagene vi har hatt på europeisk jord de siste årene. Hvor mange som er avverget, også i Norge, vet vi derimot langt mindre om.
Har Stortinget her vært «for varsomme med å peke på sammenhenger»?
Vi ble heller vitne til en begredelig forestilling, med Listhaug midt i manesjen, der den ene etter den andre gjorde seg så høy og mørk at det lignet pute-TV. Hva har Gahr Støre å være så stolt av? Husker han noe av egen atferd fra f.eks. Muhammedkarkatur-striden? Husker han hvordan han pekte på redaktør Vebjørn Selbekk som den «skyldige»? Husker Støre at han for noen år siden hevdet at radikal islam ikke er noe problem i Norge?
Har Audun Lysbakken glemt at han selv måtte gå av som barne- og likestillingsminister for korrupsjonslignende tilstander? Hvor stolt er SV av at deres forhenværende leder Kristin Halvorsen foretok et karakterdrap på daværende ambulansesjåfør Erik Schjenken med rasismeanklager?
Er det denne gjengen med hyklere som nå skal felle en moralsk dom over Listhaug?
Listhaugs vei videre
Statsråd Listhaug har rotet det til for seg selv. Hun vet, eller må vite, at Sirkus Storting vil benytte enhver anledning til å sette Regjeringen, statsministeren og hennes selv i et begredelig lys. For i det politiske forfallet er det slik man nå prøver å tilrøve seg makt. At opposisjonen, og her har Ap lite erfaring, ikke opptrer ansvarlig, tilsier at ingen i Regjeringen kan servere slike anledninger som Listhaug gjør. Når hun attpåtil, hvis det er riktig som det fremkommer i mediene, ikke følger statsministerens spilleregler, ikke engang når beklagelsen skulle fremføres, da lever hun som statsråd farlig.
Når hun nå har bidratt til å sette egne støttespillere, det vil si øvrige statsråder, sin egen partileder og statsministeren, i et dårlig lys, og i tillegg kan ende opp med et mistillitsforslag i Stortinget, da er flere malt opp i et hjørne.
Nå sitter antakelig KrF-leder Hareide med nøkkelkortet, og jeg må innrømme at jeg for første gang synes synd på han. Akkurat nå ble det kjent at også Senterpartiet vil støtte et mistillitsforslag, men KrF er tross alt Regjeringens støtteparti. Men de er ikke mer støtteparti enn at de ikke vil gå inn i en regjering med FrP. Hvordan da stille seg bak Listhaug? Og hva sier fylkeslagene til KrF? KrF kaller inn til Landsstyret, og skal avgjøre saken i dag. Vi kan jo også minne om at Listhaug nylig gjorde seg upopulær hos deler av kristenfolket ved å erklære sin motstand mot kirkeasyl.
At Ap går inn for mistillit er ikke så underlig, de har bundet seg selv til masten med sterk retorikk. Men Ap gambler nok på at Solberg ikke slipper regjeringsprosjektet sitt så lett. For Ap er langt annet enn klar for å ta over landet. De har ligget med brukken rygg over lang tid, og da ikke bare i Metoo-opprydning, men også med totalt mangel på politiske prosjekt. Ender de med å måtte ta over, er det antakelig partiets sikre vei til å tape neste Stortingsvalg (og mellom der er det kommunevalg).
Da gjenstår spørsmålet hvordan FrP selv stiller seg. Er de villig til å ofre Listhaug for å beholde regjeringsmakten? Uansett hva FrP gjør er det et tapsprosjekt for dem. Listhaug er deres største velgermagnet og deres mest populære politiker. Ofrer de henne, vil meningsmålingene kunne synke som stein. Fortsetter Listhaug som statsråd kan det fremstå som en svak statsminister og FrP-leder, og det vil særlig Ap og de fleste av mediene spille høyt på.
La oss uansett håpe at det er riktig som Listhaug sa i går: Jeg har lært. Da har hun forhåpentligvis også lært at en statsråd må følge Regjeringens spilleregler.
Og som en sa på Facebook i går:
Her er mitt forslag: Alle norske stortingspolitikere bør sette sine Facebook-kontoer på pause ut året. Og prøve å diskutere politikk som voksne folk, uten å oppføre seg som troll. Og når de er ferdige med å diskutere politikk, bør de gå ut å drikke øl sammen, og snakke litt mer. Om helt andre ting. Hvor forbannet vanskelig kan det være?
Landet er ikke tjent med en nasjonalforsamling som står i bresjen for det politiske forfallet.