Faksimile av FB-meldingen som startet denne krigen
«Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», er påstanden Listhaug fremmet, nedfelt på et bilde av islamske terrorister. Det er nok ikke mange som er forundret over en slik melding fra Listhaug, gitt hvordan hun, med «suksess», opererte som innvandringsminister.
Men i dag signaliserte partiet Rødt at de vil fremme mistillitsforslag mot Listhaug. At et slikt forslag kommer fra mikropartiet Rødt kan en kimse av, men de øvrige partiene og Regjeringen er nødt til å forholde seg. Vil Arbeiderpartiet (Ap) støtte et slikt mistillitsforslag? Så langt har Ap pekt på Kristelig Folkeparti (KrF), som er Regjeringens støtteparti, og sagt at det er viktig hvordan KrF forholder seg.
Ulike veier til politisk makt
Listhaug tilhører et parti hvis fremgang så å si ensidig henger sammen med en streng innvandringspolitikk. Etter at Siv Jensen overtok som partileder, har hun valgt en annen strategi enn sin forgjenger, og langt på vei partieier, Carl I. Hagen.
Hagen var kompromissløs på innvandrings- og integreringsfeltet, og nølte ikke et sekund med å «peke på skyldige», ikke minst den til enhver tid sittende regjering. Personlig husker jeg godt Hagens taktikk da vi hadde publisert boken Feminin integrering (2003) hvor vi blant annet satte fullbyrdet tvangsekteskap (samleie) i sammenheng med voldtekt. Hagen gikk øyeblikkelig ut i offentlighet med følgende kraftsalve til daværende statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF): «Bondevik står og ser på at norske jenter blir voldtatt».
«Suksessen» uteble ikke, og meningsmålingene viste stadig fremgang. Det samme erfarte Siv Jensen under Fremskrittspartiets landsmøte i 2009. Da innførte hun, etter hva vi forstår, ved et arbeidsuhell begrepet «snikislamisering». Historien sier at Jensen under landsmøtetalen merket at hun ikke traff, og hun vek derfor fra manuset. Mens hun snakket om et helt annet tema – til en uengasjert forsamling – dreide hun plutselig talen inn på særkrav fra enkeltgrupper, at det er norsk lov og norsk styresett som gjelder, og banket i bordet med at FrP skulle sette en stopper for all snikislamisering av Norge! Til stående applaus. Og «suksess». Ved Stortingsvalget 2009 seilte partiet igjen inn på over 22 prosent, slik de gjorde det i 2005.
Valget var en seier for Jensen som overtok partilederrollen i 2006. Mens Hagen politiske varemerke var kompromissløshet, vel og merke på partiets vegne, hadde Jensen et annet mål: FrP under hennes ledelse skulle bli et «ansvarlig» politisk parti, som skulle kunne samarbeide med de øvrige partiene – nettopp ved å inngå kompromisser, og slik sett sikte seg inn på regjeringsmakt. Og så gikk det nedover i stortingsvalget (16,3 prosent i 2013).
Men likevel hadde Jensen «suksess» med sin strategi. Jensens FrP var blitt spiselig for Høyre, og de hadde allerede over tid hatt samtaler om muligheten for å danne regjering. Samtidig var FrP «passe store» – med sine 16 prosent var de ikke for små og ikke for store.
Innvandringspolitikken
Da FrP og Høyre dannet regjering hadde endog Jensen over tid stått med åpne armer til Venstre og KrF. For som kjent er det statsminister Erna Solbergs (H) drøm at det skal etableres en bred borgerlig allianse, antakelig etter mal fra forbundskansler Angela Merkels konsept – et konsept som i siste valg i Tyskland (september 2017) viste seg å ha raknet fullstendig. Nettopp sistnevnte er interessant, for hvorfor er ikke Merkels strategi lenger vellykket?
Svaret er innvandring. Merkels «åpne dørs-politikk» er i utakt med stadig større deler av folket, som i resten av Europa. Men Solberg vet at ingen regjering i Europa vil beholde makt uten en restriktiv innvandringspolitikk, og om denne erkjennelsen ikke var krystallklar i 2013, så ble den det til gangs i 2015. Da passet det sikkert ypperlig å ha FrP i regjering.
For å ivareta innvandringsperspektivet ble det i desember 2015 etablert en egen innvandring- og integreringsstatsrådspost i Solberg I-regjeringen. Den ble underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, og posten ble tildelt Sylvi Listhaug. Listhaug kom da fra posten som landbruks- og matminister, der hun hadde vist seg som både uredd og handlingsdyktig. Vi bør merke oss tidspunktet. Desember 2015. På denne tiden sto Norge på hodet.
Folkevandringskrisen hadde slått inn for fullt, og et samlet storting sprang rundt som hodeløse kyllinger. Nå ville alle ha innstramninger. Raskt. Til stadighet var Arbeiderpartiet ute og klaget på «for sent og for lite». Innstramningsforslagene ble produsert like raskt som milliardene rant ut av statskassa. Som en i regjeringsapparatet sa til oss på daværende tidspunkt: «Alt kan foreslås, absolutt alt, og det vil stort sett gå gjennom.»
Høyre og FrP lanserte sine innstramningsforslag 9. november 2015, der flere av forslagene krevde lovendringer. Statsminister Solberg lovet en rask utarbeidet proposisjon og en like rask (ekstraordinær) saksbehandling, noe de øvrige partiene godkjente. Prop 16 L ble lagt på bordet 13.11 og behandlet i Stortinget 16.11.
Dette skjedde samtidig med at Europa på nytt ble rammet av terror. Den 13.11.2015 ble Paris rammet av et massivt terrorangrep. Væpnede terrorister slo til på seks ulike steder. 130 ble drept, 89 av dem i konsertlokalet Bataclan, og 368 skadde. Alle unntatt en av terroristene ble drept. Dette var det tredje terrorangrepet bare i Paris dette året (7. januar ble 12 drept i et terrorangrep mot satiremagasinet Charlie Hebdos redaksjon og 9. januar ble ytterligere fire mennesker drept og fire skadd i en jødisk matbutikk som en «støtteaksjon» for Charlie Hebdo-angrepet. De tre terroristene i sistnevnte to angrep ble alle drept).
Folkevandringen og økende terror fikk alle partiene til å innse nødvendigheten av innstramninger i innvandringspolitikken. Mange syntes nok det var skrekkelig ubehagelig å gjøre det, for ikke å si fronte det. Her var Regjeringen intet unntak. Som en motvekt til alle innstramningene (fremforhandlet av seks av partiene på Stortinget, Ap, Sp, KrF, Venstre og regjeringspartiene Høyre og FrP) ble det lagt frem «et felles løft for god integrering» i 64 punkter, lansert 16. desember 2015.
Men noen måtte ta ansvaret for innstramningene, og her var nok FrP mer enn velkommen til å ta drittjobben. Hva passet da bedre enn en uredd Sylvi Listhaug?
Personlig makt
Listhaug lot ingen sjanser gå fra seg. Hun kastet seg over bunken av forslag til innstramninger, også det som var av innstramninger i integreringsavtalen, og brukte Facebook flittig til å promotere sin handlingsdyktighet og ureddhet med LIK OG DEL! Med «suksess».
Mens Norge, og resten av Europa, «sto på hodet», fremsto Listhaug som redningspersonen. De allerede vedtatte innstramningstiltakene ble satt ut i livet, med Listhaug som avsender. Så langt jeg har klart å registrere har ikke Listhaug kommet med ett eneste selvstendig forslag til tiltak. Men hun klarte derimot å kommunisere en del av de vedtatte innstramningene på en måte som gjorde dem (enda mer) uspiselig for de øvrige partiene, inkludert Regjeringen.
Men Listhaug synes å operere etter strategien oppslag er viktigere enn gjennomslag.
For kritikken haglet mot Listhaug, ikke minst knyttet til hennes retorikk. Listhaug på sin side svarte på kritikken med at hun kaller «en spade en spade», og gjorde det klinkende klart at her skulle det bli vei i vellinga. Med «suksess» – hos folket, i alle fall den delen av folket som ønsker en restriktiv innvandring. Og jo mer kritikk som ble rettet mot henne av mediene og politiske motstandere, jo mer makt i folket kunne hun innkassere.
På relativt kort tid hadde Listhaug klart å bygge seg stor personlig makt. Hun begynte å tilnærme seg urørlig.
Da Solberg-regjeringen vant valget på nytt i 2017, hadde altså FrP klart kunststykket ikke å bli knust av regjeringsslitasje. Mye takket være Listhaug. Flere kommentatorer forklarte FrPs «overlevelse» med Listhaug. Og Listhaug ville åpenbart ha mer makt. Hun ville ha hele justis- og beredskapsdepartementet, inkludert der hun skinner mest: innvandring. For på integreringsfeltet gjorde ikke Listhaug noen god figur, feltet var nok mest til bry – og ble flyttet til kunnskapsministeren.
Så er spørsmålet: Har «suksessen» gått Listhaug til hodet? For problemet med Listhaugs strategi er at hennes personlige makt og egenrådighet kan være til hinder for politisk gjennomslag. Når Listhaug får Stortinget mot seg, vi tør minne om at vi fortsatt har en mindretallsregjering, og ikke får sakene vedtatt er en statsråds rolle null verdt.
I skyggenes dal
Med Listhaug som justis-, beredskaps- og innvandringsminister begynte også en ny hverdag. Situasjonen i Norge høsten 2017 var normalisert. Norge har knapt hatt så få asylsøkere som dette året. Men nå skulle Listhaug også begynne å levere Regjeringens politikk på et langt mer omfattende politikkområde – og hun skulle styre et stort departement.
Regjeringens politikk er ikke bare FrPs. Så der Listhaug tidligere kunne skinne med en innvandringspolitikk som lå tett opp til hva FrP over tid har stått for, må hun nå vise politiske takter av en helt annen karakter. For å bidra til Regjeringens prosjekt må hun vinne sakene i Stortinget, som igjen krever at hun må bygge tillit i Stortinget. Så langt jeg har klart å følge med, har Listhaug ikke fått noen saker gjennom i Stortinget, mens andre uteblir. Hva skjedde for eksempel med punktbevæpningen av politiet? Stille har det også vært på innvandringsfeltet.
Da Solberg II-regjeringens omorganisering ble kjent, kommenterte jeg det med at innvandringsfeltet etter all sannsynlighet kom til å bli mest skadelidende. Ikke bare fordi Listhaug ville få andre og krevende oppgaver, men også fordi det kunne være en taktikk fra Solberg for å dempe ned fokuset på innvandringspolitikken – som forblir politisk betent og konfliktskapende. Og etter at Venstre ble med i Regjeringen gjøres det forsøk på å rette mer av oppmerksomheten på integrering – og den store «integreringsdugnaden».
Hvem kan så tape på det?
Det synes å ha blitt en taktikk fra Listhaug at når hun ikke skinner, så kommer det en eller annen hardtslående FB-oppdatering til en stadig større tilhengerskare. Og et samlet medie-Norge kaster seg på hver gang, der opposisjonen slår like knallhardt – og gjerne usaklig – tilbake. Listhaug hevder seg misforstått – med «suksess» – ikke minst på grunn av hvordan FrP er blitt behandlet opp gjennom årene. Men de politiske sakene forblir i skyggenes dal. Da begynner det også å bli et problem for Regjeringen.
Det er også et problem for oss i HRS, for vi vil ha realpolitikk. Vi ønsker ikke bare snakkende ikoner, vi vil ha resultater – ikke støyende tøff retorikk som i verste fall kan ende med motsatt resultat. For om det høres enn så flott ut, så betyr det ingenting hvis det ikke gir et politisk flertall.
Når man skygger for sola
Ståheien denne gangen handler altså om en FB-post fra Listhaug, eller kanskje mer presist, i Listhaugs navn fra hennes rådgiver Espen Teigen. Unge Teigen har sikkert hatt det rimelig morsomt på sosiale medier med Listhaug som innvandring- og integreringsminister i en unntakstilstand, og det har jo vært en «suksess». Men den tid er forbi, og kanskje også Teigens tid.
Men når Ap, og ikke minst AUF, har forsøkt å klistre påstanden om at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet» til 22. juli-terroren, den er det nok ikke så mange som kjøper, viser både Listhaug og Ap/AUF det politiske forfallet. Bedre blir det selvsagt ikke av andre partier henger seg på for å «ta riktig side». Det hele koker ned til politisk spill, og økt politikerforakt.
Verre er det at Listhaugs utsagn er knyttet til det politiske forslaget om muligheten til å frata fremmedkrigere med dobbelt statsborgerskap det norske passet. For det er ikke lenger hennes ansvarsfelt ettersom integreringsfeltet, og passloven, forvaltes av kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H). Dermed oppnår Listhaug å presse en annen statsråd i forsvarsposisjon, noe neppe Sanner liker, og å sikre at forslaget blir nedstemt av Stortinget. Det liker neppe regjeringssjefen.
Listhaug har nå plassert seg i en situasjon der hun skygger for sola:
Statsminister Solberg fremstår som en som ikke har full kontroll over mannskapet, det blir raskt utnyttet av politiske motstandere. Ap-leder Jonas Gahr Støre kaller henne «dønn feig», som om det er er anstendig politisk ordbruk. Men enda mer oppsiktsvekkende: I kveld gikk statsminister Solberg ut med en beklagelse for Listhaug uttalelser på Regjeringens vegne, som skal inkludere en beklagelse fra Listhaug. Det er rimelig spesielt når det i dag også kom frem i Dagens Næringsliv at at Solberg allerede på lørdag hadde bedt Listhaug slette FB-innlegget, uten at Listhaug ville etterkomme statsministerens «anmodning». Samtidig påpeker statsministeren at hun har tillit til statsråd Listhaug. Selvsagt, en statsråd har tillit så lenge en er statsråd. En statsråd uten tillit er ikke statsråd. Vi har nettopp blitt minnet om at «tillit» har en litt annen betydning i politikk enn i sosiale kretser, da ved avgangen til Christine Meyer som SSB-sjef.
En slags støtte til regjeringskollega Listhaug fra partileder Jensen
Partileder Jensen stilles i forlegenhet, og må enten gå ut mot en av sine betrodde eller støtte henne. Jensen har gjort det siste, da ved å peke at Gahr Støre går over streken. Jensen har vel neppe noe valg, men spørsmålet er hvor langt ut på stolen Listhaug sitter.
Den ansvarlige statsråden på feltet, Sanner, blir av KrF, som er støtteparti til Regjeringen, avkrevd å komme med en beklagelse til Stortinget når saken skal behandles 15. mars. Det er sikkert midt i blinken når en skal fronte en sak. Men kanskje dagens beklagelse fra statsministeren rekker en smule i det politiske spillet, avhengig av hvordan mistillitsforslaget fremmes (som løst forslag eller representantforslag, såkalt dok 8-forslag).
Listhaugs håndtering
Listhaug håndtering av saken, er heller ikke av ypperste merke. Først tidde hun under dekke av regjeringskonferansen. Men her har nok Solberg (og sikkert andre) fortalt Listhaug hvor skapet skal stå, hvilket neppe er særlig forenelig med Listhaugs påpekning av at ingen har klart å være vaktbikkje overfor henne.
I går kveld prøvde Listhaug seg likevel på en slags unnskyldning, først uten å slette den omstridte FB-posten, men i dag forsvant den – under dekke av at hun ikke har rettigheter til å benytte det aktuelle bildet.
At Listhaug «blir lei seg» er det neppe mange av motstanderne som bryr seg så mye om
Men hvis Listhaug, eller andre, tror at bråket legger seg med det, så er det bare å tro om igjen. Norsk politikk er i forfall. Det finnes lite anstendighet igjen, og her er alle mer eller mindre skyldige. For hvilket parti kan skrive under på at de aldri har tillagt andre partier eller politikere meninger de vet de ikke har? Den strikken strekkes lengre enn langt gang på gang.
Så kan det være at Listhaug tar seg inn igjen, men hvis, slik det tiskes om i gangene, hun har ambisjoner om å bli FrPs partileder, så har hun snublet stygt. Blir hun en bremsekloss i Regjeringen kan hun også ende opp med å få mange av sine egne mot seg. I tillegg må Listhaug tenke på hvilken rollefigur hun er nettopp for sine egne. Tror hun ikke at «lik og del-suksessen» fanges opp ute i fylkeslagene? Det kan være at vi kan forvente oss mange heftige FB-poster i fremtiden – ikke minst i det kommende kommunevalget. «For kan justisminister Listhaug, så kan jeg. Lik og del!».
Hun har slettet, men ellers er det «oss» og «vi». Hvem er det?
Personlig ville jeg ikke bli veldig overrasket om Listhaug kommer til at nåværende statsrådspost ikke er forenelig med å være småbarnsmor til tre – vel og merke hvis hun rekker det. For de krasse innvendingene som har kommet fra andre partier, binder også dem til masta. Kan vi ende med regjeringskrise?