Er du i festhumør og har lyst til å invitere 550 av dine nærmeste venner hjem, men har for lite lokale, budsjett, serveringspersonell og øvrige fasiliteter? Fortvil ikke, det er bare å ringe direktør Liv Tørres ved Nobels Fredssenter.
Hun kan nemlig opplyse at antall inviterte ikke har noen verdens ting å si for kapasitet.
Tørres har sett seg sur på dommedagsprofeten Helge Lurås, som i innlegget Innvandringsevangeliet går mot slutten skriver at terrorangrep blant annet skyldes antallet innvandrere som har ankommet Europa.
Neida, det skyldes bare utenforskap, parallellsamfunn og manglende integrering, forklarer Tørres forekommende. Og dette har jo ikke noe med antallet som ankommer å gjøre, må du skjønne.
Det er nemlig hvordan de blir tatt i mot som teller.
Og vi har flerfoldige politikere som skjønner at måten vi tar imot og integrerer folk på, er helt avgjørende for hva slags liv de får, hva slags samfunn vi får og hvor godt Norge utvikler seg fremover. Det er fortsatt vårt beste forsvar mot terror.
….
Vi ser ekstremisme vokse i mange land som marginaliserer enkeltgrupper, behandler deler av samfunnet som billig arbeidskraft og ikke har fokus på fordeling – enten folk er muslimer, buddhister, hinduer, jøder eller kristne.
I mellomtiden, på planeten jorden:
Flertallet av ordførerne i Norge sier de ønsker å bosette flyktningene staten har bedt dem om i år, men at de vil få problemer med å skaffe bosted og arbeid til alle. Men det har naturligvis ikke noe med antall å gjøre.
Hva arbeidsplasser – som iht til invandringsevangeliet er selve supernøkkelen til ikke-manglende integrering – angår, så er det per idag 25,5 millioner arbeidsledige i Europa og nærmere 123 millioner befinner seg i risikosonen for fattigdom. For Norges vedkommende øker arbeidsledigheten og er nå på 117.000 ledige, hvilket tilsvarer 4,2 prosent av arbeidsstyrken. Og man tror det blir verre:
– Prognosene for utviklingen framover viser at den kan bli enda verre. Antallet ledige stillinger er lavt, veksten i sysselsetting har stoppet opp og det skapes få nye jobber, sier arbeidspolitisk talsperson for Ap, Dag Terje Andersen.
Samtidig blir det blant de jobbene som tross alt skapes stadig færre ufaglærte av slagsen, som stort sett er de arbeidsplassene nyankomne kvalifiserer til. Men administrasjonen ved Nobels Fredssenter kan kanskje tegne noen til oss?
Det er imidlertid synd at man ikke har grepet til blanke ark og tegnestifter på Brynjulf Bulls plass 1 før, for integreringen av asylsøkere på arbeidsmarkedet har til tross for Tørres gladmeldig så langt gått særdeles trått:
Vi har tusener av mennesker i dette land med ikke-etnisk norsk bakgrunn som går på jobb hver dag, betaler skatten sin, deltar i frivillige aktiviteter og kjemper for et Norge vi alle er glad i.
Utsiktene til at asylsøkere kommer i inntektsgivende, skattbart arbeid er tvert i mot ikke spesielt gode. Tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser at bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid fra èn times lønnet arbeid eller mer i uka. I statsbudsjettet for 2015 er det er satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.
Det bringer oss over til neste punkt på Tørres` liste over god mottagelse: omfordeling. Men for å bedrive omfordeling, må man fortrinnsvis ha noe å omfordele først.
I 2011 dokumenterte Brochmann-utvalget at skatteinntektene vil gå ned og sosialutgiftene opp, fordi innvandrere jevnt over har lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser.
Statistisk sentralbyrås (SSB) tall fra norske kommuner viste at innvandrere utgjorde 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere i 2012. Tallet økte ifølge KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) til 37 prosent i 2013. Dette tilsier at over 80 prosent av veksten i sosialhjelpen i perioden, en vekst på nærmere 540 millioner kroner, er kommet i innvandringsgruppen.
Det har allerede fått konsekvenser for norske kommuner. I 13 av 18 Østfoldskommuner har man nå store problemer med sosialhjelpsklienter og økte utgifter til barnevern, familieinnvandring og «krevende» flyktninger som følge av bosettingen av rekordmange asylsøkere.
Nær sagt alle innvandrergrupper fra Midtøsten og Afrika i Europa har en sysselsettingsgrad på enten litt over 50 prosent eller under – i Norge er sysselsettingen for innvandrere fra Midtøsten og afrikanske land hhv. 55,2 og 41,9 prosent ifølge SSB – så at disse skal bli økonomiske bidragsytere til staten innen overskuelig fremtid er lite sannsynlig. I tillegg går utviklingen feil vei, for sysselsettingsgraden blir lavere, ikke høyere. Avhengigheten av offentlige sosialytelser blir da som vist også større, ikke mindre.
I 2011 fant Aftenposten at det til da var brukt 100 milliarder kroner på ulike handlingsplaner og tiltak, hvorav mange aldri er blitt evaluert. Uavhengig av eventuelle eller manglende resultater blir de stadig gjentatt i nye handlingsplaner, og likevel er arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere tre ganger høyere enn i den øvrige befolkningen. Samme år kom det frem at statens direkte utgifter til innvandring og integrering hadde mer enn doblet seg på fire år fra 6,7 milliarder i 2007 til 13,7 milliarder kroner i 2011. De årlige kostnadene er neppe blitt noe mindre ettersom innvandringen bare har økt siden den gang. Men det har nok ikke noe med antall å gjøre likevel, skal du se.
Utfra SSBs tall har Finansavisen beregnet at den norske stat har en netto kostnadsforpliktelse på 4,1 millioner kroner per ikke-vestlig innvandrer. Det vil si at de rundt 15.400 ikke-vestlige innvandrerne som ankom bare i 2012 betød statlige utgifter på 63 milliarder kroner. La oss tenke oss at innvandringen fremover blir like stor, da vil belastningen på offentlige budsjetter bli nærmere 2.900 000.000.000 kroner for perioden 2015-2100. Til sammenligning er 2900.000.000.000 litt mindre enn vi vil bruke på hele helsesektoren i samme periode.
Litt på sidelinjen, men noen vil nok nå gjenta myten, som blant andre forskningssjef på Fafo, Anne Britt Djuve har spredt, om at «etinske nordmenn også er ulønnsomme». Det er faktisk ikke tilfelle, men det ville uansett ikke vært noe argument for fortsatt stor innvandring, snarere tvert i mot.
Siden vi ikke har tenkt til å legge ned helsesektoren med det første – og det er sikkert Tørres glad for, da også innvandrere trenger helsetjenester og det således bør inngå i en god mottagelse – må vi nok belage oss på å finansiere begge deler.
Vi kan legge til det offentlige anslaget over den såkalte eldrebølgen: antallet personer over 65 år – som ganske sikkert vil ha pensjon – vil dobles til over 1,2 millioner i 2040. Norge står med andre ord overfor utgifter så enorme de neste tiårene at de er vanskelig å forestille seg. Beregninger fra Statistisk Sentralbyrå viser at statens utgifter vil overstige inntektene hvert eneste år fra 2020 hvis ikke drastiske budsjettpolitiske endringer blir iverksatt. Det er bare fire små år til.
Tørres omfordeling ser følgelig ut til å være basert på evangeliet om Det Aldri Visnende Pengetreet, men jeg har aldri vært i Nobels Fredsenters lokaler, så for alt jeg vet kan det jo godt hende at de har noe slikt i bakgården sin.
Og heldigvis har jo ikke antall noe å si.
Men man blir i utgangspunktet ikke nevneverdig rik av offentlige overføringer og enda mindre så i fremtiden med mindre Nobels fredsenter rister litt på pengetreet sitt. Boliger i pene strøk som for eksempel Brynjulv Bulls plass 1 koster derimot mye.
Det skyldes blant annet presset på boligmarkedet som følge av stor tilflytning. Men dette har ikke noe med antall å gjøre, altså, det er bare slik at Oslos befolkning øker voldsomt på grunn av en befolkningsvekst som hovedsakelig er innvandringsdrevet. I prognosen for middels befolkningsvekst utarbeidet av SSB forventes antall innbyggere i byen å være omtrent 800.000 i 2030. Nesten halvparten av innbyggerne i Oslo i 2040 vil være innvandrere eller barn av to innvandrede foreldre, og rundt syv av ti av byens innvandrerbefolkning vil ha bakgrunn fra land utenfor EU/EØS-området. Minst 200.000 nye borgere på bare 17 år krever store investeringer i infrastruktur og offentlige tjenester som skoler og helsevesen og ikke minst: nye boliger.
Presset på markedet er imidlertid stort allerede og der boligprisene øker, får færre råd til det boliger koster, og dermed har de krav på både statlig og kommunal bostøtte. I 2010 kostet nettopp denne ordningen over 3 milliarder kroner, for bostøtte til 122.811 husstander. Og den typiske mottageren – det er en enslig arbeidsledig eller en flyktningfamilie som nettopp har kommet til landet.
Dette er helt normale mekanismer, og som naturlig er trekker ikke-vestlige innvandrere seg derfor til bydeler hvor de har råd til å bosette seg. Det er selgers marked i Oslo, så i tillegg befinner ofte sosialboligene kommunen har å tilby nyankomne i de samme bydelene. Som vi vet fra forskning begynner såkalt «hvit flukt» når innvandrerandelen i et boligområde når en viss prosent. I Sverige er dette vippepunktet så lavt som 3-4 prosent.
Det ligger selvfølgelig ingen plan bak; det er en av disse tingene som på grunn av høyst naturlige og forståelige omstendigheter «bare blir sånn». Men kombinert med andre kriterier som høy arbeidsledighet og stor andel sosialhjelpsmottagere – som vi alt har vært innom – er det nettopp slik dannelsen av parallellsamfunn starter. Men dette har for all del ikke noe med antall å gjøre.
Befolkningsveksten i Oslo er forresten så stor at konsulentselskapet Agenda Kaupang, spesialister på samfunnsanalyse, har utredet de økonomiske konsekvenser for tiden frem mot 2030. Utredningen, som mer eller mindre er en sammenfatning av de siste årenes rapporter om Oslos befolkningsvekst og økonomi, og konkluderer med at det totale investeringsbehovet ved en vekst i tråd med SSBs midtalternativ, som altså er betydelig lavere enn den reelle befolkningsveksten de siste fem årene, vil beløpe seg til ca. 130 milliarder kroner frem til år 2030. Kommunens lånegjeld vil med det øke fra 20.000 kroner til 107.000 kroner pr. innbygger de neste sytten årene. Hva de årlige netto driftsutgiftene angår, har man beregnet at de vil øke med 11 milliarder kroner i tiden frem til 2030 i fravær av tiltak.
Ja ja, det går sikkert bra. Nå som Nobels fredssenters direktør har fastslått at antall overhodet ikke har noe å si for kapasitet, boligmarked, arbeidsmarked, offentlige tjenester og økonomi, så kan dommedagsprofeter som herr Lurås bare puste lettet ut.
For min del har jeg allerede begynt å glede meg til femtiårsdagen min, for jeg var redd jeg måtte avlyse festen med venner og bekjente fordi jeg hverken har plass eller råd til å ha det hjemme. Nå avtaler jeg bare et personlig møte i lokalene på Brynjulf Bulls plass 1, tar med meg mine 781 Facebookvenner og regner med å bli godt mottatt med full service. For antallet spiller vel ingen rolle?