Innvandring

Egenrådige politikere

Hva er det som foregår i dagens politiske situasjon? Den ene poliske meldingen etter den andre når ut i offentligheten, uten å være kvalitetssikret og/eller uten politisk forankring. Er hele det offentlige apparatet paralysert mens asyltilstrømingen er i ferd med å knekke Norge?

Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne. Så la meg ta det i bakvendt rekkefølge.

Soloutspill og relokaliseringsprogram

Skjermbilde 2015-10-22 12.10.06I går (21.oktober) kunne vi lese i Klassekampen at vår såkalte EU-minister Vidar Helgesen (H) vil at Norge skal bli permanent medlem i EUs relokaliseringsprogram. Tidligere (jamfør lenken foran) har justisminister Anders Anundsen (FrP) sagt at Norge har intensjon om å delta i dette programmet.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Men er det bestemt? Nei, ikke så vidt som jeg har fått med meg. Derfor reagerer da også nestleder i FrP i dagens Klassekampen.

– Dette er et reint soloutspill fra europaministeren, sier Per Sandberg.

Men hva som er soloutspill fra hvem begynner å bli vanskelig å få tak på.

Så la oss bare gjøre det enkelt: Skal Norge delta i EUs relokaliseringsprogram eller ikke? 

Hvis ja: Hvor mange skal Norge ta imot over hvor lang tid? Hvis nei: Vil det få noen betydning for Norges forhold til EU, Schengen-samarbeidet og Dublin-forordningen? 

Grenser og kontroll

Justisminister Anundsen (FrP) har mye å svare for.

Justisminister Anundsen (FrP) har mye å svare for.

Den 22. september ble vi gjort kjent med fra Justisdepartementet at forsterket grensekontroll skulle iverksettes. Siden har vi bare slått nye asyltilstrømningsrekorder.

Har Norge forsterket grensekontroll? 

Hvis ja: Hvordan fungerer den? Hvis nei: Skal det iverksettes? Vurderes (også) innført passkontroll?

Norge har yttergrense (Schengengrense) mot Russland (Storskog grense). Her har vi et særskilt ansvar. Over tid har vi «bare» hørt om at rekordmange benytter seg av denne grensen, at mange av de som kommer har vært i Russland over tid (endog flere år) eller at de kommer med fly til Russland og tar seg over til Norge på sykkel. Dette gjøres selvsagt med russernes velsignelse, da russerne ikke forlanger visum til Norge (som de for øvrig gjør til Finland) og fordi området som forseres på russisk side av grensen er et militært område.

Så, hvordan ivaretar Norge dette særskilte yttergrenseansvaret?

Vi fikk med oss Norges forsøk på å ta i bruk utlendingsloven, nærmere bestemt § 32 d, for å stoppe trafikken fra Russland. Lovens § 32 sier i sin helhet:

32. Internasjonalt samarbeid mv. om behandling av søknader om opphold av beskyttelsesgrunner

En søknad om oppholdstillatelse etter § 28 kan nektes realitetsbehandlet dersom søkeren

a. har fått asyl eller annen form for beskyttelse i et annet land,

b. kan kreves mottatt av et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet, jf. fjerde ledd,

c. kan kreves mottatt av en annen nordisk stat etter reglene i den nordiske passkontrolloverenskomsten,

d. har reist til riket etter å ha hatt opphold i en stat eller et område hvor utlendingen ikke var forfulgt, og hvor utlendingen vil få en søknad om beskyttelse behandlet.

I tilfeller som nevnt i første ledd bokstav b, c og d skal søknaden om oppholdstillatelse etter § 28 likevel tas til realitetsbehandling dersom utlendingen har en tilknytning til riket som gjør at Norge er nærmest til å realitetsbehandle den. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om når en søknad som faller inn under første ledd, skal realitetsbehandles.

Adgangen til å nekte realitetsbehandling etter første ledd gjelder likevel ikke dersom § 73 er til hinder for det.

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 604/2013 (Dublin III-forordningen) gjelder som norsk lov. Forordningen fastsetter kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse som fremlegges i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en statsløs person.

Så skulle en tro at denne loven ivaretok problemstillingen, men den fungerte like «godt» som Schengen-samarbeidet og Dublin-forordningen. Med andre ord: det fungerte ikke. Russerne svarte med å utvise asylsøkerne, dertil med fem års innreiseforbud. Det overrasket ikke politimesteren i Øst-Finnmark, i motsetning til hva det gjorde for justisministeren. Anundsen tror fortsatt på returavtale med russerne og rask retur.

Fungerer returavtalen med Russland og er det iverksatt rask retur?

Så var det spørsmålet om å stenge grensen, noe som blant annet Per Sandberg har uttalt, i alle fall grensen til Sverige. Er det et soloutspill?

Uansett: Hva skiller stengte grenser fra forsterket grensekontroll?

Og: Vurderer Norge å stenge grensene? Til hvilke land? Når? For hvor lang tid?

Mottaksapparatet

Det har over tid vært kjent at mottaksapparatet er i ferd, eller delvis, har brutt sammen. Senest i dag er vi blitt gjort kjent med alvorlige bekymringsmeldinger fra ansatte i Politiets utlendingsenhet (PU). Her heter det blant annet at «Tøyen er helt kaos» og at det er rett før «hele systemet kollapser.»

Det påpekes at de som jobber i PU er alvorlig bekymret. De er kjent med at mange som kommer ikke har noe beskyttelsesbehov, for eksempel marokkanske unge menn, at mange kommer uten eller med falske identitetspapirer, samt syrere som klager over mottaksapparat. De sier at det nå må signaliseres at Norge «reagerer og handler raskt og effektivt på de som ikke har behov for beskyttelse, og strammer inn på den utdaterte rettigheten til å søke asyl». I motsatt fall «kommer dette til å ende fullstendig ut av kontroll.»

Spådommen fra ansatte i PU er at de med mest erfaring ikke makter mer og blir syke. Resultatet blir at PU blir sittende igjen med unge, nyutdannede «som får litt mer ansvar enn de bør pålegges og som mangler rutine og oppfølging.»

Har Regjeringen kontroll på mottaksapparatet? Blir sikkerheten til de ansatte i mottaksapparatet ivaretatt? Har ledelsen i PU kontroll? Blir ledelsesdialogen mellom underliggende etater og departementet fulgt tett opp?

Penger

Det dreier «seg ikke bare om penger»-frasen er det stadig færre som benytter seg av, selv om nyvalgt byråd for integrering og mangfold i Oslo, Geir Lippestad (Ap), mener det er «for tidlig å snakke om kostnader». Lippestad sier til NRK (21.10) at han «vil se en tydelig plan for integrering før han vil snakke om hvor mye det koster å ta imot alle flyktningene.» (min utheving)

Ja vel, hr. byråd, planen må du lage selv – og pengene må du finne selv.

Det mest betenkelig med Lippestad og hans like er likevel at de fastslår at de fleste som kommer til Norge har et beskyttelsesbehov.

Har de fleste som kommer til Norge et beskyttelsesbehov? Kan vi få dokumentasjon på situasjonen – og da ikke fra ett eller annet politisert forskningsinstitutt, men fra enhetene som jobber med problematikken?

Tallene som florerer over hva dagens og fremtidens asyltilstrømning vil koste Norge begynner å bli mange, svært mange. «Siste» tall kom fra NRK i går. Det lød på 767 milliarder kroner. De færreste skjønner hva et slikt tall innebærer. Og de som eventuelt skjønner, eller i alle fall skjønner at det er snakk om mye penger, veldig mye penger, benekter gjerne premissene for regnestykkene.

Statsminister Erna Solberg (H) må fortelle oss hva som er bærekraftig innvandring for Norge.

Statsminister Erna Solberg (H) må fortelle oss hva som er bærekraftig innvandring for Norge.

Så vet jeg at det ikke nytter å spørre om hva som er beregnet som kostnader, for det vet ingen enda. Men mens det regnes og regnes så fortsetter asyltilstrømingen og behovene i mottaksapparatet øker. For eksempel ble vi den 19.10 fortalt fra UDI at det er behov for 15.000 nye mottaksplasser, dvs. mellom 80 og 100 nye mottak.

Et slags svar skal vi få i det såkalte «tilleggsnummeret» (ventet i månedsskifte oktober/november). Da begynner nok runddansen på nytt – noen vil hevde kostnadsanslagene er for lave, andre for høye.

Så da spør jeg: Kan vi forvente en redegjørelse fra Regjering og Storting om hva som ansees som bærekraftig innvandring for Norge?