Innvandring

Politiske lavmål

Per Sandberg (FrP) mener det er en dårlig idé å ta 10.000 syrere til Norge. SV-leder Audun Lysbakken svarer med å kalle Sandberg en egoist. Media ser ut til å elske slike politiske lavmålsutspill, men er vi velgere like glad for det? Begynner det rett og slett å bli et demokratisk problem?

Det er ikke mange politiske balanserte saker å hente i norsk media for tiden, derimot serveres vi i rikt monn politiske lavmålsutspill og mediavridde «sannheter». Mye handler om en eller annen politiker som har fokus på person og ikke sak, eller så er det overspente utfall mot ett eller annet. Her står ikke FrPs Per Sandberg tilbake for SVs Audun Lysbakken, men du kan være nokså sikker på at jo lengre på høyresiden politikeren tilhører, jo mer vil media investere i latterliggjøring. Og ja, jeg vet media vil blånekte for at (personlig) politisk styring er tilstede, men det begynner å bli så åpenbart at en slik benektelse lyder hul.

La oss ta den nevnte Syria-saken. Ikke overraskende fra Dagbladet. I går hevdet Sandberg at det er «vanvittig å ta inn 10.000 syrere til Norge.» Saken ligger under betaling hos Dagbladet, så jeg vet ikke så mye mer om den enn at det altså er «vanvittig». I dag hevder Lysbakken at «Sandberg er styrt av egoisme», en sak som er tilgjengelig hos Dagbladet. Lysbakken mener at den småligheten og (egoistiske) holdningen som Sandberg viser, som han for øvrig heller ikke er alene om ifølge Lysbakken, forteller «hvilket land Norge har blitt med en blå-regjering.» Lysbakken maner til at vi må «ta ansvar og vise medmenneskelighet». Han avviser Sandbergs «oppskrift» med å hjelpe folk i regionen da «nabolandenes kapasitet er sprengt».

Lysbakken slipper å stå til ansvar for eget utspill. Og hvorfor «bare» 10.000 syrere? Skal vi tro Flyktninghjelpen, som Lysbakken tror på, er over 12 millioner syrere hjelpetrengende, herav har i underkant av 4 millioner tatt seg over grensen til nabolandene. De 10.000 syrerne SV vil hente til Norge utgjør 0,08 prosent av de hjelpetrengende. I Norge vil de samme syrerne blant annet føre til at de over 5.000 som allerede har fått opphold, men som sitter i mottak og venter på bosetting i en kommune, må vente enda lenger. Hva mener SV om det? Er det å vise «ansvar og medmenneskelighet»? Forteller det oss noe om «kapasitet»? Og mens vi er inne på kapasitet: «Alle» vet, også SV-ere, at innvandringen til Norge er et kostbart prosjekt, både i forhold til netto budsjetteffekt og påløpt og fremtidig budsjetteffekt, noe som også fremkommer i de relativt nye skattetallene som finansministeren har lagt på bordet. Med andre ord: enhver syrer som kommer til et høykostnadsland som Norge vil medføre at en rekke andre ikke får hjelp, der nettopp «oppskriften» til Sandberg med å benytte mer midler til hjelp i regionen kunne utgjort en betydelig forskjell.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Så spør jeg: Hvordan er det mulig for media å fremstille «å hente flere til Norge» som et humant prosjekt? Tvert om er det på bekostning av noen av de mest hjelpetrengende i verden. Hvorfor får et slik vrengebilde av humanitet fortsette? Ser ikke media at dette «innvandringskortet», som typisk tillegges FrP, brukes vel så mye av de andre partiene, spesielt SV, KrF og Venstre (Ap mener som kjent ikke så mye for tiden, derimot vil vi nok se mer av det fra Sp), men da som politisk spill for at vi skal tro det handler om ansvar og medmennskelighet. Det er uansvarlig og umenneskelig, men vi kommer aldri til den politiske kjernen. Dette politiske spillet kommer derimot til å fortsette så lenge media tillater det.

Det er flere faktorer som trekker i retning av at status quo i dagens mislykkede flyktning- og innvandringspolitikk ikke vil finne sin politiske løsning. Til det er det nemlig altfor mange aktører som har dette feltet som business – og den er relativt lukurativ. For eksempel tjener seks bistandssjefer i Norge over én million kroner i året, godt over hva en stortingspolitiker tjener. Øverst troner adm.dir. Roland i Norfund med 2 251 000 kr (2013-tall), så følger (i 2014-tall): direktør Kulild i Norad (1 274 000 kr), generalsekretær Egeland i Flyktninghjelpen (1 195 000 kr), generalsekretær Havnelid i Norges Røde Kors (1 083 000 kr), direktør Kapoor i Fredskorpset (1 082 000 kr) og generalsekretær Grønnern i SOS-barnebyer (1 031 000 kr). I tillegg kommer de tusenvis av organisasjoner som på en eller annen måte mener å bidra til å hjelpe eller integrere, stort sett alle (inkludert oss selv) finansiert av det offentlige.

Så mens Lysbakkene-ene og Egeland-ene har klippekort til medias debatter og artikler om disse temaene, og støtter opp hverandres syn, sitter vi «vanlige velgere» og vet ikke hva vi skal tro. Opplyst blir vi som sagt heller ikke, da de perspektiver som journalistene helst ikke vil formidle (for mye) uteblir. Ja, jeg er bekymret over utviklingen. Ikke bare skaper den politikerforakt, men den truer også demokratiet.