Innvandring

2014: Året da uskylden brast i jihadens navn

Verden endret seg dramatisk i året som forlot oss for noen timer siden. Og verden kom brutalt til Norge. Vi har måttet erkjenne at vi har mennesker i vår midte, dertil unge som skal være fremtiden vår, som er villige til å kutte hoder av oss foran åpent kamera. Fordi de avskyr våre verdier, de avskyr hele vårt levesett, verdier og levesett som skapte en av de mest velstående og humane nasjonene verden noensinne har sett. Norge og Europa er gjennom et par, tre tiår ført inn i en svært vanskelig situasjon av den politiske og akademiske eliten, som nå utmerker seg med både taushet og fornektelse. Med unntak av enkeltpersoner, som hedersmannen Christian Tybring-Gjedde, synes bildet å være at folket har kun folket å lene seg på i skjebneårene som ligger foran oss.

Det er dramatisk å se bakover på de tolv forutgående månedene. Nær sagt en ut av kroppen-opplevelse. Jeg er selv en av dem som åpent har innrømmet at fremveksten av Den islamske staten og dens uttallige støttespillere og medhjelpere også på norsk hjemmebane, hadde jeg ikke forutsett. Ikke i det omfanget, ikke i den ekspressfarten. Ja, jeg har advart mot fremveksten av islams makt i mange år. Men den raske etableringen av Den islamske staten fikk meg til å måpe, til å miste ord, ikke minst grunnet den grenseløse brutaliteten. Voksne menn som i Allahs navn massevoldtar jentebarn, og endog skjærer hodene av dem.

IS’ ideologer har tatt et dypdykk i islam og hentet ut oppskrifter fra Muhammeds tid, og kopiert og distribuert det avskyelige tankegodset til punkt og prikke.

Men skal jeg tro statsledere som Obama, Cameron, og endog vår egen Kong Harald, er islam fredens religion, eller som Kongen formulerte det i sin tale til oss i går: Den islamske staten står for ”misbruk av islam”.  Ja, hadde det en gang vært så fint. Jeg skal dog være den første til å si at det er mange måter å praktisere islam på, noe Islam Net og dets like, som støtter hoderullinger i gatene, avskyr å høre. Jeg kommer likevel ikke utenom det jeg mener er en grotesk sannhet: når man tar de islamske tekstene på ramme alvor, likeledes det livet Muhammed levde i maktposisjon, så er resultatet Den islamske staten for åpen scene.

hege_banner_rights_special_778x150

Dette er vår tids største mareritt, et mareritt den amerikanske generalen John Kelly sier vi kommer til å leve med i flere tiår. For oss som har passert 50, betyr det resten av livet vårt.

Fra den norske regjeringen og Stortinget er det dog dørgende stille. Hun som kan bli den nye landsmoderen, siterte endog en hyggelig hadith foran Stortinget 25.august.  Hvordan tenkes det på bakrommene? Har man en skjult strategi? Tiltaksplanen mot såkalt radikalisering tyder ikke på det. Har man eksempelvis fått med seg at Den islamske staten har en femårsplan for Europa?

Man får unektelig assosiasjoner til mental kapitulasjon, og man blir med god grunn skremt. Som at man i Frankrike nå får bøter på over hundre tusen kroner for å utrykke at ”gatebønner, slør og moskeer” er ”symboler på okkupasjon og erobring”. Ja, det holder å si at islamsk kultur ”erstatter” den opprinnelige nasjonale kulturen – og domsapparatet står klar med bøter. Man har i Europas hjerte fått et land der den dømmende makten er omgjort til en politisert institusjon, en beskytter av islam. Hvem kunne trodd noe slikt for et tiår siden?

Den voldsomme asylinnvandringen og den kontinuerlige fremveksten av islam, uroer folk. Ethvert ærlig menneske forstår at asylpolitikken under EUs vinger er helt uansvarlig. Middelhavets bunn fylles opp av mennesker som har satset alt de eier på å betale kynisk smuglermafia i håp om å nå det økonomisk forgjettede kontinentet vårt. Man må være populisthumanist av høyeste orden for fortsatt å forsvare den førte politikken. (Ingen av dem nevnt, og heller ingen av dem glemt.) Samtidig reises den ene stormoskeen etter den andre på kontinentet vårt, typisk sponset av despotiske regimer som Qatar, Saudi-Arabia og Iran. Hvor lenge skal dette få pågå? Har politikerne en verdimessig smerteterskel? Islams mangel på evne til å tilpasse seg det frie Europa er så ettertrykkelig demonstrert gjennom et par tiår nå, at man kunne forvente en realpolitisk åpen politisk samtale om hvordan vi skal håndtere denne verdiutfordringen.

Men samtalen lar vente på seg. Jeg tror vi kan låne et uttrykk fra Christian Tybring-Gjeddes bok, Mens orkesteret fortsetter å spille: eliten velger den mest behagelige, kortsiktige løsningen. Man velger å være ”innenfor” – det gode selskapet. Selv har Tybring-Gjedde valgt den lite behagelige rollen ved å stille seg ”utenfor”. Men hvem kan egentlig være uenig faktuelt og fornuftsmessig med eksempelvis disse ordene i Tybring-Gjeddes bok:

Innvandrere har en plikt til å tilpasse seg vårt land, våre normer, skikker og kultur. Ikke-vestlige innvandrere er en privilegert gruppe som har reist halve kloden rundt for å få nyte friheten og velferden i vårt samfunn. Det er en helt absurd idé at de som finner det nødvendig å reise fra sitt fødeland, skal få anledningen til å opprettholde etniske skiller og videreføre intolerant religiøs og kulturell praksis. Det er jo nettopp denne intoleransen som er årsaken til krig og fattigdom i deres hjemland. Det er denne intoleransen som har umuliggjort demokrati, nasjonalt samarbeid, økonomisk vekst og gode liberale utdanningsinstitusjoner.

Vi kan ikke fortsette på den samme stien. Vi må pløye ny mark. ”Vi er folket”, ropes det (fredelig) nå fra tusener i Tysklands gater. Bevegelsen ”Patriotiske europeere mot islamisering av aftenlandet”, PEGIDA, har spredd seg på Facebook til andre land, som ekstreme Sverige, og også Norge. En bevegelse som i tillegg til å demonstrere mot repressiv religion, også vil avvikle dagens asylpraksis. Vil vi i det nye året se PEGIDA i andre europeiske gater enn de tyske? Jeg tror jeg våger å tippe det. Det viktige er at dette fortsetter som en fredelig bevegelse dominert av vanlige borgere med anstendige politiske krav. At Angela Merkel ikke liker hva hun ser, tar jeg med meg videre i arbeidet.

I ekstreme Sverige, som har vridd skuta mot det som fremstår som en semitotalitær retning ved å forsøke å strupe folkevalgte sverigedemokraters innflytelse, brennes nå moskeer.  Hvem som står bak slike uhyrlige handlinger, er foreløpig ukjent. Men dette er uansett et tegn i tiden på den økende sosiale uroen våre politiske lederskap har beredt grunnen for ved en innvandringspolitikk uten verken verdimessig eller økonomisk bærekraft.

Her bør jeg minne om den sjokkerende undersøkelsen fra 2012 som viste av nesten en av tre unge svensker i alderen 18 – 29 år vil fravelge demokrati til fordel for diktatur. Hvordan kunne den verdimessige tilstanden bli slik, Fredrik Reinfeldt og Mona Sahlin?

Det samme spørsmålet kan stilles alle våre tidligere statsministre. Islams frontmenn er nå så trygge at de åpent demonstrerer egen ekstremisme, som da Islamsk Råds generalsekretær Mehtab Afsar ledet an i demonstrasjon mot Talibans skolemassakre i Peshawar foran Stortinget 21.desember. Det vil si at han skjøv sitt lille barn frem foran mikrofonen, ikledd jihaduniform, og med indoktrinerte løgnaktig sitering av koranen om at den som dreper et menneske skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Vel, vi som har lært noe om islam, kjenner umiddelbart igjen bedraget: om ikke det gjelder som straff eller blodhevn, heter det i midten av denne setningen. Jeg tviler på at Børge Brende følte seg vel der han fremstod som et ideologisk gissel.

Afsars sønn. Jihaduniform Foto av NRK-innslaget samme dag.

Knapt noen tall har rystet ideologisk mer enn hva som kan frem i den franske republikken i fjor. Mer enn hver fjerde unge, 27 prosent, i alderen 18 – 24 år, støtter Den islamske staten, og vel så sjokkerende: 22 prosent i alderen 25 – 34 år gjør det samme, og i alderen 35 – 44 er støtten å finne hos hver femte franske borger. Integreringen i brede lag har spilt fullstendig fallitt. Verdipolitikken har ikke fungert, ei heller med tanke på de mange konvertittene. Jeg tolker også at det offisielle anslaget, som nå har stått bom fast i over ti år, på at den franske republikken har 10 prosent muslimer, altså i overkant av seks millioner, ikke stemmer. Det medfører ingen logikk at estimatet i dag er det samme som på tidlig 2000-tallet, og det er blant annet dette jeg tror kan ligge til grunn for den overnevnte sjokkerende meningsmålingen: den muslimske befolkningen ligger langt høyere enn 10 prosent.

Utviklingen i Frankrike og Sverige blir uhyre viktig å følge i det nye året. Likeledes må vi ha et bredt fokus på Tyskland og Storbritannia. Alle disse landene gir oss hele tiden en pekepinn på vår egen skjebne. For vi er inne i en ny skjebnetid. Orkesteret må gjerne fortsette å spille, vi andre vet bedre. Det er ikke varmegrader grunnet klima som blir vår tids største utfordring. Det er de ideologiske kuldegradene vi er i kamp med. Foreløpig er vi som nasjon unnvikende grunnet politisk lederskaps unnfallenhet.  Sagt med ordene til professor Bernard Lewis om hvor vårt lederskap har plassert seg i forhold til islams kamp mot våre verdier:

”It is hard to win a war if you refuse to acknowledge that you are under attack.”

At våre soldater bes om å ta av uniformen utenom tjenesten, er et sterkt symbol på den foreløpige kapitulasjonen. Når vi trenger styrke, velger eliten det motsatte. Vi andre får fortsette å stå opp for det vakreste på vår jord: frihetsverdiene.