Eksterne skribenter

I februar 2009 møttes Karen Jespersen, da statsråd for Venstre og nå leder av integreringsutvalget i Folketinget, forfatteren Helle Merete Brix, og tre representanter for HRS, det vil si Amal Aden, Hege Storhaug og Rita Karlsen, over en bedre middag i København. Den hyggelige anledningen var et foredrag HRS holdt for Jespersens departement om integreringsproblemene blant somaliere. Både Jespersen og Brix har med forferdelse fulgt Adens forfølgelse av HRS det siste trekvart året. Derfor har de forfattet et innlegg til Rights.

Tariq Ramadan er på sjarmturné i deler av Europa, og nylig gjestet han København. Men til tross for at flere har avkledd Ramadans innpakning, både hva gjelder hans personlige stil og hans budskap, har han klart å beholde posisjonen som en slags talsmann for ”europeisk islam”. Men Ramadans europeiske islam er antakelig ikke mer verdt enn europeisk kommunisme, men så kunne jo ikke sistnevnte skjule seg bak religionsfrihet og påstå seg å være offer for diskriminering. Det behersker derimot Ramadan utmerket, men selv ikler han seg rollen som rockestjerne. Helle Merete Brix har lyttet til kongen av pop når det gjelder islam i Europa. Applausen uteblir.

Flere kvinner i verdens kvinneparadis, Skandinavia, mener kvinnedagen 8.mars kan parkeres for godt. De har fått alle goder de kunne ønske seg. Ja, dette sier de i et nytt Skandinavia med nye begrep som ikke hørte vår mørkeste middelalder til en gang, og som bevitner et neandertalersyn på kvinner som uttrykkes ved disse termene: tvangsekteskap, tvangsskilsmisse, tvangsselvmord, tvangstilsløring, kjønnslemlestese, barneekteskap, polygami, dumping, balkongjentene, og kvinnelikvidering. HRS son medarbeider, Britta Mogensen, er ikke særlig imponert over medsøsteres mangel på empati med samfunnets mest sårbare gruppe i vår tid.

I Norge går diskusjonen om, for eller mot hijab på jentebarn, men vi tar i liten grad fatt i det substansielle i diskusjonen. Hvorfor er det så påtakelig at disse jentene skal dekke seg til? Hvorfor er det så viktig at disse barna er muslimske markører? Det kan i seg selv være ”helt uskyldig”, men vi bærer med oss en aldri så liten tvil. Særlig fordi vi vet at i land der det islamske styresettet, sharia, er rådende, så får barn knapt være barn. Ikke bare møter mange barn en særdeles brå overgang til voksenlivet, for mange, og særlig jenter og kvinner, kan voksenlivet utarte seg som en tilstand uten menneskelighet. Helle Merete Brix har sett mer på barn under sharia.

Hvorfor velger intellektuelle og forfattere i vesten å gjøre knefall for islam? En av Tysklands fremste kritikere av den pågående islamiseringen av Europa, Henryk M. Broder, gjør et dypdykk i temaet i siste utgave av Der Spiegel, og har ytterligere utvidet essayet forn rights, som Bruce Bawer har oversatt fra tysk til engelsk.

Muslimske demonstranters reaksjon på Dagbladets publikasjon av Muhammad som gris, illustrerer med all ønskelig tydelighet religioners stilltiende, men første bud: Du skal ikke si at religioners mulige profeter eller grunnleggere tar feil. Allerede utgangspunktet er antidemokratisk, fordi religiøse forestillinger forutsetter ufeilbarlighet, en ufeilbarlighet som nettopp bryter med demokratiers bærebjelker: debatt og diskusjon.

I helgen har norske muslimer demonstrert i Oslo. Deres budskap er at de er krenket over norsk media spesielt og offentligheten generelt over det de oppfatter som mobbing av muslimer. Demonstrasjonene ble utløst av en tegning gjengitt på Dagbladets forside. Sist vi så muslimer mobiliserte i slike mengder i norske gater, var da de ville stoppe utgivelsen av Salman Rushdies bok ”De sataniske vers”. En bok som utløste en dødsfatwa - en fatwa som fortsatt gjelder. Det er ironisk nok 21 årsdagen for denne fatwaen i dag. I denne sammenheng er det kanskje på plass å minne om daværende internasjonale leder av Rushdies forlag sine ord: "Vi må se det i et lengre perspektiv. Bøyer vi oss nå vil det bare oppmuntre fremtidige terroraksjoner fra individer eller grupper som er fornærmet over et eller annet i andre bøker, som vi eller en hvilken som helst annen forlegger overveier å gi ut.” Helle Merete Brix ser på historien om De Sataniske Vers.

Det vises stadig til den ”harde tonen” som eksisterer i dansk offentlig debatt, og det er liten tvil om at tonen er røffere i Danmark enn i et land som Norge. Men Norge er på god vei etter, noe som ikke minst tidligere leder for FrP, Carl I. Hagen, har fått erfare gjennom tøffe karakteristikker og grenseløse karikaturer. Sistnevnte måtte også Høyreleder Erna Solberg gjennom i en svært smakløs seksualfiksert karikatur. I dagens skribentartikkel fra danske Britta Mogensen tar hun nettopp opp ”tonen” i det offentlige Danmark. Den er mildt sagt verre enn verst, men vel så interessant er det at det er høyresiden i politikken som konsekvent får gjennomgå. Det er nemlig ”de Anstendige” som taler. Det er de Anstendige som setter ”den gode tone”.

Stadig flere tenketanker dukker opp. Om deres formål og målsetting er ulik, så ender likevel mange opp med å beskjeftige seg med politisk islam. Dette i motsetning til, og kanskje som et resultat av, medier og forskningsinstitutter som i liten grad skjelner mellom islam og politisk islam. Men islam er i seg selv et svært betent felt, og skaper således lett relativt steile fronter – selv mellom dem som egentlig er enige. Helle Merete Brix mener at tenketankene og deres studier av islam er blitt uunnværlig for integreringen, og presenterer her noen av dem.

Bak tallet 174 517 skjuler det seg en mann med navn Primo Levi. I Italia var han kjemikeren, og jøden, Primo Levi. I Auschwitz var han 174 517. Levi kom fra utryddelsesleiren med livet i behold, og han skrev tre bøker om sine erfaringer. Den første boken, ”Hvis dette er et menneske”, er satt opp som en monolog på Det Kongelige Teater i København. Helle Merete Brix har besøkt forestillingen, og deler sin opplevelse med oss.

I en domstol i Amsterdam må Geert Wilders, leder for et av Nederlands største politiske partier, forsvare sin rett til å ytre sin mening. Å lese den offisielle stevningen er nesten surrealistisk. Det føles som om man ved en tidsmaskin er brakt tilbake til den mørke epoken før opplysningstiden; man føler illusjonen av frihet i Europa en gang for alle er blitt fullstendig tilintetgjort.

Religiøse følelser er blitt et gyldig argument i det offentlige ordskiftet. Religiøse følelser har til og med fått sitt eget ombud i Likestillings- og diskrimineringsombudet. Men hva er egentlig ”religiøse følelser”, og hva skiller disse fra andre følelser? Og er det noen forskjell på religionsfrihet og trosfrihet?

Burka og niqab diskuteres heftig i Danmark, mens Norge igjen synes å havne i en hijab-debatt, denne gang relatert til eventuell regulering av politiske og religøse symboler i domstolen. Hva skjer så i Sverige? Philip Wendahl kan fortelle at også i Sverige debatteres heldekkende slør. Ikke minst relatert til Alia Khalifa, som iført niqab krever å få forsette på barnesykepleieutdanningen. Slike krav er symboler på den europeiske islamiseringen, hevder Wendahl. Han mener at det ikke er ønskelig at samfunnet skal tilpasse seg en liten, men høylytt, religiøs ytterliggående gruppering – særlig lite ønskelig er det i forhold til nye europeerne som nettopp har flyktet fra religionsundertrykkende regimer og søkt seg til de sekulære demokratiene i Vesten.

I Europa er religiøs diskriminering nærmest blitt ensbetydende med at noen muslimer mener seg diskriminert. Det er svært sjelden av vi hører fra eller om noen andre religiøse grupperinger, kanskje med unntak fra sikher når det er snakk om turban. Ellers er det nokså stille. I denne stillheten foregår det mye urett, ikke minst det som nå utspiller seg mot syv fengslede bahaier i Iran. Helle Merete Brix har sett mer på bahaienes situasjon.

Muhammed Atta, som styrte flyet inn i det nordlige tårn i World Trade Center 11.september 2001, kom som 24-åring i 1992 til Hamburg. Moskeen som Atta frekventerte er senere blitt avslørt som en av de moskeene hvor flere menn har dratt til al-Qaidas treningsleirer i Pakistan. Ja, i enhver terrorsak i Vesten har en eller annen moské stått sentralt, gjerne gjentatte ganger, men det er selvsagt ingen forbindelser med disse moskeene og terrorister? Helle Merete Brix har sett nærmere på problemstillingen.

Tanken har slått meg de siste årene: islam i den private sfæren er ikke utfordringen vi står overfor i Europa. Det er når islam organiseres i trossamfunn at kjedekollisjonene utløses: det synes som om organisert islam nær sagt på autopilot da blir politikk og juss – et helt samfunnssett. Organisert islam er rett og slett en ideologisk trussel mot Europas sekulære demokrati basert på individets tankefrihet og personlige frihet.

”Det nedlatende synet på kvinner og den masseneurotiske kontrollen med kvinners seksualitet skader også mennenes psykologiske utvikling,” skriver psykolog Nicoali Sennels. Han mener videre at ”de muslimske menns seksualitet perverteres fordi de ikke får et avslappet og kjærlig forhold til kvinner og den dype følelsesmessige glede og utvikling, som kjærlig, følsom og respektfull elskov mellom kvinne og mann gir. De muslimske menn avstumpes, deres seksuelle prestasjon blir ufølsom og uten særlig hensyn til kvinnens lyst og behov. Og ifølge de jentene - herunder to erfarne prostituerte – som jeg har snakket med, er resultatet at muslimske menn holder kortere i sengen og gir mindre glede enn andre menn”.

Det nye året startet nedslående. På kvelden 1.nyttårsdag kom meldingen om at tegneren Kurt Westergaard (74) var forsøkt myrdet med øks i sitt eget hjem. De fleste av oss koblet hendelsen til Westergaard’s ”forbudte” Muhammed-tegning – ikke så ulikt Salman Rushide’s ”forbudte” bok. Men dette er ikke to enestående fenomener; mellom disse finnes en rekke hendelser. Helle Merete Brix frisker opp hukommelsen vår.

Mye tyder dessverre på at seksuelle overgrep blant muslimer , herunder i muslimske familier, er svært utbredt, skriver psykolog Nicolai Sennels for rights: ”Som autoriseret psykolog vurderer jeg, at der er to årsager til denne ulykkelige tendens: a) Islam påbyder muslimer at se ned på kvinder, hvilket gør det mere acceptabelt for mænd at forbryde sig mod kvinder. b) Forskrækkelsen over kvinders seksualitet og mænds nedsættende syn på kvinder er til skade for mændenes egen psykologiske og seksuelle udvikling.”

Islam økte tilstedeværelse i Vesten har fremmet en vesentlig debatt; nemlig debatten om sharia kontra vestlig lovgivning. Skal vi tillate at sharialovene eksisterer sammen med vestlige lover? Spørsmålet belyses av Helle Merete Brix.

Italia er landet hvor avdøde Oriana Fallaci ble tiltalt for å ha snakket ut om islam; innen dets grenser ligger Vatikanet, hvis statsoverhode ble en skyteskive for muslimsk vrede da han i et foredrag siterte en obskur bysantinsk keisers bemerkninger om Muhammeds religion. Men som Angelo Pezzana peker på i denne artikkelen for rights.no, har nasjonens stadige islamisering ikke ført til debatter i parlamentet, meningsmålinger på tv eller kommentarer i avisene – ikke, i hvert fall, før 20. desember, da det i Italias ledende avis sto en meget provoserende og banebrytende leder om temaet som ble skrevet av en av landets mest respekterte og innflytelsesrike venstremenn. Men som Pezzana beskriver, klarte selv ikke dette å sette i gang den debatten Italia så desperat trenger.

For snart 10 år siden skrev den nederlandske forfatteren Paul Scheffer et essay som skulle vise seg å bli en milepæl. I ”Det multikulturelle drama” tok Scheffer opp kampen med den multikulturelle ortodoksien som formet Nederlands innvandringspolitikk, og dermed innledet han en landsomfattende debatt om ”det flerkulturelle samfunnet”. Nå har Scheffer skrevet en ny bok, og i et intervju med Weekendavisen deler han sine aktuelle synspunkter om islamiseringen av Europa og dem han kaller (ikke med beundring) for ”dommedagsprofeter”. I denne artikkelen tar en av disse ”profetene”, Bruce Bawer, et kritisk blikk på Scheffers kommentarer.

I tilknytning til den nylig avsluttede klimakonferansen i København fikk Danmark den ære å få besøk av en rekke prominente statsledere – og noen mindre prominente. En av dem som kom, var Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Helle Merete Brix forteller her om hvordan Danmark tok imot Ahmadinejad – og litt mer om hva Ahmadinejad står for.

New York Times skal være USAs mest pålitelige dagsavis, og har lenge hevdet at den tilbyr “all the news that’s fit to print” – dvs. at det de ikke dekker heller ikke er verdt dekning. Men når det gjelder viktige saker om amerikanske muslimer og muslimske organisasjoner har storavisen nesten konsekvent valgt å bagatellisere, da driver de med selektiv dekning og/eller stikker hodet i sanden. I denne artikkelen retter Bruce Bawer et kritisk blikk mot det siste absurde eksemplet på Times sin typiske måte å “rapportere” rundt disse temaene.