Kvinner og likestilling

Lørdag 13. september kan bli et før og etter for England. Tommy Robinson skal organisere den fjerde demonstrasjonen for kongeriket i det sentrale London. Det blir sannsynligvis en av de største demonstrasjonene London noensinne har sett, med muligens over en halv million deltakere fra hele landet. Landets innbyggere mobiliserer kolossalt i alle større byer i kjærlighet til et land som seiler raskt i nedoverbakke.

Det ligger an til at dersom Ap vinner på mandag går partiet i regjering alene. Da må Ap gå til småpartiene for å få gjennom statsbudsjett. Dette betyr unektelig en større innvandring av migranter, asylanter og FN-flyktninger til Norge - et så lang generelt mislykket prosjekt. Vil folk virkelig dette?

Lederen for partiet Sentrum i Drammen, Sajid Mukhtar, er muslim. Partiet Sentrum bygger på likeverd, Koranen har ikke likeverd. Mukhtar har beina i to ulike verdigrunnlag. Spørsmålet er: Holder han koranen eller partiets verdier høyest?

"Alle" vet det, men det er fortsatt tabu å ta det opp: Hvordan mange utnytter sin mørkere hudfarge til å oppnå ett eller annet, ikke minst gjennom offerrollen. Det er akkurat det Aminata Corr Thrane, nå debattredaktør i den danske avisen Berlingske, har skrevet bok om. I boken "Maktkamp - en hyklers bekjennelser" beskriver hun sin egen reise fra interseksjonell aktivist til paria i det venstreorienterte miljøet. Det vi i norsk debatt kanskje kjenner best som stemplingen som kokosnøtt, brun utpå og hvit inni.

Ikke-vestlige klaner utnytter det norske tillitssamfunnet og kupper styret i et stort sameie på Mortensrud i Oslo. De andre beboerne står maktesløse tilbake fordi norsk lov ikke gir dem noe drahjelp mot denne aktive infiltreringen. Det vi ser i dag er kun en begynnelse, men langt fra nytt, på noe langt større som kan skues i horisonten. Sakte men sikkert smuldrer Norge bort.

En britisk professor kommer med en advarsel som absolutt bør tas på alvor. De brede lagene i befolkningen vil ikke på sikt akseptere at kulturen i storbyene forandres til det ugjenkjennelige, eller at kvinners og seksuelle minoriteters stilling i samfunnet svekkes og begynner å ligne forhold man kjenner fra Midtøsten.

Forfatteren Kamel Daoud er en av de intellektuelle fra den arabiske verden som kritiserer islam, deres kvinnesyn og ikke minst muslimers dobbeltmoral overfor Vesten. Derfor er han gjort til en syndebukk i hjemlandet Algerie, blant islamister og blant den politiske venstresiden i Vesten, både i politikk og presse. – Jeg måler graden av sivilisasjon etter hvordan kvinner blir behandlet, sier Daoud, og da skjønner en del av oss hvorfor han ikke er en «god araber».

Fantasien om det globale kalifatet lever i beste velgående på sosiale medier. I Norge er det særlig Islam Net som er en del av radikaliseringen av unge ved bruk av nettet. Det samme foregår i resten av Vest-Europa: De unge utsettes for et enormt propaganda-trykk fra fundamentalister. Radikaliseringen kan skje i løpet av få uker, sier eksperter, som advarer om at vi kan miste det liberale demokratiet.

Det ulmer i Storbritannia. Politiet jakter på "tastaturkrigere" som beskyldes for å oppildne til rasehat. De britiske domstolene slår hardt ned på "innvandringskritikere" med lange fengselsstraffer, mens politiske venstreorienterte angrep på vanlige folks skepsis til innvandringspolitikken overses. Imens fortsetter den innvandringsrelaterte kriminaliteten. Nå begynner britene å få nok, og det er antakelig bare et tidsspørsmål før det smeller i det britiske samfunnet.

Nå når lidelseshistoriene fra Gaza fullstendig dominerer nyhetsbildet, er det lett å glemme tidligere tragedier og ikke minst følge opp hva har skjedd i ettertid. Én av disse har vi i vår nære fortid; krigen i Afghanistan. Fra den kanten hører vi, typisk fra såkalte frivillige organisasjoner som er ute etter penger, om hvor dypt tragisk alt er, spesielt for kvinner og barn. Men det finnes sterke, modige afghanske kvinner som ikke lar seg stoppe av skjeggete menn som anser seg selv som toppen av næringskjeden.

Fafo-forskeren Olav Elgvin har intervjuet imamer i Norge om familierådgivning de tilbyr. I rapporten "Når imamen blir familierådgiver", kommer det klart frem hva Elgvin og Fafo ønsker seg: Mer islam inn i formelle organer i Norge. Rapporten er basert på anonyme intervjuer med imamer, ikke med en eneste kvinne som har søkt råd i moskeen. Med andre ord gir den ikke et snev av innsyn i hva som faktisk foregår på bakrommene når kvinner ber om skilsmisse eller foreldre søker hjelp for å få poden på rett kjøl.

Hvem eier gleden? Hvem har makten til å si at kroppen skal være stille? Hvem bestemmer at rytme er synd? Da mullaene tok makten i 1979, bar de ikke bare med seg en ny politisk orden. De bar en teologi der livet skulle bøyes. Kroppen skulle tie. Gleden skulle dø.

Overskriften til denne artikkelen er hentet direkte fra en artikkel i Al-Hayat Al-Jadida, selvstyremyndighetenes offisielle dagsavis som utkommer på Vestbredden. Her fortelles historien om en 14-årig jente som ble tvangsgiftet og måtte avbryte sin skolegang, til tross for at aldersgrensen for ekteskap på Vestbredden er 18 år. Men det finnes unntak fra hovedregelen.

Kulturminister Lubna Jaffery (Ap) fronter regjeringens ønske om å innføre EUs Digital Services Act i Norge. Det markerer et betydelig skritt mot større offentlig kontroll over informasjon og ytringer. Parallellene til bokbålene på 1930-tallet er tydelige: begge involverer undertrykkelse av uenige stemmer, straff av de som tenker annerledes, og skjuling av informasjon ansett som uønsket.

Den tidligere ektemannen til Abida Raja, og far til deres fire barn, er dømt til 13 års fengsel for grov mishandling. Mishandlingen av både Raja og barna pågikk i over 20 år, samt jevnlige voldtekter av Abida Raja. I tillegg må Raja Mohammad Fayyaz betale over seks millioner kroner i erstatning til de voldsutsatte. Dommen vil vekke samtaler innad i aktuelle miljøer fordi den er så streng som den er. Abida Raja håper flere mishandlede kvinner som henne vil våge å bryte ut og søke hjelp.

Nok en gang serverer NRK et fortegnet bilde av situasjonen i Iran. Journalist Aida Khoramis analyse er et skoleeksempel på hvordan statsfinansierte medier stadig gir taletid til aktører som pakker virkeligheten inn i venstredreid retorikk og forsiktige floskler – krydret med akkurat nok realitetsnære detaljer til å fremstå troverdig. Men les mellom linjene: Dette er ikke en tekst som løfter frem folkets stemme – det er en tekst som tar avstand fra den. "Kvinne – liv – frihet" brukes her som en omvei for å rette kritikk mot Vesten, snarere enn mot mullaenes regime.

Det er med stor sorg og en bunnløs frustrasjon jeg leser kommentarer og analyser i ulike medier om Iran. Mennesker – ofte langt unna virkeligheten – uttaler seg med skråsikkerhet om landet mitt. De hevder at Iran har hatt en «liten revolusjon» i 2021–2023. At kvinner nå kjører bil, går uten hijab, og at dette skulle være tegn på «liberalisering». Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg velger nok det siste.

De borgerlige har våknet til et sjokk: De innfødte blir en minoritet. Dette skjer først i Sverige, dernest i Norge eller Danmark. Skandinavia blir på sikt en kopi av det utvidede Midtøsten. Dette kan ikke benektes lenger. Men benekte, det gjør mange ennå, og mediene vil helst ikke ta i problemstillingen. Det som skal til for å stanse denne utviklingen vil kreve så hard lut at kun mindretallet i dag vil akseptere tiltakene. Hva gjør vi som har forstått hvor det bærer?

Danmark gir fra seg sitt eget land. Den demografiske utviklingen levner ingen tvil. Det samme er i ferd med å skje i andre europeiske land. Norge er selvsagt i samme bås. Altså er det dem som i lang tid har advart mot denne utviklingen, og som har blitt kalt fremmedfiendtlige, konspirasjonsteoretikere, islamofober og rasister, som hadde rett. Like fullt fortsetter ledende medier å vri på sannheten så godt de kan. For de tok jo grundig feil i vår tids viktigste spørsmål rundt invandringens dramatiske konsekvenser.

I løpet av det siste året har nesten én av fem personer unngått å gå ut om kvelden i frykt for vold og trusler. For kvinner er tallet hele 27 prosent. Dette er det nye Sverige som politikere intenst har jobber for å skape - i "det gode" mangfoldets navn.

Den danske statsminister Mette Frederiksen er igjen ute med sitt klare budskap: Det er huller i lovgivningen som tillater muslimsk sosial kontroll og kvinneundertrykking på utdanningsinstitusjonene i Danmark. De skal tettes.

En homofil lærer i Berlin trakasseres av elever på grunnskolen, ikke minst av muslimske elever. Skoleledelsen velger imidlertid å kaste læreren under bussen og stå på gjerningspersonenes side: For læreren må forstå at mange av elevene har røtter i kulturer med manglende toleranse for «diversitet», og læreren forventes å innrette seg deretter - uansett hvor sjikanert han selv blir. Når de homofile er presset ut av skolen, er det kvinnenes tur. Ingen kan lengre benekte Tysklands - og Vestens - forfall.

Den somaliskættede norskfødte komikeren Jonis Josefs karriere har visst buttet i det siste, ifølge ham selv. Da tyr man til - i fullt alvor - beskyldninger om det rasistiske og muslimfiendtlige Norge, og vips var oppmerksomheten tilbake.

Organisert islam truer nå hele Vest-Europa, ikke minst Frankrike og Sverige, men også en rekke andre land, Norge inkludert. Sveriges regjering har nå satt ned en ekspertgruppe som skal kartlegge Det muslimske brorskapets innflytelse lokalt og nasjonalt. Dette skjer på bakgrunn av en fersk fransk rapport som gransket Det muslimske brorskapets innflytelse i Frankrike, der også Sverige utpekes som en bastion for Brorskapet i Europa. Brorskapet er bokstavelig talt grenseløst. Båndene mellom de vesteuropeiske statene og de ulike grenene av Brorskapet er tette. De bygger seg opp i skjul av andre organisasjoner og politiske parti. Det er et organisert arbeid for maktovertakelse av Europa. Som vi også ser gjennom Rabitamoskeen og Basim Ghozlans politiske innflytelse i Norge.