#7.oktober

Den som bygger sin makt på den mest radikale delen av sin velgerbase, blir til slutt dens gissel. Nå har New Yorks borgermester Zohran Mamdani fått erfare en smak av nettopp det. Da Mamdani i går deltok på en minnestund arrangert av den venstreorienterte fredsgruppen Israelis for Peace i anledning treårsdagen for Hamas’ massakre 7. oktober 2023, eksploderte hans egen velgerbase i raseri. "Forræder!" skrek de propalestinske demonstrantene mens Mamdani forlot Union Square under stort sikkerhetsoppbud.

Britisk muslimsk politi stempler Israels forsvarsvarsstyrke, IDF, som en "sionistisk terrorgruppe". Ikke nok med det: Politiet går svært langt i å underkjenne volden som Hamas stod bak 7.oktober 2023. Overgrepene stiller rett og slett det muslimske politiet et stor spørsmål ved om faktisk skjedde. Islams fiendtlige holdninger og ideologi overfor jøder har altså blitt institusjonalisert i det britiske politiet.

Læreren Tara Mohammed Saleh hyller terroren i USA 9/11 og terroren mot Israel 7. oktober. Hun kaller disse to hendelsene som "de to beste datoene i mitt liv". Samtidig ser hun frem til at Russland lager "parkeringsplass av hele Sverige". Etter at skolen hun arbeidet på ble oppmerksom på denne lærerens verdier, ble hun sparket. Saleh sier videre at hun og hennes like reiser tilbake til hjemlandet den dagen de har "ødelagt" Sverige.

Det er gått to år siden massakren. To år er ikke lenge. Det er fortsatt krig. Årsmarkeringen av det grusomste angrepet på jøder siden Holocaust bør få stå i respekt for de gjenlevende, i respekt for ofrene, i respekt for gislene og i respekt for medmenneskelighet. Det er en eneste dag i løpet av årets 365 dager. Alle andre dager i året enn denne kan brukes til å kritisere Israel, fordømme Netanyahu og fokusere på palestinsk lidelse. Når kulturnorge og mediene velger denne dagen for det sistnevnte er det bevisst. Det kan ikke beskrives som annet enn mørkt.

Det er fortsatt vanskelig å fatte. At verden våknet den morgenen til bilder av mennesker som ble slaktet i sine egne hjem. Av barn som gjemte seg mens terrorister gikk fra hus til hus. Av unge mennesker som danset under åpen himmel – og aldri kom hjem igjen.

Vestens venstreside anklager ofte sine motstandere – spesielt konservative – for å være "fascister" ved minste uenighet. Den samme venstresiden finner seg selv i en urovekkende allianse med grupperinger som i sin ideologi og praksis overstiger det meste av det vi i Norge anser som høyreekstremisme. Hamas er ikke bare Irans forlengede arm, men bærer også preg av et ekstremt, dødelig jødehat. Deres charter er så fascistisk at begrepet mister betydning når det kastes mot vestlige meningsmotstandere.

Itamar Marcus, grunnlegger og daglig leder av Palestinian Media Watch, har nylig gitt en halvtimes intervju med en av Oslos frikirker, Oslokirken. Her forteller han om hva som er PMW's oppgaver, og hvorfor PMW er en viktig kilde for informasjon - ikke bare for HRS.

Hva er "proporsjonalt" selvforsvar når man forsvarer seg mot en terrorgruppe som etter 1,5 år fremdeles holder 24 gisler fanget?

Fatahs militære fløy Al-Aqsa Martyrs’ Brigades, samt flere militser med utspring i Fatah, deltok i pogromen mot jødene, det verste angrepet siden Holocaust. Få år før terroren hyllet Fatahs ungdomsorganisasjon Fatah Youth selvmordsbombere som lykkes i å drepe sivile israelere og iførte seg selv Al-Aqsa Martyrs’ Brigades uniformer. Før et eneste gissel var ute av Gaza, allerede 29. november 2023, bare uker etter terroren, var Fatah Youth på plass i Norge for å kjempe "mot diktaturer, okkupantmakter , og fascisme" på Utøya. 

På AUFs nettsider kan man lese at ungdomspartiet omtaler sitt "søsterparti, Fatah Youth." Videre står det at "I flere tiår har vi samarbeidet med og kjempet side om side i deres kamp for frihet." Fatah Youth paraderer med falske bombebelter, tar til orde for utslettelse av Israel, væpnet kamp med Al-Aqsa Martyrs’ Brigades og hyller selvmordsbombere som lykkes i å drepe sivile israelere. Da det sosialdemokratiske ungdomspartiet i Tyskland tok "søsterorganisasjon"-begrepet i bruk, ble det oppstandelse både i SPD internt og i landets storaviser. Men AUF brukte uttrykket før dem, og her til lands har det vært helt stille. 

Hvilke ledere er dere? Er dere virkelig torturistenes forsvarere? Er det disse dere skal tvinge oss som folk til indirekte å støtte? Samme dag som Yarden Bibas begraver sine to små sønner og sin kone, har du Støre samtaler full av forståelse - i Rabita-moskeen?

En våpenhvile kan snart være på plass mellom Israel og Hamas, meldes det i en rekke medier. At fred er nær forestående er ikke nødvendigvis riktig. "Vi er i en situasjon der tempoet Hamas bygger seg opp igjen, er høyere enn tempoet IDF utrydder dem", sier Amir Avivi, pensjonert israelsk brigadegeneral, med henvisning til Israel Defense Forces. "Mohammed Sinwar styrer alt", opplyser brigadegeneralen til Wall Street Journal. 

Sannheten er like smertefull som katastrofal. Som samfunn har Norge valgt islam. Dermed har vi fravalgt den mest vellykkede religiøse minoriteten i landet vårt: jødene. Det åpne jødiske livet er på rask vei til å bli historie. Denne tragedien kan vi ikke minst takke utenriksminister Espen Barth Eide for. Samt alle forutgående regjeringer som aktivt importerte det utvidede Midtøsten. Ingen av dem er uskyldige.

Markeringen av årsdagen for Hamas' terrorangrep mot Israel ble et ubehagelig innblikk i akademisk ordlegging, omskriving av reelle hendelser og en falsk balanse mellom jødehat og muslimhat. Det er ikke bare statsminister Jons Gahr Støre (Ap) som bør børste støv av Flemming Roses bok "Taushetens tyranni", det samme bør Høyre-leder Erna Solberg. Tausheten fra dem som har lovet å "aldri tie, aldri glemme" ga jødenes markering et svært ubehagelig skjær. 

Palestinakomiteen skal demonstrere foran Utenriksdepartementet på årsdagen for Hamas-terroren mot Israel, 7. oktober. Å velge dagen for jødenes verste kollektive traume siden Holocaust er ikke bare uverdig, det er grotesk. 

Etter først å ha avslått å vise dokumentaren Supernova, om terrorangrepet mot ungdommene på musikkfestivalen med samme navn 7. oktober i fjor, lovte statskanalen likevel å vise filmen i påsken. Så ble dokumentaren igjen tatt av plakaten. Drøye åtte måneder etter det dødeligste angrepet på jøder siden Holocaust, dukket filmen endelig opp. Uten forhåndsvarsel, uten profilering på NRKs sendeflater, og kommentert og analysert av NRKs håndplukkede kommentatorer. Påfølgende sendte NRK dokumentaren Gaza fra innsiden. 

Norske og vestlige medier vil ha oss borgere til å tro at Hamas har liten støtte på Gaza. Mediene vil ha oss til å tro at palestinere flest er fredselskende, akkurat som de vil ha oss til å tro at islam er synonymt med fredsbudskap. En ny måling slår beina under på denne troen. Støtten til Hamas er høy, mens støtten til Fatah er synkende og på et lavt nivå. Et betydelig flertall støtter også terrorangrepet 7. oktober som drepte rundt 1.200 personer inne i Israel.

Situasjonen for jøder i Vesten omtales som farligere enn noen gang siden Holocaust. Vi klarer ikke holde jødene i Europa trygge. Selv ikke norske jøder klarer vi å holde trygge. I en verden der vi konstant eksponeres for menneskelig lidelse, er vi programmert til å føle empati med dem vi ser. De andre ser vi ikke. Jødene ser vi ikke. Vi må ta opp bildene fra 7. oktober for å minnes hvor grusomt det som skjedde var. Det må gjøres igjen og igjen dersom vi ektefølt mener det når vi sier "aldri mer". 

Linda Noor, sosialantropolog og daglig leder i tenketanken Minotenk, har i sannhet bedrevet minoritetspolitiske tanker, eller ganske enkelt muslimske tanker, i Dagsavisen. Tenketank-lederen - som selv byttet profilbilde 7. oktober i fjor i solidaritet med palestinernes "frigjøring" da Hamas angrep Israel på bestialsk vis, hopper ganske enkelt bukk over enhver historisk hendelse som ikke passer inn i hennes egen fortelling. For i denne fortellingen er Israel hatobjekt nummer en. 

Israels ambassadør til Norge, Avi Nir-Feldklein (61), uttaler i et portrettintervju det de fleste nok for lengst har forstått: Vi nordmenn som støtter Israels kamp for fred og eksistens, vi velger ofte å tie om støtten både til venner og andre. Nir-Feldklein fremstår som en sympatisk, klok og sindig mann. At han nettopp har bedt om to møter viser at han har forstått et han og Israel har venner i HRS.

Hun vil ikke stå fram med fullt navn, men i et kort intervju med den franske avisen Le Parisien kalles hun "Esther". Hun er en av de overlevende etter terrorangrepet mot Israel 7. oktober, et overlevende offer for den ubegripelige bestialiteten som ble utført den dagen. Da Hamas-terroristene angrep, ble hun og kjæresten enkle ofre. Hun ble voldtatt på så smertefullt vis at hun mistet bevisstheten, og mens terroristene voldtok og lemlestet henne, ble kjæresten tvunget til å se på - med kniv mot strupen. « Innvendig er jeg halvdød ,» sier Esther i dag. 

I moskemiljøene spres en tanke om at Hamas ikke begikk terror mot Israel den 7. oktober. "Hamas har ikke bevisst siktet mot sivile. Hamas har aldri voldtatt noen kvinner. Hamas har ikke angrepet eller slaktet barn", framholder Rabita-moskeens Basim Ghozlan. Han er ikke alene. Marianne Sætre, en av hovedarkitektene for å hindre overfallsvoldtekter å bli omtalt i mediene, mener også at det er misvisende å referere til 7. oktober som "Hamas' terror". Hun peker på helt andre aktører enn Hamas - og tror 7. oktober skjedde med israelsk medvirkning. 

Babyer med hodeskaller som lekker ut hjernemasse. Gamle så vel som spedbarn som ble myrdet på bestialsk vis. Dette er hva canadiske journalister fikk se på opptak. Konklusjonen var at dette ikke var det verste. Det verste var gleden til Hamas, "euforien og stoltheten i terroristenes øyne", forteller en av journalistene. "Det er utenkelig at noen kan se dette og likevel sidestille det som skjedde 7. oktober med motstand eller krig", fortsetter hun. Det var ren slakt av sivile. Kanskje Palestinakomiteen og moskéledere i Norge burde melde sin interesse for å få se de samme opptakene?

Verden har vært vitne til de verst tenkelige overgrepene mot jødiske jentebarn og kvinner den 7. oktober. Samtidig lever palestinske jenter og kvinner under det islamske åket på Vestbredden og Gaza. Men ingen påstått feministisk organisasjon roper ut. Ingen selverklærte feminister går på barrikaden. Det er dørgende stille fra dem alle. Skal vi tolke dette til at stillhet er det samme som samtykke?