Israelsk politi skal ha funnet bevis for at Tzachi Braverman, Benjamin Netanyahus stabssjef, tok med seg rundt 30 graderte dokumenter fra statsministerens kontor uten nødvendig tillatelse. Dokumentene skal ifølge en rapport fra TV-kanalen Channel 12 ha omfattet sikkerhetsdrøftinger om Gaza før Hamas-angrepet 7. oktober 2023, både under Netanyahus regjering og den foregående regjeringen ledet av Naftali Bennett og Yair Lapid. Etterforskerne skal undersøke om dokumentene ble samlet inn for å påvirke fortellingen om hva som gikk galt før angrepet, melder Times of Israel.
Videre har Channel 12 publisert utskrifter som angivelig viser Braverman be en stenograf ved statsministerens kontor om å endre tidspunktet for en telefonsamtale fra morgenen 7. oktober. Den opprinnelige registreringen skal ha vist at Netanyahu snakket med sin daværende militærsekretær, Avi Gil, på en sikker linje klokken 06.40. Tiden skal senere ha blitt endret til 06.29, som er tidspunktet da Hamas’ angrep begynte. Stenografen skal ha nektet å endre den digitale registreringen, og ifølge utskriften advarte hun om at det ikke var tillatt. Braverman skal deretter ha skrevet inn den nye tiden for hånd på en utskrift.
Gil uttalte at han vekket Netanyahu via en WhatsApp-samtale klokken 06:29, da Hamas startet angrepet sitt, og ba statsministeren om å gå til en sikker linje. Han ringte Netanyahu en gang til, klokken 06:40 på den sikre linjen, for å gi statsministeren informasjonen han hadde samlet om angrepet, og sa til ham: «Vi er i krig», skriver Times of Israel.
Braverman står også tiltalt i en annen sak, som gjelder en lekkasje av graderte dokumenter. Tiltalen omfatter blant annet hindring av rettsprosessen, bedrageri og tillitsbrudd. Saken er separat fra etterforskningen av telefonloggen og påstandene om at han tok med seg protokoller fra statsministerens kontor.
Politisk ladede minutter
Forskjellen mellom 06.29 og 06.40 kan bli avgjørende i ettertidens gransking av terrorangrepet. Det er sentralt å få vite når statsministeren ble varslet, hva han fikk vite og hvor raskt informasjonen ble formidlet til den politiske ledelsen.
Tidspunktet kan også påvirke hvordan ansvaret fordeles mellom regjeringen, militæret og etterretningstjenestene. Dersom statsministeren ble orientert tidligere enn den offisielle loggen først viste, kan det styrke argumentet om at han raskt ble gjort kjent med situasjonen. Dersom en registrering ble endret for å skape det inntrykket, reiser det spørsmål om forsøk på å forme den offentlige forståelsen av hendelsesforløpet. Men en endring i en logg kan ikke alene fastslå hva Netanyahu faktisk visste, eller når han forsto omfanget av angrepet. Det krever en bredere undersøkelse av samtaler, varsler, beslutninger og tilgjengelig etterretningsinformasjon.
Også opplysningene om de rundt 30 dokumentene kan få betydning langt utover spørsmålet om Bravermans håndtering av papirene. Hvis dokumentene omfatter sikkerhetsmøter fra tiden før 7. oktober, kan de belyse hvilke vurderinger myndighetene gjorde om Gaza og Hamas – og om advarsler ble oversett eller feilvurdert. Samtidig er det foreløpig ikke offentlig kjent nøyaktig hvilke dokumenter det gjelder, hvem som hadde tilgang til dem, eller om de faktisk ble brukt til å påvirke offentligheten. Nettopp derfor vil innsyn i etterforskningen og en uavhengig gjennomgang være viktig.
Et valg der 7. oktober står i sentrum
Israel skal holde parlamentsvalg 27. oktober 2026. Det blir det første valget siden Hamas-angrepet og krigen som fulgte. En måling fra Israel Democracy Institute viste at om lag 62 prosent av israelerne mente 7. oktober ville være svært eller ganske viktig for partivalget. Blant jødiske israelere var andelen 68 prosent. Samtidig viste målingene at skillet mellom tilhengere og motstandere av regjeringen i stor grad var blitt stående. Angrepet har med andre ord blitt et sentralt valgtema uten nødvendigvis å flytte velgerne fra den ene politiske leiren til den andre.
Opposisjonen mener regjeringen må holdes ansvarlig for politisk og sikkerhetsmessig svikt som gjorde angrepet mulig. Den peker også på at Netanyahu-regjeringen har avvist å opprette en statlig undersøkelseskommisjon med mandat til å granske hendelsene. En uavhengig gransking skal kunne undersøke beslutninger på tvers av regjeringer, sikkerhetstjenester og militære ledere og fastslå hvor systemet sviktet.
Netanyahu har i stedet lagt vekt på ansvaret til sikkerhetsledelsen og framhevet Israels militære resultater etter angrepet. Han har ført landet gjennom en langvarig krig og gjenopprettet Israels styrke.
Dermed dreier valgkampen seg ikke bare om hvem som hadde ansvar før Hamas brøt gjennom grensen, men også om hva som veier tyngst av katastrofen og de politiske beslutningene som kom før den, eller regjeringens håndtering av krigene som fulgte.
Ulike leirer
Det finnes ingen enkelt, samlende politisk tolkning av 7. oktober. For mange israelere er dagen først og fremst et nasjonalt traume der familier ble drept eller tatt som gisler, lokalsamfunn ble angrepet, og følelsen av trygghet ble knust. For andre har traumet også blitt et krav om politisk oppgjør. De vil vite hvorfor varsler ikke førte til handling, hvorfor grensen var så sårbar, og hvem som skal ta ansvar.
Det er også en kamp om hva som skal regnes som ansvar. Opposisjonen framhever politisk ansvar, der statsministeren leder regjeringen og bør stå til rette for den nasjonale sikkerhetspolitikken, selv når konkrete operative feil ligger hos militæret. Regjeringens forsvarere legger større vekt på kommandolinjer og den operative informasjonen som var tilgjengelig for sikkerhetstjenestene. I den debatten blir riktige tidsangivelser og møtereferater politisk verdifulle, fordi de kan bidra til å plassere kunnskap og beslutninger på tidslinjen.
Når velgerne går til urnene, vil de ikke bare stemme over hvem som skal styre landet, men også over hvilken politisk fortelling om 7. oktober de mener bør få konsekvenser.