Rødt-leder Marie Sneve Martinussen forventer at Rød Ungdoms leder Amrit Kaur går av. Statsminister og Ap-leder Jonas Gahr Støre fordømte terroren mot Israel. Begge påstander er helt korrekte - og budskapet fra partilederne er i begge tilfeller også det korrekte. Men så er det det med timingen. 

Det er noe galt med partiet Rødt. Det går ikke an å se det annerledes. Dersom FpU-leder Simen Velle, Unge Høyre-leder Ola Svenneby eller AUF-leder Gaute Skjervø hadde lagt ut en video av samme kaliber som Rød Ungdoms Amrit Kaurs lattermilde harselas over drapet på Charlie Kirk, ville det vært kroken på døra umiddelbart. Alle vet det, alle ser det. Det er allerede for lite og for sent av ledelsen i Rødt og de kreftene i Rød Ungdom som lar Kaur bli sittende.

Lørdag 13. september kan bli et før og etter for England. Tommy Robinson skal organisere den fjerde demonstrasjonen for kongeriket i det sentrale London. Det blir sannsynligvis en av de største demonstrasjonene London noensinne har sett, med muligens over en halv million deltakere fra hele landet. Landets innbyggere mobiliserer kolossalt i alle større byer i kjærlighet til et land som seiler raskt i nedoverbakke.

Norge kan stå ved et historisk veiskille. For hvordan skal Støre og co. klare å etablere et fornuftig samarbeid med ytre venstre i norsk politikk? Et ytre venstre som vil stenge olje- og gasskrana, som vil øke antall kvoteflyktninger og asylinnvandring. Et ytre venstre uten magemål på offentlig pengebruk. Forhandlingene om statsbudsjettet er allerede i gang, og de forhandlingene kan føre til en helt ny politisk konstellasjon i norsk historie, der Ap og Høyre stiller seg skulder ved skulder.

En og en halv måned etter slutten av "12-dagers krigen" mellom Iran og Israel, har konsekvensene av konflikten blitt stadig tydeligere. Begge parter mobiliserer nå styrker og allierte, og både i Teheran og Jerusalem tiltar samtalene om en mulig fornyelse av konfrontasjonen. Flere indikatorer tyder på høy sannsynlighet for et israelsk angrep på Iran den kommende tiden, spesielt fra midten av september til oktober. Israels strategiske imperativer, Den islamske republikkens defensive mobilisering og Benjamin Netanyahus politiske beregninger forsterker denne utviklingen, og er en del av en kampanje i flere faser som tar sikte på å svekke Irans regionale militære nettverk.

- En drone er én feil, flere droner er én test. Omtrent slik lyder konklusjonen til Jim Townsend, en tidligere høytstående amerikansk tjenestemann i Pentagon etter nattens krenkelse av Polens luftrom med fiendtlige droner. Hendelsen fikk Polen og Nato til å sende jagerfly på vingene. Krenkelsene skal ha skjedd i forbindelse med russiske angrep på Ukraina nær grensen til Polen, men de færreste synes å tro at det hele beror på noen misforståelse eller feil. Hva svarer Nato nå?

Det historisk mest Israel-fiendtlige Stortinget siden andre verdenskrig er et faktum, og SV og Rødt varsler en rekke krav de vil stille i eventuelle regjeringsforhandlinger med valgvinner Arbeiderpartiet. Spesifikt stiller partiene krav om at Norges nye fregatter skal leveres uten teknologiske komponenter levert av israelske selskaper. Det er fristende å spørre hva slags fregatter den krakilske ytre venstresiden mener Norge skal kjøpe. Russiske eller kinesiske? Og fremst av alt: Bør ikke norske forsvarsansatte få tilgang til det tryggeste, best testede utstyret på markedet?

De rødgrønne klarte å beholde makta, men fordelingene mellom de fem partiene gir ikke håp om en fredelig fremtid. For Norges finanser ser det heller mørkt ut, der fremtiden på mer enn en måte flytter ut av Norge. På den borgerlig siden kan FrP juble over å ha vunnet slaget, men det hjelper lite all den tid man tapte krigen. Og nå starter den nye krigen; om hvem som skal finansiere den stadig økende velferdsstaten, mens vi dreper private initiativ med enda høyere skatter - og samtidig skal sette en stopper for oljeeventyret til fordel for det grønne skiftet.

Valgseier til Arbeiderpartiet er ingen overraskelse - ei heller stor oppslutning om Rødt. Arbeider partiet og Jonas Gahr Støre får fire nye år i statsministerstolen, mens Høyre og Erna Solberg, valgets store tapere, kollapset og falt historisk lavt til under 15 prosent. Skal jeg være ekstra slem, vil jeg ikke bare kalle det en rød seier med kommunistiske ekko, men også påpeke at det så ut som om Erna personlig hadde bestemt seg for å unngå en blåblå seier for enhver pris.

Forslaget til ny nasjonal forsvarsstrategi for USA har lekket ut fra Pentagon, men lekkasjene avslører egentlig ikke annet enn at Trump virkelig vil stå for America First denne perioden, snarere enn konfrontasjon med globale trusler som Kina og Russland. Tilbaketrekning fra Europa vil være et faktum dersom planen iverksettes, og NATO-allierte forventer nå at opptil 80.000 amerikanske soldater vil reise hjem de kommende årene. "Isolasjonistisk og autoritært" hevdes det, mens kritikerne selv har valgt å alliere seg med Midtøsten og Afrika. Europa har valgt islam uten å si det tydelig til egen befolkning, og USA ønsker ikke å gjøre det samme.

Det konservative partiet «begynner å gå i oppløsning foran øynene dine», uttalte leder av Reform UK, Nigel Farage, like før helgen. Han kunne juble over at en av de mest fremtredende og erfarne i De Konservative, Nadine Dorries, har hoppet over til hans Reform. Vil vi se samme nedsmelting i Høyre eller vil yngre mer realistiske krefter ta over etter Erna Solberg når valget er over for denne gangen?

Mens britene tar til gatene for å demonstrere mot konsekvensene av den hodeløse innvandringen, utnevnte statsminister Keir Starmer den propalestinske, muslimske Shabana Mahmood til den tunge posten som innenriksminister, med ansvar for blant annet MI5, politiet og grensekontrollen, inkludert bekjempelse av terrorisme og ekstremisme. Mahmood avla ed på koranen som justisminister i fjor, et klart brudd på sekularismen i et land med kristen tradisjon, men utnevnelsen er et tydelig bilde på europeisk politisk utvikling generelt. Folket får islam uansett hvor lite de ønsker det. 

Det ligger an til at dersom Ap vinner på mandag går partiet i regjering alene. Da må Ap gå til småpartiene for å få gjennom statsbudsjett. Dette betyr unektelig en større innvandring av migranter, asylanter og FN-flyktninger til Norge - et så lang generelt mislykket prosjekt. Vil folk virkelig dette?

Lederen for partiet Sentrum i Drammen, Sajid Mukhtar, er muslim. Partiet Sentrum bygger på likeverd, Koranen har ikke likeverd. Mukhtar har beina i to ulike verdigrunnlag. Spørsmålet er: Holder han koranen eller partiets verdier høyest?

Ben Shapiros nye bok er lansert denne uken. Boken har tittelen "Lions and Scavengers" (Løver og åtseletere). "Landets dypeste splittelse handler ikke om politiske partier. Det handler om to typer amerikanere: Løver og åtseletere. Løvene er de som bygger, som streber etter suksess gjennom ansvar og plikt. Åtseleterne er drevet av misunnelse, og legger skylden for sine egne mangler på andre, spesielt på løvene", skriver Shapiro. På samme tid er løven et kraftfullt symbol som brukes i Norges riksvåpen, Irans historiske flagg og Israels nasjonale ikonografi, og i lys av dette er Shapiros analyse ekstra interessant. Symbolvalget er neppe tilfeldig. 

Moskeer skal oppfordre muslimer til å avgi stemme på fredagsbønnen 5. september - og de organiserer samtidig at man går samlet for å forhåndsstemme. Hvem de oppfordrer - eller er behjelpelige - til å stemme på trenger vi neppe lure på, ikke minst fordi det påpekes at det er "naturlig å engasjere seg mot muslimhat i lys av det islamofobiske drapet på Tamima". De følger altså statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) sin taktikk. 

Fri journalistikk eksisterer ikke på Gaza så lenge Hamas kontrollerer hva som skrives. Av frykt for egen sikkerhet må sannheten komme i andre rekke. Dette bekreftes nå av lederen for den palestinske journalistforeningen, Nasser Abu Bakr.

Israel skal angivelig ha avslått Macrons forespørsel om besøk til Israel og krevd at han trekker tilbake støtten til en palestinsk stat. Macron nektet å trekke støtten, og nå skal straffen fra statsminister Benjamin Netanyahu være utestengelse fra israelsk jord.

Krigen om sannheten er så langt vunnet av Hamas, mediene og FN. Løgnen om at Israel med vilje sulter ut befolkningen på Gaza har etablert seg tungt, særlig i Vesten. Propagandakrigen er Hamas' viktigste seier. Det ligger en kalkulert strategi bak fortellingen om sult og hungersnød.

Venstresiden taler varmt om mangfold og antirasisme, men forventer samtidig at vi med innvandrerbakgrunn skal stemme «riktig» og alltid være representanter for en «kultur». Det er ikke frigjøring, det er en moderne form for nedlatenhet.

En iransk opposisjonsdelegasjon er på plass i Israel denne uken for å delta i «Beyond the Horizon»-konferansen. Planene legges for et Iran etter den islamske republikkens fall, og det stadig tettere samarbeidet mellom eksiliranere og israelske myndigheter baner vei for en fremtidig, sterk allianse for fred, stabilitet og meritokratisk bevegelse i regionen. 

Konsekvensene av den ikke-bærekraftige innvandringen er allerede nå så voldsomme at politikerne er handlingslammet. I lokalvalget i Nordrhein-Westfalen har partiene skrevet under på en "fairness-avtale" hvor de forplikter seg til å ikke si noe negativt om innvandrere eller innvandringens konsekvenser. Hva som er "rettferdig" med en slik avtale politikerne mellom vil nok ikke alle se betydningen av. 

Iran og Hamas ser ut til å ha lykkes med prosjektet sitt: å utbre jødehat i de europeiske landene i nord og vest. Daglig ser man eksempelvis alvorlige antisemittiske angrep i Frankrike, landet som huser flest jøder i Europa. For å klare å stanse denne tragiske utviklingen, må man snakke om antisemittisme som noe spesifikt og spesielt.

Et nytt vedtak i Representantenes hus krever en helhetlig vurdering av forholdet mellom USA og Sør-Afrika. Det er det svært gode grunner til. Sør-Afrika beveger seg i en problematisk retning, preget av økende tilknytning til autoritære regimer, omfattende korrupsjon og en ideologisk drevet utenrikspolitikk som utfordrer vestlige interesser. ANC utnytter sin anti-apartheid-historie for å rettferdiggjøre sine handlinger, samtidig som de avleder oppmerksomhet fra egne problemer, som dårlig styring og økonomisk stagnasjon.

"Alle" vet det, men det er fortsatt tabu å ta det opp: Hvordan mange utnytter sin mørkere hudfarge til å oppnå ett eller annet, ikke minst gjennom offerrollen. Det er akkurat det Aminata Corr Thrane, nå debattredaktør i den danske avisen Berlingske, har skrevet bok om. I boken "Maktkamp - en hyklers bekjennelser" beskriver hun sin egen reise fra interseksjonell aktivist til paria i det venstreorienterte miljøet. Det vi i norsk debatt kanskje kjenner best som stemplingen som kokosnøtt, brun utpå og hvit inni.