Statsminister Erna Solberg (H) holdt en nyttårstale som så og si handlet om én ting; vi, nasjonen Norge, må få flere barn. For det er barna som er fremtiden. Det er barna som skal skape, jobbe og betale skatt – slik at du og jeg kan sikre vår alderdom. Barna skal finansiere oss gamlinger – og skape nye generasjoner.
Helt logisk. Generasjoner støtter hverandre. Den forutgående legger grunnlag for at den kommende får muligheter. Det som vi kaller «gratis». Vi har nedkomststønad, du får penger for å føde barn. Vi får betalt permisjon fra jobben for å være hjemme med barna den første tiden, bestemmelser som gjelder både for mor og far. Vi får barnetrygd hver måned til barnet er tilnærmet voksent. Vi har subsidierte barnehager, alternativ kontantstøtte, skolefritidsordninger og «gratis» skole. Norge er vel tilnærmet best i klassen når det gjelder å tilrettelegge for barnefamilier. For som statsministeren sa: Vi skal levere fra oss noe som er i bedre stand enn da vi overtok.
Norge kan alt dette og mer til. Vi svømmer i honning, som her på berget betyr olje og gass, som er ettertraktet og derav kostbar. Likevel føder vi færre og færre barn. Oljefondet, eller det såkalte pensjonsfondet, øker. Avkastningene gjør at Norge håver inn penger. Statsbudsjettet vokser, fødslene går ned, men Norges befolkning øker. Så hva er problemet?
Problemet er at vi ikke legitimt kan snakke om hva som er problemet. Det er debatten som ikke blir tatt.
Problemet
Problemet er at Norge skifter ut befolkningen, og det skjer raskt. Og hvorfor det er et et problem, skal jeg komme tilbake til.
Norge har nå (2017) et samlet fruktbarhetstall (SFT) på 1,62. Det fødes altså i gjennomsnitt 1,62 barn per kvinne. For å unngå befolkningsnedgang må dette tallet ligge på i underkant av 2,1. I 1970 var SFT 2,50. Ti år etter (1980) på 1,72, for deretter å gå opp til 1,93 i 1990. I 2000 hadde SFT falt det til 1,85, mens det i 2010 var oppe på 1,95 – og siden har det gått bratt nedover (jamfør figur under, kilde SSB).
Samtidig med at vi føder færre barn, har vi over tid hatt høy innvandring. I 2008 var innvandringen på 66.900, i 2017 på 58.200. Men innvandringen må sees i sammenheng med utvandringen. I 2008 utvandret 23.600, i 2017 36.800. Det gir en nettoinnvandring i henholdsvis 2008 og 2017 på 43.300 og 21.350. Så er spørsmålet hvem som innvandrer versus utvandrer.
I rapporten «Immigration and Integration 2017», som er Norges årlige rapportering til OECD, finner vi følgende tabell (s. 12):
Her sorteres innvandring, utvandring og nettoinnvandring på henholdsvis utlendinger og norske. Dette er etter statsborgerskap, og norske i denne sammenheng betyr å ha hatt norsk statsborgerskap de siste ti år. Tar vi samme øvelse fordelt på landsdeler, inkludert Norge, og ser kun på nettoinnvandringen (altså innvandring minus utvandring) får vi følgende figur (kilde statistikkbanken, SSB):
Merk også at SSB i disse tallene har gjort en ny vri, da de inkluderer Tyrkia i Europa. Typisk tidligere har vært å inkludere Tyrkia i Asia. Men til tross for dette ser vi at nettoinnvandringen fra Europa er sterkt fallende, mens Afrika og Asia holder «stand». Vi ser også, med unntak av 2009, at det i perioden utvandret flere med norsk statsborgerskap enn det innvandret. Det betyr igjen at en stadig høyere andel av Norges befolkning har opprinnelse fra Afrika og Asia.
Gjennomsnittsinnvandreren
Ut fra SSBs befolkningsstatistikk kan vi også se på hvilke landsdeler en «gjennomsnittinnvandrer» og etterkommer representerer. Dette forteller oss både hvor hovedandelen av innvandrerne kommer fra, og hvem av disse som forblir i Norge og får barn (se figur).
Er så det et problem?
For ikke å kvele saken med tall kan vi bare slå fast at det er et problem all den tid det er store skjevheter i hvor mye den enkelte bidrar med til samfunnet og hvor mye den samme forbruker. Og vi vet alle, eller burde i alle fall vite, at det er store skjevheter i sysselsetting og forbruk av sosiale trygder og stønader. De samme skjevhetene, om enn i mindre grad, finner vi også hos norskfødte med innvandrerforeldre.
Men det handler ikke bare om økonomi, det handler også om sentrale grunnleggende verdier, eller det vi omtaler som kultur, eller om vi vil: kulturell integrering. Mangelfull integrering har også enorme kostnader, noe som er glimrende formulert av advokat Eirik Vinje i en kronikk i VG (9. januar).
Og ja, forskjellene mellom ulike innvandrergrupper og internt i gruppene er betydelige, men det er ikke unntakene som er representative – selv om de kan være glimrende rollemodeller. Når skjevhetene likevel består handler det ikke minst om at spesielt den ikke-vestlige innvandringen fortsetter, og dermed må vi få flere barn for på sikt å opprettholde velferdsstaten. Men det statsministeren ikke sa i talen sin, er at det er de samfunnsproduktive som må få flere barn for å oppnå målet. Et samlet fruktbarhetstall sier ikke noe om hvem som får hvor mange barn, men det vi vet er at somaliske, eritreiske, pakistanske og irakiske kvinner ligger på topp (2016-tall, SSB). Somaliske kvinner med et fruktbarhetstall på 3,16, eritreiske 3,12, pakistanske 2,64 og irakiske 2,31. Dette er grupper som er sammenfallende med at de knapt er i arbeid, og vi har tidligere sett på hvordan disse gruppene vil utvikle seg ved organisk vekst, det vil si helt uavhengig av innvandring fra samme gruppe. Her kom vi til at den organiske veksten for somaliere i Norge er på 3,1 prosent, som igjen tilsier at med en slik befolkningsvekst vil det ta i underkant av 23 år å fordoble seg. Høyest organisk vekst var det for øvrig fra Syria, på 5 prosent, hvilket tilsier en fordobling av gruppen på 14 år (og nå skal vi hente 1.000 nye syrere). Syriske kvinner er de som har absolutt lavest sysselsetting i Norge, ca. 10 prosent er i arbeid og bare 5 prosent fulltid (30 timer eller mer i uka).
Så ja, skal Norge ha noen intensjon om å bevare velferdsstaten må vi ha flere samfunnsprodusenter. Da må integreringen skje lynraskt, noe vi vet det heller går trått med, og det hjelper ikke på med mer ikke-bærekraftig innvandring.
Og ikke før hadde flere forstått det, så kom SSBs Erling Holmøy med nye forvirringer bare dager etter nyttårstalen: «Solberg tar feil om at flere norske barn er løsningen,» sa Holmøy til Dagens Næringsliv (6. januar, bak betalingsmur). Gjennomsnittsnordmannen er bare en utgiftspost, fastslo Holmøy.
Gjennomsnittsnordmannen
Det første vi bør spørre oss om er: Hvem er gjennomsnittsnordmannen? Ut fra øvelsen over kan vi slå fast at gjennomsnittsnordmannen blir mer og mer asiatisk og afrikansk.
En gjennomsnittsnordmann vil ut fra dagens arbeidsinnsats, skattesystem og velferdsordninger i gjennomsnitt bidra til mindre skatteinntekter enn hva vi forbruker av dem, slik Holmøy tidligere har vist. Men han har tidligere også differensiert dette på ulike befolkningsgrupper. Noen bidrar langt mer enn andre, og noen er direkte en (høy) utgiftspost, noe Finansavisen i 2013 glimrende forklarte – og til stor forferdelse for samtlige andre gammelmedier og de fleste politikere. Tenk å si noe slikt, og det rett ut! Og det i en tid da samtlige av disse trodde de hadde fått etablert en spiselig virkelighet.
«Bruken av oljepenger i tråd med handlingsregelen dekker langt fra den ubetalte skatteregningen nordmenn etterlater seg når de dør. Derfor bør man være skeptisk til påstanden om flere fødsler vil lette finansieringen av velferdsstaten på lang sikt,» sier Holmøy.
I tillegg peker han på at flere barn gir flere å forsørge for staten. Som det heter i DN har Regjeringen for 2019 lagt opp til et underskudd på 232,5 milliarder kroner, som altså dekkes via oljeformuen. Handlingsregelen sier at maks 3 prosent av oljefondet kan benyttes, og fondet skal fordeles på stadig flere mennesker. Men også statsbudsjettet vokser, utgiftene blir større og større, og et voksende underskudd dekkes via oljeformuen (siden vi kan, andre land tar opp lån). Ikke minst handler utgiftsveksten om at Norge har en stor – og voksende, i motsetning til hva Regjeringen lovet – offentlig sektor. I underkant av 38 prosent av arbeidsstyrken er ansatt i det offentlige. I tillegg har vi høyt sykefravær – og kanskje verdens rauseste sykefraværsordning, som ingen tør røre (i angst for å miste velgere).
Men hvis vi skal snakke om gjennomsnittsnordmannen, så hadde det jo vært interessant å vite hvordan gjennomsnittsnordmannen har utviklet seg over tid, og vurdert det opp mot utgiftene på statsbudsjettet. I takt med (den) befolkningsveksten vi har i Norge er det mye som tyder på at gjennomsnittsnordmannen blir mindre produktiv og den ubetalte skatteregningen vokser. Men å få kunnskap om gjennomsnittsnordmannens endring over tid skal vi visst ikke, for siden gjennomsnittsnordmannen endrer seg, så vil heller ikke økte barnefødsler hjelpe på? Er det akkurat dét som er den forbudte debatten? Fordi den bringer oss inn på etnisitet.
Et gufs fra fortiden
En som får smake pisken i disse dager, er Per-Willy Amundsen (FrP). I et utspill på TV 2 (10. januar) fremla han et forslag om å kutte i barnetrygden etter barn nummer tre. Forslaget i seg selv kan være fornuftig nok, men begrunnelsen fra Amundsen fikk det til å ta fyr i mange leire:
– Jeg er opptatt av at vi har en befolkningssammensetning som er bærekraftig. Etniske nordmenn har en fallende fødselskurve. Det mener jeg i likhet med Erna Solberg at vi er nødt til å gjøre noe med. Men løsningen er ikke å få en enda større innvandrerbefolkning, tvert imot må vi sørge for at den etnisk norske befolkningen vedlikeholdes, sa Amundsen til TV 2.
Ikke bare snakket han om «den etniske norske befolkningen», han pekte i tillegg på gruppen med høyest fruktbarhetstall:
– Vet du noe om hvem som blir berørt av en slik ordning, hvem som vil få mindre?
– Det vil først og fremst ha betydning for store innvandrerfamilier som har et stort antall barn, hvor fødselsproduksjonen er høy. Det gjelder særlig somaliere, som ligger på topp, og har et langt høyere barnefødselstall enn det etniske nordmenn har, sier Frp-toppen.
Reaksjonene lot ikke vente på seg, og mange visste ikke hvor sterkt de kunne få vist sin avsky.
– Dette minner om en form for rasepolitikk og en statlig familieplanleggingspolitikk som er helt hinsides, sa Geir Bekkevold (KrF).
– Jeg synes det er et absurd forslag. Det er helt uakseptabelt å bruke etnisitet på denne måten som begrunnelse for å gjøre noe med stønader og velferdsordninger, sa Unge Høyre-leder Sandra Bruflot.
– Det er prinsippløst og usmakelig å skille mellom barn på den måten som han her legger opp til, sa byrådslederkandidat for Høyre i Oslo, Eirik Lae Solberg.
– Dette er et angrep direkte mot barn. Det er til og med et arbeid spesielt mot barn med minoritetsbakgrunn, og jeg vil jo tro at forslaget i seg selv er lovstridig, sa Oslos ordfører Marianne Borge (SV).
– Denne måten å forsøke å skille mellom innvandrerbarn, som for eksempel meg og mine barn, og etnisk norske barn, er et gufs fra fortiden vi i Norge ikke skal være bekjent av. Dette skal overhode ikke komme inn i noen politisk plattform Venstre kommer til å støtte, sa Abid Raja (Venstre).
– Jeg ble fysisk uvel da jeg hørte dette utspillet. Det er absurd å foreslå en familiepolitikk tuftet på fordommer om at innvandrere får mange barn for å få barnetrygd. Han prøver ikke å legge skjul på at dette er et etnisk basert angrep. Her snakker vi om en tidligere justisminister som blir mer og mer radikal, og kommer med politiske forslag som bygger på samme grums som det jeg får av hatmeldinger fra ytre høyre fløy, sa Sumaya Jirde Ali.
Amundsen utspill, og her er vel ikke TV 2 helt uskyldig, lignet mistenkelig på et politisk utspill av typen «oppslag og ikke gjennomslag». De sterke reaksjonene fikk også partiet til å rykke ut med innvandringspolitisk talsperson, Jon Helgheim, som kunne berolige alle med at dette ikke er FrPs politikk.
Men forslaget i seg selv forskjellsbehandler ikke. Ideen om differensiert barnetrygd, altså mindre barnetrygd etter barn tre, vil gjelde alle. Reaksjonene handler nok heller om intensjonen med forslaget, altså gjøre det mindre attraktivt for innvandrergrupper med tilbøyelighet til å få mange barn, og at de samme heller satser mer på å integrere seg (og barna), samtidig med ønske om å vedlikeholde en etnisk norsk befolkning.
Vi tør jo også minne om at FrP tidligere har kommet med forslag om at kontantytelser, som barnetrygd og kontantstøtte, vris om til skattelettelser og fradrag. Men det ble sørgelig stille om dette forslaget. Skal man liksom ha bidratt noe til samfunnet for å få noe igjen? Så vidt vi kjenner til er også dette forslaget spilt inn igjen i de pågående regjeringsforhandlingene.
Det blir mer og mer tydelig, i Norge kan vi ikke snakke etnisitet når det kommer til nordmenn. Norsk er alt og ingenting, og vi har således ingenting å bevare, ikke engang befolkningen. Jeg tror for øvrig ikke mange (noen er det nok og de er uinteressante) bryr seg nevneverdig om opphav, all den tid man tar fullverdig del i samfunnet og samfunnets grunnleggende verdier, og ikke forventer at andre skal finansiere deg og familien. Men det er jo heller ikke i motstrid til et ønske om å bevare det norske.
Det som derimot strider mot norsk tankegang, er å basere et regelverk på etnisitet. Slik en stort sett samlet partiflora og et storting har gjort i samepolitikken – en politikk som er intet annet enn et etnisk lovverk.
Etnisk lovverk
Samelovens formål er å «legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe i Norge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.» Les det en gang til: Sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.
For å ta del i den samiske befolkningen må du både avgi erklæring på at du føler deg som same og har samisk som hjemmespråk, eller har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk, eller er barn av person som står eller har stått i sametingets valgmanntall.
Da kvalifiserer du deg til å ta del i de politiske rettighetene, endog organisert i et eget sameting. Sametinget arbeider for særrettigheter til samer, en særbehandling knyttet for eksempel egne rettigheter til jakt, fiskekvoter og reindrift, i tillegg til tilgang på eget utdanningsstipend. Når det kommer til næringsvirksomhet i Finnmark er det reist krav om eget urfolksvederlag, i tilknytning til ny minerallov, en slags skatt som skal gå til Sametinget som kompensasjon ved mineralvirksomhet i Finnmark.
At vi snakker et etnisk lovverk vitner ikke minst følgende om: Nå utredes muligheten for registrering av samisk etnisitet – knyttet til helse. Det heter:
Samer som urfolk har en kollektiv rett til fullverdig kunnskap om egen helse. En slik kunnskap forutsetter registrering av samisk etnisitet i helseregistrene. Sametingets plenum har derfor vedtatt å utrede mulighetene og vilkårene for å registrere samisk etnisitet i Folkeregisteret og i de lovbestemte helseregistrene.
Samisk identitet i folkeregisteret, intet mindre. Det påpekes også at etnisitet i dag ikke registreres, som er «en arv etter 2. verdenskrig», og derfor har man ikke kunnskap nok om sykdomsbildet i den samiske befolkningen. Sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen uttrykker følgende ønske ifølge Sametingets nettsted i desember:
– Sametinget ønsker altså å utrede muligheten for at samisk etnisitet kan knyttes til personnummeret, slik at vi får større kunnskap om helsen til det samiske folk.
Ingen har reagert. Ikke på Stortinget. Ikke i mediene. Ingen snakker om «gufs fra fortiden», blir «fysisk uvel», ingen sier at det minner om «rasepolitikk» eller sier noe om stønadsordninger ut fra etnisitet eller endog lovstridige forslag.
Men når det uttrykkes ønske om den etniske norske befolkningen er intet mindre enn dommedagen nær. Uredelig?
Så da er det vel bare å lytte til Einar Lie, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo, som i kronikk i Aftenposten (12. januar) slår fast følgende: Europa er i tilbakegang. «I dag er det stort sett bare vi europeere som tror at vi er spesielt viktige i verden. Om et tiår eller to tror ikke vi det heller,» sier Lie – og jeg kan legge til: Og ikke prøv å gjør noe med det heller, da kommer de gode haterne og tar deg.