Hvorfor norske Samira forsvant, mens danske Samira fikk et liv

Igjen er norske barn i utlandet, typisk i foreldrenes opprinnelsesland, oppe på offentlige dagsorden. Denne gangen fordi NRK har klart å få tak i case som kan bekrefte uverdig «skolegang» i utlandet, her ved koranskole i Somalia. Den glimrende reportasjen viser oss nok en gang hvordan også Norge svikter når foreldrene/foresatte svikter.

Som alle vet er ikke problemstillingen ny. HRS satte den ettertrykkelig på agendaen i 2004 med rapporten «Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn». Tittelen sier det meste, for når barna er ute av landet blir de raskt glemt. Og de har stort sett vært glemt disse 13 årene, med unntak av et drypp i ny og ne. Men denne gangen har vi noe nytt, nemlig en egen innvandrings- og integreringsminister. Tidligere har feltet vært preget av det vi har kalt «peke-leken», der ulike aktører har pekt på andre som de ansvarlige. Kanskje den tid er forbi? I alle fall tok innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug et raskt grep denne gangen, og kalte inn en rekke statsråder til «hastemøte». De involverte er helseminister Bent Høie, kunnskapsminister Henrik Asheim, kulturminister Linda Hofstad Helleland, arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie og barne- og likestillingsminister Solveig Horne. Den som mangler her er først og fremst justisminister Per-Willy Amundsen, da en rekke av problemstillingene kan knyttes til straffeloven.

Her kan det også være på sin plass å fortelle at da Høyre/FrP-regjeringen tok fatt på sin første regjeringsperiode (2013), kontaktet vi raskt kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og ba om et møte. Vi ønsket å diskutere situasjonen for norske barn i utlandet. Røe Isaksen avviste møtet med at de hadde «kontroll på situasjonen».

Litt av det disse statsrådene kan tenke på, er hvordan norske og danske Samira – på samme tid – fikk erfare forskjellene mellom Norge og Danmark.

Norske Samira

I overnevnte rapport startet vi også ut med en rekke case, en av disse var Samira, opprinnelig fra Somalia og bosatt i Tromsø. Samira kom til Norge i 1999 sammen med mor og to søstre. Faren kom på familiegjenforening i 2001. Ifølge kilde i det somaliske miljøet skal han ha én kone til og flere barn i Somalia.

Vi møtte aldri Samira. Det var lærere og medelever på skolen i Tromsø som tok kontakt med oss. De var bekymret fordi Samira, da 15 år, ikke dukket opp på skolen etter sommerferien i 2002. Bekymringen var forsterket på grunn av det de kalte Samiras oppvakte, modige og klare fremtoning. Hun ga klart uttrykk overfor sine venner og lærere at hun ikke aksepterte normer og verdier knyttet til jenter og kvinner som hennes familie fra Somalia ville holde på her i Norge. Frykten var ikke «bare» at hun var sendt under press og tvang til Somalia, de fryktet også for hennes liv.

Da skolen ble gjort oppmerksom på at Samira ufrivillig ble holdt i utlandet, gjorde de etter vår vurdering «alt rett». De hadde møte med far (mor var syk), de sendte bekymringsmelding til barnevernet, skolen meldte fra til trygdekontoret (pliktig til for eventuell stopp av barnetrygd) og hadde en rekke møter/samtaler med politi, barnevern, andre ansvarlige etater, utlendingsmyndighetene, Røde Kors og andre aktører, deriblant oss.

Vi hadde en rekke samtaler med Samiras lærere, og vi dro også til Tromsø og hadde samtaler med skolepersonell, flere av Samiras venner og i tillegg et møte med Samiras far. Vi hadde også et møte med politimesteren i Tromsø. Da vi opplevde å ha en fullgod oversikt over situasjonen, nesten ett år etter at vi ble kjent med saken, sendte vi et omfattende brev til politiet i Tromsø. Her presenterte vi historien til Samira og hennes familie og ga et resymé av de ulike initiativ som Samiras fortrolige og HRS hadde gjort for å finne en tilfredsstillende løsning på situasjonen. I tillegg skisserte forslag til mulige initiativ fra politiets side – hvis de besluttet å ta opp saken igjen.

DU KAN LESE HELE DET OMFATTENDE BREVET TIL POLITIET I TROMSØ HER

Samiras situasjon var «klassisk». Hun var blitt for norsk, og far ville ha kontroll. Bestevenninnen til Samira i Tromsø fortalte oss at faren til Samira var streng, og at han forsøkte å få Samira til å gå med hijab og lese koranen. Etter denne venninnes utsagn var far «redd for å miste Samira til det norske samfunnet.» Far på sin side hevdet at Samira var reist til Etiopia (hvor hun bodde sammen med sin mormor), ikke Somalia, og at hun hadde «reist mot hans vilje». Det er lite troverdig, gitt at Samira da var 15 år. Ifølge far gikk hun på en «vanlig skole, der hun undervises i engelsk, matematikk, historie, arabisk osv.» Men via Røde Kors (Tracing Services ved Kirsten Nilsen, som igjen var i kontakt med Røde Kors i Nairobi, Kenya), hadde vi skriftlig bekreftelse på at Samira oppholdt seg i Somalia, i byen Garowe. Her gikk hun, ifølge Røde Kors’ representant i denne byen, på en koranskole. Hun var voktet av familie, og representanten kunne derfor ikke snakke med henne. I tillegg hadde sannsynligvis Samiras pass blitt beslaglagt i Dubai, da noen forsøkte å misbruke det for å komme seg til Norge (eller Europa).

Men tross all informasjon som forelå i saken, var aktuelle aktører i full gang med pekeleken.

Barnevernet viste til at den ikke falt inn under deres mandat (barnevernet har ikke noen utøvelsesmyndighet på utsiden av Norge). I tillegg ble den første kontaktperson i barnevernet halvt sykemeldt. Barnevernet fulgte ikke opp saken til tross for påtrykk fra skolen.

Skolen kontaktet også Kommuneadvokaten, som igjen kontaktet UD og UDI per telefon, samt sendte saken skriftlig til UD ved Afrika-seksjonen. Det ble uttrykt bekymring for tvangsgifte og bortføring.

Ifølge Kommuneadvokaten kunne UD lite gjøre. Da måtte Samira på egen hånd ta seg til ambassaden i Addis Abeba for å få hjelp. UDI på sin side var primært opptatt av at Samira ikke skulle få familiegjenforening med eventuelt tvangspåført ektemann. Videre skal det ha blitt tilføyd at det var «mye diskusjon i UDI angående slike saker og om UDIs rolle». Ifølge underdirektør <navngitt> i UDI skulle Samira-saken «være som bestilt» i forhold til debatten internt i UDI. (Den interne interessen skyldtes at HRS jobbet med rapporten om norske barn i utlandet, og hadde vært  i kontakten rekke ganger med UDI som sjelden kunne svare på våre spørsmål.)

Politiet mente saken var vanskelig og at det var lite de kunne gjøre ettersom de tolket det til at ingen straffbare forhold var begått. I vårt møte med politimesteren i Tromsø ble det imidlertid bekreftet at det kunne være flere ting i denne saken som kunne vurderes på nytt. Problemet var imidlertid å «finne en innfallsvinkel». Det kan jo legges til at politiet i Tromsø var «fortvilet» over at vi hadde valgt Samira-saken som case. Politimesteren sa det rett ut: «Hvorfor Tromsø? Kunne dere ikke tatt case fra Oslo – der er det jo hundrevis å ta av.» Åpenbart opplevde politiet seg uten verktøy – og det endte da også med at de på nytt henla saken. Det betydde igjen at våre forslag til tiltak ikke ble tatt til følge:

1. Politi og barnevern oppretter et formelt samarbeid om saken. Begge parter bør, under de ulike forutsettinger, snakke med samtlige aktuelle aktører i saken. Se øvrige punkter.
2. Politiet innkaller far til nytt avhør. Konfronterer far med tidligere historier, og de nye fremkommende opplysninger (ikke minst informasjon fra Røde Kors som bekrefter at jenta er i Somalia på koranskole, og ambassaden i Addis Abeba som bekrefter at hun ikke er registrert inn i Etiopia). Far gjøres oppmerksom på at eventuelt tidligere eller nåværende løgn i avhør, kan straffeforfølges. Se også pkt. 3.
3. Foreldrene får beskjed om at norske myndigheter vil ha Samiras versjon av saken. Hvis ikke dette skjer innen en (kort) gitt tidsfrist, må barnevernet ta over omsorgen for Samira umiddelbart (hastevedtak i Fylkesnemnda innen 48 timer). Jf. da barnelovens bestemmelser om at barn har uttalelsesrett. Se også pkt. 4.
4. Barnevernet må foreta en umiddelbar vurdering av familiens omsorgsevne, jf. opplysninger om både moren og, ikke minst, søstrenes situasjon. Ved mistanke om at søstrene, evt. også mor, utsettes for utilbørlig press eller annet, bør far gis beskjed om at barnevernet vil iverksette omsorgsovertakelse også av Samiras søstere til saken er ferdig vurdert, jf også fare for utsendelse til Somalia av jentene (se pkt. 7).
5. Avhengig av situasjonen, og sykdomsbildet til mor, må mor forklares hvilke rettigheter hun har i Norge, eksempelvis som skilt og enslig mor.
6. Stoppe trygder (i alle fall barnetrygden til Samira hvis denne fortsatt løper, men aller helst også eventuelle øvrige trygder – familien kan få matbonger, jf. sosialkontor i Oslo-områdets praksis i ulike tilfeller). Vi er klar over at dette høres drastisk ut, men poenget er fortsatt å få Samira i tale, og økonomi som virkemiddel er svært effektivt. Dette for å presse dem til å gi korrekt informasjon og opprette kontakt mellom Samira og norske myndigheter.
7. Beslaglegge passene til familien, i alle fall passene til Samiras to søstre (for å forebygge utsendelse).
8. Familien må konfronteres med at de har opphold i Norge som flyktninger (selve oppholdsgrunnlaget må klargjøres), samtidig som de har sendt datteren tilbake til landet de flyktet fra.
9. Politiet bør konfrontere far (hvis han fortsatt ikke samarbeider) om mistanke om:
   -tvangsekteskap av jenta, muligens før hun fylte 16 år i år, altså er hun under den seksuelle lavalder,
   -fare for seksualforbrytelser (i eventuelt tvangsekteskap),
   -frihetsberøvelse,
   -fratatt jenta lovefestet rett til opplæring/skolegang,
   -at han unndrar seg samarbeid i en sak der det i ytterste konsekvens kan stå om livet til barnet.
10. Kreve DNA-test av familien for å bekrefte/avkrefte familierelasjon.

Det kan jo også legges til at selv om far visste at det var legalt å holde Samira i utlandet, var han likevel noe usikker på hvor legitimt det var med Somalia. Men vel så viktig, Samiras bestevenninne (som da var 16 år) fortalte at nettopp retur til Somalia ble diskutert i det somaliske miljøet. Bakgrunnen var en dokumentarfilmen som ble vist på NRK1 i 2002, om sønnen til Ali Jama i Røde Kors i Oslo som ble sendt for «gjenoppdragelse» til Somalia, vinklet positivt (sic). Ifølge Samiras venninne førte dette til at somalierne «lærte at dette var lovlig». Hun sa at hun og flere med henne ble livredde: «De må ikke si slik – de må ikke la foreldrene våre bli trygge på at de kan gjøre med oss som de vil.»

Hva skjedde så med Samira? Så vidt vi vet forble hun i Somalia. Om hun er kommet tilbake til Norge, vites ikke. Men er hun tilbake er sannsynligheten stor for at hun returnerte som muslim med mann og barn.

Så kan det legges til: Ikke lenge etter at denne saken ble publisert i vår rapport, flyttet familien til Samira fra Tromsø. De bosatte seg i nærheten av Oslo – hvor de også ble «belønnet» med norsk statsborgerskap.

Danske Samira

I 1997, syv år gammel, kom Samira til Danmark fra Somalia. Hun ble familiegjenforent med sin far og hans hustru. Da hun var 13 år forstod hun at dette var en løgn. Hun var familiegjenforent med onkelen og hans hustru.

Samira hadde i alle disse årene i Danmark blitt holdt under svært strenge og tradisjonelle kår av onkelen. Hun var en hushjelp for familien hans, og fortalte at hun ikke fikk gjøre lekser, ble påtvunget hijab og ble utsatt jevnlig for vold. Ifølge henne selv, ble hun forberedt til å være en kommende hustru for en somalisk mann. Men da Samira forstod at hun var blitt løyet for, begynte hun å gjøre opprør. Hun tok seg til rette og levde som andre danske tenåringer. Spilte fotball, var sammen med venner på fritiden, kledde seg i olabukse og t-shirt og kastet hijaben. Av venninner og skolen ble Samira betraktet som meget godt integrert i Danmark.

Hennes opprør ble derimot for mye for onkelen, og endte i et voldsomt voldelig angrep på Samira. Samira søkte hjelp hos en voksen kvinne. De dro til legevakten og fikk dokumentert skadene. Men sosialkontoret ville ikke hjelpe Samira. Hun ble sendt hjem igjen. Noen måneder senere ble hun forespeilet å få møte sin egentlige mor på en måneds ferie til Somalia. Hun ble glad, og dro sommeren 2002.

Under store deler av oppholdet i Somalia ble hun holdt isolert, og hun ble også utsatt for brutal vold. Ved to anledninger klarte hun å få telefonisk kontakt med venninner i Danmark. Siste gang i november 2002. Mediene omtalte situasjonen til Samira, og da gikk myndighetene raskt til konkret handling. Det samme gjorde mediene, som avdekket både Samiras situasjon og omfattende trygdesvindel blant somaliere i Danmark, bl.a. ved at de tok barna ut av skolen for lengre tid og sendte dem til fiktive foreldre i England. Slik sett oppnådde de barnetrygder både fra Danmark og England.

Integreringsministeren i Danmark, Bertel Haarder, reagerte resolutt på informasjonen om Samira og trygdesvindelen. Haarder tok kontakt med aktuell kommune, og de ble enige om at Samira skulle oppspores og tilbakeføres til Danmark. 

Men tilbakeføringen skulle Samiras foresatte i Danmark selv besørge, forlangte Haarder. De foresatte fikk beskjed om at Samira skulle hentes tilbake til Danmark hurtigst mulig eller så ble alle økonomiske ytelser fjernet fra familien. Og som Haarder uttalte det: «den tossegode danske stat skal ikke betale for billetterne. Hvis forældrene ikke gør det, trækker vi beløbet i børnetilskuddet».

Lederen for utvalget for barn og unge i hjemkommunen hennes, oppnådde telefonisk kontakt med Samira, og gjennom press fra myndighetene og media, ble Samira sendt tilbake til Danmark litt over en måned senere. Hennes «foreldre» måtte betale reisen, da ved at det ble trukket fra barnetrygdene deres. Samira ble plassert i fosterhjem i Danmark, hvor hun fant seg godt til rette.

En måned var danske Samira i Somalia. Har «vår» Samira vært der i 15 år? Eventuelt når kom hun tilbake, og hvordan går det med henne?