Høyt utdannet, ettertraktet foreleser, ansatt på Oxford University som professor, brukt som ekspert av EU-kommisjonen, hyllet av aktive samfunnsstemmer i Norge og i norske medier. Dette er en kort oppsummering av Tariq Ramadans innholdsrike CV.
Ramadan er barnebarnet til grunnleggeren av Det muslimske brorskapet i Egypt. I de siste to til tre tiårene har han sannsynligvis vært den mest berømte muslimske intellektuelle i Vesten. Derfor er fallet himmelropende: Nylig fant en domstol i Paris ham skyldig i voldtekt av tre kvinner og dømte ham til 18 års fengsel.
Saken er kulminasjonen av flere rettssaker siden anklagene først ble reist mot ham i 2017. Ramadan, som tydeligvis forventet å bli dømt, rømte til Sveits før rettsvesenet klarte å hanke ham inn for soning.
Den «moderate»?
Tariq Ramadan har blitt løftet frem som en helt, som den som kunne betrygge oss med at «alt går bra til slutt»; at islam er Europas beste venn og fullstendig kompatibel med vår kristne og jødiske kulturarv og dermed våre verdier. Hans fanskare i Norge har vært betydelig gjennom årene: Abid Raja i Venstre, legen Mohammad Usman Rana, Klassekampens Bjørgulv Braanen, tidligere kommentator i Aftenposten, Ulf Andenæs, og en rekke intellektuelle knyttet til universitet.
Som Andenæs uttalte det om denne «vakre og veltalende» mannen som er et «levende eksempel på møtet mellom tradisjonelt islam og det moderne Europa»:
Tariq Ramadan er blitt en lysende stjerne for islam i Europa. Blant moderne, velutdannede muslimer av annen eller tredje generasjon i vest har han stått frem som et forbilde.
De av oss som advarte mot hans doble budskap, vi ble ikke hørt, eller vi ble avvist, som den avdøde forfatteren Walid al-Kubaisi født i Irak.
Walid al-Kubaisi definerer Abid Raja som islamist. Først i kronikk i Dagbladet , og i dag i Morgenbladet, der Kubaisi blant annet sier dette:
Mange sekulære har sendt innlegg til avisene, men enhver uttalelse kommer fra de andre: Abid Raja, Mohammad Usman Rana, Basim Ghozlan, Lena Larsen. Hvilke politikere har etterlyst sekulære i denne debatten? Ingen.
(…)
Hvis Raja er moderat, hva kaller du meg? Om man opptrer med Boss-dress og snakker det norske språk og smiler, og vi liker ham, betyr ikke det at innholdet i hans budskap ikke er islamistisk. Han er en av Tariq Ramadans disipler, og skrev en fantastisk sisteside om Ramadan i Morgenbladet for et år siden.
Som al-Kubaisi også har sagt det om Ramadan: «Han er en rev som forleder europeiske politikere. Å sette ham i førersete som moderat muslim er å skyte seg selv i foten.»
Det finnes knapt et eneste toneangivende norsk medium som har stilt seg granskende og kritisk til Ramadans ideologi gjennom årene. Knapt en eneste en. Kanskje nettopp derfor har de heller ikke gitt oppmerksomhet til at Ramadans fundamentalisme er avkledd en gang for alle.
Den totalitære
Hvem er Ramadan? Ramadan er barnebarn av Det muslimske brorskapets grunnlegger, Hassan al-Banna. Tariq Ramadan er videre sønn av Said Ramadan, som stod for oppbyggingen av Brorskapet i Europa i tråd med sin svigerfar al-Bannas ideologi.
Ramadan er utdannet filosof og er av europeiske kritikere gjennom årene beskrevet som vår tids fremste europeiske islamistiske ideolog. Ramadan er skaperen av såkalt euro-islam, en form for islam som han hevder skal være en ikke-fundamentalistisk versjon av islam. Euro-islam skal, ifølge Ramadan, gi de nye generasjonene muslimer i Europa muligheter for å praktisere islam innenfor rammene av en moderne, sekulær stat.
Ramadans far, avdøde Said Ramadan, er særlig kjent for denne uttalelsen om hvorfor religion skal være totalitær: (fordi den) ”(…) skal søke å tvinge sine verdier og regler på alle samfunnets aktiviteter og institusjoner, fra grunnskolen til loven og regjeringen”.
Både i bøker og tunge artikler av ledende europeiske eksperter på islamisme, er også Said Ramadans sønn Tariq Ramadan avkledd som en islamist i fåreklær. Blant annet var en hendelse i 2003 for mange den endelige strippingen av den veltalende og sofistikerte Tariq Ramadan med det såkalte ”europeiske verdibudskapet”. Forløpet var at Ramadans bror, Hani Ramadan, ble suspendert som lærer på et gymnas av den sveitsiske regjeringen dette året. Suspensjonen var en reaksjon på at Hani Ramadan i flere artikler støttet sharias krav om steining av kvinner som straff for utenomekteskapelig sex. Det er ikke bare snakk om en straff, men om en form for ”renselse”, forklarte Hani Ramadan.
Tariq Ramadan bidro deretter til å forsterke skandalen, da han i beste sendetid på France 2 i debatt med Frankrikes daværende innenriksminister Nicolas Sarkozy, ikke tok avstand fra brorens skriftlige argumentering for steining ved utenomekteskapelige seksuelle forhold. Det vil si at Tariq Ramadan sa at han gikk inn for et midlertidig amnesti – et moratorium – for anvendelsen av islams strafferegler. Moratorium er en presis juridisk term som betyr et amnesti som gjelder for en tid, men som så oppheves.
Og nettopp vårt lovverk har vært Ramadans fokus. Islam skal ha innflytelse på vår vestlige lovgivning. Det er i henhold til ham muslimers plikt å sørge for det. Et talende utsagn er å finne i Berlingske Tidene 6. februar 2004:
Det kan i fremtiden bety at visse lovers innhold må tas opp til fornyet overveielse. Vestlig lovgivning er ikke absolutt, tidløs eller evig. Derfor må muslimer som nå er vestlige borgere og hjemmehørende i Vesten, engasjere seg i juridiske spørsmål og fremsette forslag som gjør det mulig for dem å utvikle og selv forme en avbalansert vestlig identitet.
Slike sitat er vanlig kost fra Ramadan. For ikke å snakke om da han advarte oss om vold dersom vi gjør motstand mot islams økende makt:
«Islam er en faktor som det er behov for å ta med i betraktning, og som må regnes med i fremtiden. Hvis denne realiteten blir fornektet, vil det uunngåelig føre til radikal motstand og sammenstøt».
En islamsk tsunami
Tariq Ramadan har altså vært ansett som en reddende muslimsk engel av det europeiske etablissementet, mannen som skulle vise oss islams sanne ansikt. Han som skulle bevise for oss at integrering av muslimer i Europa ville gå på skinner. Ikke minst skulle dialogen trylle frem det lykkelige samholdet og fellesskapet, mente Ramadan, og nøyaktig det samme har Abid Raja stått for i Norge, eksempelvis gjennom sine dialogmøter på Litteraturhuset i Oslo.
Senest for noen måneder siden fikk vi nok en bekreftelse på hvor galt dette tankesettet har vært. Et tankesett som politisk ledelse i Vest-Europa har slukt. Europas unge muslimer har i stort monn snudd ryggen til oss, viser den sjokkerende undersøkelsen gjort i Frankrike: Det pågår en islamsk tsunami i den franske republikken. De unge ber i moskeen, de ikler seg hijab, de overholder strengt fasten, i det hele tatt har de tatt begge beina med seg inn i islam.
François Kraus, direktør ved dette meningsmålingsinstituttet, kommenterte undersøkelsen slik:
«Denne undersøkelsen tegner et veldig tydelig portrett av en muslimsk befolkning som gjennomgår en prosess med re-islamisering, strukturert rundt strenge religiøse normer og i økende grad fristet av et islamistisk politisk prosjekt.»
På under fire tiår har nemlig følgende skjedd:
- Besøk i moskeen blant de under 25 år økt fra 7 prosent til 40 prosent.
- Nitidig overholdelse av ramadan har økt fra 51 prosent til 83 prosent.
- Tildekking av jenter/kvinner har økt fra 16 prosent til 45 prosent.
- 42 prosent sympatiserer med radikal islam.
Disse holdningsendringene gir selvsagt utslag i det hverdagslige. 45 prosent av menn under 35 år og 57 prosent blant kvinner i denne gruppen avviser kontakt med motsatt kjønn, som å håndhilse, motta helsehjelp av noen av det motsatte kjønnet, eller bruke svømmebasseng der både menn og kvinner deltar samtidig.
Tariq Ramadans Det muslimske brorskapet har fått nærmest stjernestatus: Det muslimske brorskapet er den mest foretrukne islamske organisasjonen av seks store islamske organisasjoner i landet. 1 av 4 muslimer generelt, og 1 av 3 unge muslimer er tilsluttet.
Man undres: Kan denne prosessen mot en mer og mer ytterliggående muslimsk befolkning stanses? Spørsmålet bør kanskje heller være dette: Hvordan konkret skulle utviklingen kunne stanses? Gitt den demografiske utviklingen som tikker i islams favør, ligger svaret åpent i dagen: Utviklingen er irreversibel.
Eller som Tariq Ramadan sa det i sin tid:
«Vi ville ikke være troende hvis ikke islam var rettesnoren for livene våre, hvis ikke koranen var grunnloven for samfunnene våre, hvis ikke den islamske loven styrte alle våre anliggender.»
Nå er altså Ramadan dømt til 18 års fengsel for å ha voldtatt tre kvinner på det groveste. Ramadan har på sin side hevdet at han er utsatt for en kampanje for å ødelegge hans «ære», ikke minst fordi han er en «muslimsk intellektuell». Han er også ilagt livslangt forbud mot å oppholde seg på fransk jord (kanskje utenom bak fengselsmurer?). Ettersom Sveits ikke har utleveringsavtale med Frankrike kan hans opphold i alpelandet bli av den langvarige arten.