Da jeg ble oppmerksom på Recep Erdoğan på begynnelsen av 2000-tallet, som var Tyrkias statsminister fra 2003 til 2014 og som siden har vært landets president, var jeg rimelig sikker på at verden sto overfor en islamistisk diktator. Ikke minst var det skremmende at Tysklands eks-kansler Angela Merkel, med mye makt i EU, nesten omfavnet mannen.
Merkel trodde åpenbart på Erdoğans lovnader, noe som blant annet endte med enorme kostnader da han krevde mye penger for ikke å «overstrømme Europa med migranter», som han uttrykte det. Så vidt vi har forstått betaler Europa fortsatt milliarder av dollar i året til Erdoğans Tyrkia for å holde migranter, særlig med opprinnelse fra Syria, Irak og Afghanistan, ute.
Og nå når Israel ser ut til å overvinner det iranske regimet, som ønsker å utslette Israel fra kartet og deretter etablere et kalifat under sharia-lovgivning i regionen, brumler det igjen fra den muslimske ekstremisten Erdoğan, forteller en analyse fra Gatestone Institute.
For mens Teherans beryktede «dommedagsklokke» har sluttet å virke og Israel, sammen med USA, har lykkes med å eliminere mesteparten av Irans militære, propagandainfrastruktur og beryktede ledere i regimet, ser det ut som Erdoğan tar Irans planlagte kalifat under sine vinger.
Drømmen om et islamsk kalifat
Ideen har Erdoğan hatt lenge. Allerede i 2020 rapporterte The Jerusalem Post at Erdoğan «det siste tiåret» hadde utnyttet kaoset i Midtøsten. Han har «vært travelt opptatt med å etablere en militær tilstedeværelse på en rekke strategiske steder i regionen, så vel som i Nord-Afrika og enda lenger unna, uten å møte noen reell motstand. Verdens oppmerksomhet fokuserte på Teherans innsats for å oppfylle sine atomambisjoner, samtidig som de fremmer sitt langsiktige mål om å skape en sjiamuslimsk halvmåne som omfatter alle land i Midtøsten og resulterer i utslettelsen av Israel».
De påpekte videre at Erdoğan allerede for for seks år siden var «unikt posisjonert til å ta en sentral rolle i mange av konfliktene i området og fremme sin storslåtte plan om å gjenopplive et islamsk kalifat under hans styre». Det var heller «ingen hemmelighet at han ser på seg selv som den rettmessige arvingen til århundrer med osmanske herskere, og som sådan har han til hensikt å fornye Tyrkias innflytelse over land og territorier som tidligere var en del av Det osmanske riket».
I 1924 ble det osmanske kalifatet offisielt avskaffet i Tyrkia, og under Atatürks ledelse ble den sekulære republikken grunnlagt. Islam ble fjernet som offisiell statsreligion. Men Erdoğan har sikret at en streng form for sunniislam har fått fotfeste i landet. Da er det jo rimelig naturlig at Erdoğan hater Israel og elsker deres fiender – og deler den samme drømmen.
Neo-osmanske holdning
Erdoğan har brukt sterk retorikk mot israelske handlinger i Gaza og vært vertskap for Hamas’ politiske ledere i Tyrkia – altså akkurat det samme som vår Ap-regjering driver med.
Som European Times skrev i fjor: «Tyrkias neo-osmanske holdning har som mål å gjenopplive Tyrkias rolle som en sivilisasjonskjerne, et knutepunkt for politisk islam og et kulturelt fyrtårn forankret i århundrer med imperial historie.» Instrumentene for en slik innflytelse er verdt å merke seg:
- Militærmakt: Tyrkias forsvarsindustri, ledet av droner, har vokst raskt. Tyrkiske våpen og rådgivere er til stede i flere steder, fra Kaukasus til Nord-Afrika.
- Religiøs diplomati: Tyrkias direktorat for religiøse anliggender (Diyanet) har utvidet sin globale virksomhet betydelig, og støtter moskeer og islamske utdanningsprogrammer i utlandet (inkludert Norge hvor vi har minst syv Diyanet-moskeer). Ombygging av Hagia Sofia til en moské var en symbolsk handling i tråd med denne vekkelsesagendaen.
- Media og kultur: Tyrkiske TV-dramaer, hvorav mange glorifiserer osmansk historie, nyter utbredt popularitet i den arabiske verden og fremmer subtilt en tyrkisk-sentrisk visjon om islamsk historie og moderne lederskap.
- Økonomisk engasjement: Gjennom bistand, investeringer og infrastrukturprosjekter dyrker Tyrkia innflytelse på steder som ofte neglisjeres av investorer fra Gulfen eller vestlige givere.
Nå sier Erdoğan, akkurat som vår Ap-regjering, at angrep på Iran – eller riktigere: Den islamske republikken – er «et klart brudd på folkeretten». Han la også til at Tyrkia delte det iranske folkets smerte midt i den tiltagende krigen. Ja, særlig. For det var taust fra både fra Erdoğan og vår regjering da mullaregimet slaktet ned sin egen befolkning i deres håp om frihet. Erdoğan har da også uttrykt sin «tristhet» over elimineringen av Ali Khamenei.
Dobbeltspill
Samtidig med at Tyrkia er medlem av den vestlige NATO-alliansen, har Erdoğan alliert seg med fiender av Vesten, nærmere bestemt Irans undertrykkende regime og jihadistiske stedfortredere som Hamas i Gaza og Houthiene i Jemen – som begge har sverget på å ødelegge Israel og Amerika.
Tyrkia skal også ha nektet amerikanske styrker tilgang til landets luft-, land- og maritime områder for operasjoner mot Iran, og har avvist et bredere logistisk samarbeid.
Det er mer enn underlig hvis ikke Vesten skjønner hvilken tyrann Recep Erdoğan er og hvor farlig hans neo-osmanske ideologi er. Men ser man på mange av de vest-europeiske holdningene til Israel og USA kan man virkelig lure. I Norge synes hatet til Israel bare å øke og det samme overfor Donald Trump, i alle fall er det lite støtte å finne til krigen mot mullaregimet. At deres utsagn i høy grad ligner på hva Erdoğan forfekter, får heller ingen bjeller til å ringe, som når han nå oppfordrer til «diplomatiske tiltak for å få slutt på krigen».
Vi hører stadig om det demokratiske forfallet i USA, men klarer åpenbart selv ikke å skjønne hva som må til for å bevare demokratiet. Vi vet at Iran har sovende celler eller enkeltpersoner i Europa, også Norge, men lite eller ingenting skjer politisk. Vi fortsetter for eksempel å dele ut norsk statsborgerskap som sukkertøy, og leer ikke på et øyelokk når såkalte flyktninger reiser frem og tilbake mellom sine opprinnelsesland.
Tvert om, vi gjør som den britiske sosialdemokratiske regjeringen, vi gjør knefall for islam. Vi snur oss bort fra de grusomheter vi vet regimer som Iran driver med. I går meldte for eksempel mediene at en svensk statsborger onsdag ble henrettet i Iran. Han fikk svensk statsborgerskap i 2019. Den svenske utenriksministeren, Maria Malmer Stenergard, fortalte at han ble arrestert i juni i fjor i Iran, at rettsprosessen ikke har vært rettferdig og at det var umulig for Sverige å utøve konsulær bistand. Men når titusenvis av iranske borgere slaktes er vi tause.
Bør vi ta en reorientering om hvem som er våre venner og hvem som er våre fiender?