Den amerikanske forfatteren Rod Dreher er blitt beskyldt for mye. For ikke bare er han konservativ, men han omtales også som anti-LHBT+, rasist, som Trump- og Orbán-tilhenger, innvandringsmotstander, islamofob, antiliberalist og mye annet. I hvilken grad slike beskyldninger faktisk inneholder noe snev av sannhet, er langt vanskeligere å vite, men merkelappene, hans karriere og hans forfatterskapet gir et nokså klart bilde av en verdikonservativ mann som i tillegg er en praktiserende ortodoks kristen. For tiden bor Dreher i Budapest, hvor han er tilknyttet det Orbán-vennlige Donauinstituttet.
Når Berlingske spør Rod Dreher om essensen av Epstein-filene er farligere for resten av oss enn for dem som nå er gjenstand for selvpåførte skandaler er Dreher klar:
– Epstein-filene forsterker den økende følelsen folk har av at hele systemet er råttent.
Budskapet er brutalt, om enn lett gjenkjennelig. For det treffer oss alle der det gjør mest vondt: Tilliten vår til systemet. Et system vi er fullstendig avhengig av for at det skal går rundt, og det på riktig måte.
Det var som en venn av meg sa i helgen, knyttet til skandalene i Norge: – Jeg trodde Norge fungerte rimelig fint. At vi ikke hadde, eller i alle fall hadde lite, korrupsjon. Men hele systemet fremstår jo pill råttent. Man blir jo nærmest deprimert, sa han.
Nettopp. Man blir deprimert – og det kan bli verre, om vi lytter til Dreher. Epstein-filene bidrar til å korrumpere grunnlaget som samfunnet er bygget på, sier han.
Tap av tillit
Rod Dreher kaller vår tid som førrevolusjonær, der han frykter at særlig den yngre generasjon en dag vil gi etter for ønsket om å «rive ned alt».
– Hvis systemet kommer under intenst press, for eksempel at det blir en større krig eller en global økonomisk depresjon, vil massene føle seg mindre villige til å forsvare systemet som har skapt og beskyttet Epstein og nettverket hans, er den dystre spådommen fra Dreher.
Han sammenligner avsløringene etter Epstein-filene med en annen epoke som ble etterfulgt av en global katastrofe, nemlig Weimarrepublikken (1919-1933). Den banet vei for nazistenes maktovertakelse, 2.verdenskrig og Holocaust. Epoken var preget av voldsom uro både politisk og økonomisk, men kulturlivet og den seksuelle frigjøringen (særlig i Berlin) blomstret.
Dreher forklarer dette med å vise til Hannah Arendts bok The Origins of Totalitarianism (første gang publisert i 1951) der hun blant annet skriver om en samfunnsutvikling hvor sterke sosiale bånd og fellesskap svekkes, og der individer i større grad står isolert, og om masse-ensomhet. Dette var de klart viktigste årsakene til totalitarismens vekst. I dag ser vi at internett og sosiale medier (bare tenk på begrepet «sosiale medier» om digitale medier) oppløser sosiale bånd, og fjerner folk fra både meningsfull menneskelig kontakt og fra autoritative tradisjoner og institusjoner.
Og den gang som nå, fortsetter Dreher, var det et utbredt tap av tillit til autoriteter.
– Folk vet ikke hva de skal tro og hva de ikke skal tro. Så de tror på kilder som tilfredsstiller deres følelsesmessige og psykologiske behov for å tro på visse narrativer, selv om de ikke er sanne.
Svekkelsen av fellesskap og normer gjør at vi i dag lengter etter sterke personligheter, hevder Dreher.
Frykten for borgerkrig
Savnet etter sterke ledere, som man ofte ser etterlyst, kan ende opp slik det gjorde i Weimarrepublikken: At vi vil bli forført av en karismatisk autoritær leder. Men det betyr ikke – slik som mange ynder å fremstille det som – at vi snakker om «den ekstreme høyresiden», for en slik figur finner vi både på den politiske venstre- og høyresiden.
– Poenget er at det amerikanske samfunnet, og kanskje det vestlige samfunnet generelt, ligner Weimar-Tyskland så mye når det gjelder kulturelt og sosialt sammenbrudd at vi er sårbare for enhver karismatisk leder som lover å bringe orden og substans inn i livene våre igjen, fastslår Dreher.
Men her minner Dreher oss om noe viktig: For det trenger ikke engang å være folk som manipulerer oss direkte.
– Det kan være at fremtidens totalitarisme ikke krever en Hitler- eller Stalin-figur, men snarere noen som har kontroll over internett og bruker det til å kontrollere vår oppførsel.
Er du mest bekymret for USA eller Europa når det gjelder denne kombinasjonen av dekadanse og behovet for orden i verden? spør Berlingske.
– Det som bekymrer meg mest med Europa er risikoen for borgerkrig. Jeg snakker ikke om en krig mellom to virkelige hærer, men mer som noe à la Beirut på 1980-tallet, sier han, med henvisning til den britiske krigsforskeren David Betz, som har advart om faren for borgerkrig i Europa.
Ifølge Dreher vil en slik krig ville bety at den opprinnelige befolkningen kjemper mot muslimer og ikke-vestlige innvandrere, og mot innvandrernes politiske allierte på venstresiden. Men dette scenariet frykter han ikke så mye når det gjelder USA.
Konsekvenser
Samtidig mener han at «på begge sider av Atlanterhavet skaper internett og sosiale medier generasjoner som ikke har en sterk forståelse av fortiden, og som lever i den evige nåtiden. Hvis du ikke har noen bånd til fortiden, og du mister håpet for fremtiden, hva har du å tape på å rive ned alt sammen?» spør han – uten å svare.
Ifølge Berlingske har Dreher forsker mye på de nevrologiske og sosiale effektene av unges digitale vaner. Han oppfatter det han finner som skremmende.
– Jo mer jeg fordyper meg i disse vanene, desto tydeligere blir det for meg at de lever i en helt annen verden enn den vi, som vokste opp i den predigitale verden, lever i. Hvis det hele eksploderer, har vi eldre sannsynligvis ikke sett det komme.
Da kan det jo legges til at at Dreher blir 60 år til neste år, så det er mange av disse «eldre» han viser til som i dag innehar maktposisjoner i samfunnet, og der politikken stadig mer utgjør et politisk spill. Det gjelder også mediene, der polariseringen stadig oftere utgjør en del av den daglige journalistikken.
Dette forteller oss mye om hvor viktig det er at disse med selvpåførte skandaler etter Epstein-filenes avsløringer faktisk må stå til ansvar for sine handlinger. At å trå feil eller gjøre noe kriminelt skal få konsekvenser. Ikke slik som nå, der en enten bare snakker rundt grøten, lyver eller påberoper seg å være for syk til å snakke, og kan slippe unna med det. Kanskje verktøyet som ligger i riksrett må tas opp igjen?
Men det skjer neppe. Se bare til Arbeiderpartiets Hadia Tajik: Hun blir tatt i løgn og bedrag, måtte gå fra statsrådsposten – og så belønner Ap henne med en plass i Riksrettsutvalget (2025-2031) – dertil som leder. Hun burde kanskje heller blitt tildelt en plass i fengsel.