David Betz spesialiserer seg på opprør, motopprør, informasjonskrig og strategisk kommunikasjon. Hans nylige bok, The Guarded Age: Fortifications in the 21st Century (2024), fokuserer på dynamikken i moderne konflikter. I 2023 og i år publiserte han artikler i Military Strategy Magazine med titlene «Civil War Comes to the West» og «Civil War Comes to the West, Part II: Strategic Realities», som skisserer hans bekymringer.
Betz’ sentrale tese er at vestlige samfunn har passert vippepunktet, der borgerkrig er uunngåelig på grunn av en kombinasjon av faktorer.
Demografiske endringer og sosial fragmentering
Betz legger vekt på demografiske endringer som en primær driver for ustabilitet. Han peker spesielt på «fortsatt, stort sett ulovlig, innvandring av muslimer» og deres høyere fruktbarhetsrater, som han sier fører til «balkanisering» av europeiske samfunn. Betz påpeker at disse endringene skaper parallelle samfunn, som potensielt kan føre til voldelig konflikt. Han mistenker eksempelvis at Storbritannia kanskje ikke blir et land der hvite briter blir en minoritet, men at det når et uunngåelig punkt der det vil oppstå motstand fra briter som føler seg fortrengt av innvandrere.
Betz er ikke i tvil om at fremtidige kriger i Vesten vil foregå innenfor hver nasjons landegrenser. Han anser borgerkriger som et langt mer sannsynlig scenario enn andre former for krigføring, og mener at borgerkrig sannsynligvis vil dominere militære og strategiske spørsmål i Vesten i årene som kommer, i motsetning til det typiske fokuset i krigslitteraturen.
Den daværende EU-sjefen for utenrikssaker, Josep Borrell, beskrev i 2022 Europa som en vellykket «hage» i kontrast til resten av verden, som han kalte en «jungel». Dette ser Betz som selve definisjonen av hybris, da den største trusselen mot Vestens sikkerhet og velstand i dag kommer fra intern sosial ustabilitet, økonomisk nedgang, kulturell forvitring og elitepasifisme.
Litteraturen om borgerkriger har enighet om at rike og politisk stabile stater vanligvis er immune, forklarer Betz. Legitime demokratier og sterke autokratier er stabile fordi folk enten stoler på systemet eller blir undertrykt før opprør oppstår. Fraksjonalisering øker risikoen, spesielt i moderat homogene samfunn hvor statusendringer for majoriteter eller minoriteter kan utløse konflikt. Teorien holder, men Vestens tidligere stabilitet – basert på rikdom, samhold og tillit – er i ferd med å forsvinne.
Data fra Edelman Trust Barometer viser at mistillit er blitt normen, skriver Betz, spesielt i USA, hvor 68 % i 2019 mente tilliten måtte gjenopprettes. Dette reflekterer et fall i «sosial kapital», som binder samfunnet sammen. Multikulturalisme skaper ghettoer og svekker felles identitet. Sosiale medier og identitetspolitikk forsterker polarisering, mens økonomisk nedgang, inkludert en ny finanskrise og stigende levekostnader, skaper forventningsgap som historisk har ført til opprør, og det er all grunn til å ha større fokus på tidligere borgerkriger for å forstå hvor nærme vi er tilsvarende i Vesten, framholder Betz.
Over vippepunktet
Borgerkriger er intime og brutale, ofte preget av råskap basert på identitet, som vist i den russiske borgerkrigen etter 1917. I Vesten kan de ligne de voldelige konfliktene i Mellom-Amerika på 1970- og 80-tallet, hvor rike kan isolere seg, mens vold sprer seg. Konflikten drives ikke bare av ytre høyre, som vekker uttalt bekymring blant vestlige politikere, men av radikale grupper over hele spekteret.
Betz påpeker at de moderne vestlige samfunnene har noen særegenheter sammenlignet med eksempler på andre heterogene samfunn.
For det første passer situasjonen godt med teorier om hva som forårsaker borgerkrig. Spesielt er det lettere å samarbeide i en situasjon der hvite majoriteter (som i noen områder raskt blir en stor minoritet) lever sammen med mange mindre minoriteter, noe som reduserer problemet med høye koordineringskostnader.
For det andre har vi så langt hatt en slags «urettferdig multikulturalisme». Det er greit at alle grupper viser stolthet og solidaritet, spesielt når de stemmer, men dette blir sett på som problematisk hvis hvite gjør det. For hvite regnes dette som tegn på hvit overlegenhet, noe som anses som en trussel mot det sosiale systemet.
For det tredje har dette skapt en følelse av at ting er veldig urettferdig. Dette gir hvite majoriteter (eller store minoriteter) et argument for å gjøre opprør, basert på en sterk følelse av rettferdighet. Fra et kommunikasjonsperspektiv er en historie som appellerer til moral, har en klar klage, et troverdig og viktig løsningsforslag, og når ut til et samvittighetsfullt publikum, veldig kraftfull.
Selve samfunnssystemet er rigget for opprør, fastholder Getz, som også poengterer at Vesten de siste tretti årene har vært svært opptatt av andre lands borgerkriger, men tilsynelatende uten å ta lærdom.
Vesten «burde ha lært at det er umulig å opprettholde et integrert flerverdig samfunn når naboer begynner å kidnappe hverandres barn og myrde dem med håndbor, sprenge hverandres kulturelle begivenheter i luften, drepe hverandres lærere og religiøse ledere, og rive ned ikonene deres. Det er dessuten tankevekkende og verdt å merke seg at mange tilfeller av alle disse tingene allerede har skjedd i Vesten, og alle har skjedd i Frankrike alene de siste fem årene», skrev Getz i det første essayet.
I det andre er han enda dystrere. Betz hevder at «vi er forbi punktet der normal politikk kan løse problemet», uten noen «troverdig politisk vei fremover».
Infrastrukturen er for sårbar
Manglende tillit og lederskap betyr at vold er uunngåelig, skriver han.
Kort sagt, ting forverres åpenbart akkurat nå. De kommer imidlertid til å bli mye verre – jeg vil anslå at det vil skje i løpet av ikke mer enn fem år. Det er på grunn av kombinasjonen av to andre viktige faktorer. Den første er den urbane kontra landlige dimensjonen av de kommende konfliktene, som igjen er et resultat av dynamikken i migrantbosettingen. Enkelt sagt er de store byene radikalt mer mangfoldige og har et voksende gjensidig fiendtlig politisk forhold til landet de er integrert i.
Betz skriver at man kan se på kart over vestlige land for å registrere forskjellene i velgeradferd. I storbyene, der problemene er størst, stemmer majoriteten fremdeles på politikere som fører en passiv, elitistisk politikk, mens det i mer rurale strøk stemmes på politikere med tydelig konservativ profil.
Lignende kart som bruker andre representative mål for å måle anti-status quo-stemning og viser samme mønster av geografisk fordeling, kan enkelt lages for USA, Storbritannia og andre land.
Det andre er måten moderne kritisk infrastruktur – gass, elektrisitet og transport – er konfigurert på. Igjen, enkelt sagt, byenes livsstøttesystemer er alle plassert i eller går gjennom landlige områder. Dette illustreres enkelt nedenfor med et forenklet kart over Storbritannias energiinfrastruktur. Ingen av denne infrastrukturen er godt bevoktet, faktisk er det meste av den i praksis umulig å beskytte tilstrekkelig.
Ved å sette disse faktorene sammen kan man skissere utviklingen av de kommende borgerkrigene. For det første blir de store byene ustyrlige, dvs. ville, og utmatter politiets evne til å opprettholde sivil orden, selv med militær bistand, mens den bredere oppfatningen av systemisk politisk legitimitet stuper uopprettelig. Økonomien lammes av metastaserende vold mellom lokalsamfunn og påfølgende intern fordrivelse. For det andre blir disse ville byene sett på av mange av de opprinnelige innfødte som nå bor utenfor dem, som effektivt tapt for utenlandsk okkupasjon. Deretter angriper de direkte de eksponerte byenes støttesystemer med sikte på å forårsake byenes kollaps gjennom systemisk svikt.
Konflikter vil trolig følge etniske linjer, med en klar bygd-mot-by-dynamikk på grunn av ulik befolkningssammensetning. Strategien vil være å ødelegge byer gjennom angrep på kritisk infrastruktur (gass, strøm, kommunikasjon), noe som kan utløse kaos og systemkollaps. Byers sårbarhet, som begrenset matforsyning og nedslitte transportnett, gjør dette plausibelt. De vestlige tillitssamfunnene er rett og slett ikke designet på en måte som gjør dem i stand til å beskytte seg mot angrep som kommer innenfra, og det er derfor det vil bli så fatalt, argumenterer professoren. Han mener at politisk lederskap i Vesten har feilet, og at den muligheten som i praksis gjenstår nå, er å planlegge for hvordan borgerkrigene må møtes strategisk. Å unngå dem fullstendig tror han er umulig.
Som en mer generell oppfordring mener Betz det klokeste er å flytte ut av storbyene før det oppstår totalt kaos og politiet mister kontroll. Han forutser at Frankrike og England trolig er de første landene der borgerkrig oppstår, men mener Europa er så sammenvevd at smitteeffekten vil være tydelig.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde X, Paris 1. juni