Neville Chamberlain (1869–1940) er mest kjent for sin appeasement overfor Adolf Hitler, synonymt med Münchenavtalen i 1938 og håpet om «fred i vår tid».
Det norske Arbeiderpartiet og britiske Labour håper også på en «fred i vår tid», da ved ikke å skitne til sine egne kontorfingre. For dem synes fred i verden å være synonymt med at millioner av mennesker «et sted langt vekk» må tåle å bli undertrykt av eget lederskap.
«Iran, sammen med sine allierte i Beijing og Moskva, er det klareste globale ondet siden naziregimet. Tentaklene strekker seg inn i Gaza, Libanon, Jemen og Irak, og inn i campusene, moskeene og protestbevegelsene i Storbritannia», slår journalisten Jake Wallis Simons fast i The Telegraph, under en overskrift lik vår, der vi har byttet ut Storbritannia med Norge.
Og søndag morgen bekreftet iransk statlig fjernsyn, ved et gråtende nyhetsanker, at Ali Khamenei hadde «smakt martyrenes drikke» og dratt til «Allahs himmelrike». I tillegg til Irans «øverste leder» skal forsvarsministeren, forsvarssjefen, øverstkommanderende for revolusjonsgarden og sjefen for det nasjonale sikkerhetsrådet blitt bekreftet drept.
– Dette er ikke en krig Norge skal bli en del av. Kommer det diplomatiske initiativ for å bidra til løsninger, bidra til å hjelpe folk, skal vi stille opp der. Der har vi forutsetninger, lød det fra statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) på Politisk kvarter i dag.
Sjølgodheten er til å ta og føle på. Å kalle på «diplomatiske initiativ» i disse tider der Norge har dritt seg kraftig ut etter Epstein-filene er tilnærmet en vits. Men vi skjønner jo godt hva Støre mener, det har denne regjeringen bevist gang på gang, der synes diplomatiet å være synonymt med penger og «dialogue», i den rekkefølgen.
– Når en krig starter slik det gjør nå, så er det en brutal slutt på den også, svarer Støre på spørsmål om hva som nå er håpet – og fortsetter:
– Jeg tror det må være at fellesnevneren til folk i regionen er at de ikke ønsker krig. Og slik jeg hører ledere rundt i regionen, så ønsker de at dette skal slutte. Men det er klart at angrepet på Iran treffer en militant lederstruktur som neppe har tenkt å gi seg uten videre – og som har kapasitet til å påføre andre stor skade.
Vi vet jo hvem Ap-regjeringen lytter til, og vi kan trygt slå fast at det har lite eller ingenting med det undertrykte folket i regionen å gjøre og alle de iranere som nå jubler både i Irans gater og i den frie verdens gater.
Systematisk undertrykkelse
Hatet mot den amerikanske presidenten Donald Trump og den israelske statsminister Benjamin Netanyahu synes helt grenseløs. Mange opptrer som de er inni hodet til disse to, som for eksempel blodrøde Klassekampens Bjørgulv Braanen, som er helt på linje med Ap, sier på Facebook:
Netanyahu er imot alle avtaler med Iran ettersom hans mål er å knuse Iran som en stormakt i regionen. Det målet oppnås like gjerne med borgerkrig og kaos som med regimeskifte. Men en iransk revolusjon må være iranernes verk og kan ikke bombes fram av Trump og Netanyahu, som ikke har demokrati og innbyggernes ve og vel i tankene – men utelukkende egne maktambisjoner, der det endelige målet er et knust, splittet og avmektig Iran – en klientstat. Den vestlige reaksjonen på Israel og USAs angrep, med et eksplisitt mål om regimeendring, er oppsiktsvekkende svake – og farlige. Norge skal her ha ros for å gå mot strømmen.
Man skal vel ikke ha fulgt veldig nøye med på mullaregimet i Iran for å observere den systematiske undertrykkelsen de har bedrevet. Noe av dette beskriver Jake Wallis Simons:
Det (mullaregimet, red.) har fjernet livmorene til kvinnelige demonstranter, injisert giftstoffer i fanger, henrettet sårede aktivister i sykehussengene og krevd enorme summer for å returnere likene til sine kjære. Scenene med mødre som gråter over barnas kropper, eller danser i trass i begravelsene deres, har vært uutholdelige.
Men noen tåler det såre vel. Ryktene forteller også at regimet har gjemt lik som de selv har forårsaket med formål å «presentere» dem som drept av USA eller Israel. Ifølge iranske Røde Halvmåne skal minst 555 mennesker i Iran til nå være drept. Kanskje det kanskje, men av hvem? Metoden med å hevde noen drept av «the usual suspects» lyder mistenkelig kjent fra andre terroristregimer, som selvsagt Ap-regjeringen også har «diplomatiske forbindelser» med.
I utlandet, påpeker Wallis Simons, er mullaregimet den fremste sponsoren av terror, og har gitt opphav til Hizbollah, sponset Hamas og skapt en rekke attentat- og kidnappingsplaner rundt om i verden. Gjennom sine proxys driver regimet et narkotikanettverk som strekker seg fra Latin-Amerika til Midtøsten. Iran skal også ha «sovende celler» i Europa, terroristgrupper eller enkeltpersoner som oppholder seg i vestlige land, og som bare venter på å bli aktivert – og kan angripe ikke minst jødiske og israelske mål på kort varsel.
Men Norge skal altså ikke bli en del av denne krigen – ifølge Støre.
Mange involveres
Iran skal til nå ha angrepet ti forskjellige land som en del av sin respons på de omfattende amerikansk-israelske angrepene. Wall Street Journals sjefskorrespondent for utenrikssaker, Yaroslav Trofimov, skriver i en oversikt på X:
- Bahrain
- Kypros
- Israel
- Irak
- Jordan
- Oman
- Kuwait
- Qatar
- Saudi-Arabia
- De forente arabiske emirater
I Dubai, Kuwait og Bahrain skal hoteller, leilighetsblokker, flyplasser og andre sivile mål ha blitt truffet av droner og raketter. I tillegg skal iranerne ha angrepet militære anlegg i regionen som tilhører USA, Frankrike, Italia og Storbritannia. Men fra statsminister Keir Starmer lyder det, nærmest triumferende, at Storbritannia «ikke har spilt noen rolle i disse angrepene» og han etterlyser «deeskalering».
Samtidig har den britiske utenriksministeren, Yvette Cooper, fortalt at Storbritannia etablerer et system for å hjelpe med å evakuere briter fra regionen. Det skal være registrert omtrent 300.000 briter i Midtøsten, ifølge nyhetsbyrået Reuters. Ifølge Cooper ser britiske myndigheter på en rekke alternativer for å evakuere sine borgere, både med hjelp fra reiselivsbransjen og via evakuering fra myndighetshold, om nødvendig. Men det vil ikke bli noen enkel jobb. I flere land i regionen er luftrommet stengt og flytrafikken er sterkt påvirket.
For Norges del skal det være registrert ca. 2.000 personer i området, men vi kan nok anta at tallet er langt høyere. Som kjent er jo «flyktninger» i Norge flink å dra til opprinnelseslandet på ferie. Ifølge NTB har Utenriksdepartementet svært begrenset mulighet til å bistå personer i land som for eksempel Palestina, Syria, Libanon og Iran under gjeldende forhold.
Og hva gjør EU? Ja, nettopp, grubler på hva de skal gjøre og tør ikke bevege seg for langt i frykt for å komme for nær krigen.