Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) fastholdt under NRKs «Debatten» i går at avsløringene fra Epstein-dokumentene handler om personer, om enkeltpersoners (dårlige) valg, ikke om systemer. Det var samme Barth Eide som regelrett sprang ut av studio etter debatten – før programlederen rakk å takke han av.
Stikke av er det nok mange som håper de kunne gjort om dagen. Både av dem som per se har fått flomlyset på seg – og dem som frykter det samme lyset.
Gårsdagens «Debatten» var verdt å se. Men det var direkte flaut å høre Barth Eides forsøk på bortforklaringer. De falt uansett på steingrunn, da vår utenriksminister gjorde en elendig figur. De som gjorde det særs godt var Venstres Guri Melby og FrPs Sylvi Listhaug – og ikke minst: historiker og forfatter Terje Tvedt. Peter Frølich var i kjent Høyre-stil mer ullen: Ikke rart da han bør trø ekstra forsiktig gitt Børge Brendes rolle i Epstein-gate (samt den pågående granskningen i WEF) og ikke minst påtroppende Høyre-leder Ine Søreide Eriksen vennskap med den nåværende ambassadøren uten arbeidsplikt, Mona Juul. UD foretar visstnok en kartlegging av Juuls bevegelser, men når bukken passer havresekken er det ikke godt å si hva som kommer ut av det.
Mona Juul har sammen med ektemannen Terje Rød-Larsen ikke bare tvilsomme kontakter med Epstein, de har i flere tiår vært involvert i dirty business. Ikke minst med norske skattebetaleres penger, kanskje særlig kanalisert via UD og bistandsmidler. Vi kan trygt slå fast at «bistand» er blitt så mangt.
Hvorfor noen spekulerer i hvorfor det er så mange nordmenn i Epstein-gate er meg en gåte. Hva er vel bedre for en ekspert på honningfeller enn å søke seg til honningkrukken – Norges betydelige rikdom?
Rød-Larsens metode
Terje Osmundsen, næringslivsleder, blant annet tidligere direktør i Kværner, og tidligere politiker for Høyre, blant annet som som personlig rådgiver for statsminister Kåre Willoch 1981–1985, har endelig funnet et riktig tidspunkt å dele sine noen av sin erfaringer. Osmundsen har også sett «mørke sider» i politikken, da hans kone, Manuela Ramin-Osmundsen, i 2008 måtte gå av som statsråd etter bare noen måneder på post. Hennes brøler var ikke i nærheten av syndene til det nåværende persongalleriet – hun hadde nemlig ikke informert daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) om alt i en ansettelsesprosess der Manuela Ramin-Osmundsen var inhabil.
På Facebook forteller Terje Osmundsen om sitt møte med det han kaller «Rød-Larsens metode».
Året er 1995. I den euforiske stemning etter Oslo-avtalen er Norge opptatt av å kanalisere investeringer til de PLO-styrte palestinske områdene.
Som direktør for forretningsutvikling i Kværner ble jeg smigret av en telefon fra Rød-Larsen; han anbefalte oss å reise til den internasjonale investeringskonferansen i Tunis som handlet om nettopp dette, der Norge var medarrangør og der Arafat og PLO ledelsen var til stede.
Der kunne vi presentere Kværners forslag om et flytende gasskraft utenfor Gaza, med gode sjanser for å signere avtale med de nye PLO-styrte selvstyremyndighetene med Arafat i spissen. Møteregien, der enkeltselskaper «fikk slippe inn» til PLO ledelsen for å presentere sine investeringersplaner, sto Rød-Larsen og enkelte andre norske diplomater for, men de passet selv på å forlate rommet før samtalen startet.
Så skjedde det som opprørte Osmundsen:
Det viste seg da det vår «vår tur» at det ikke var Arafat vi møtte, men hans kone Suha Arafat. Hun var ikke spesielt interessert i gasskraftverket, men var mest opptatt av å forklare at dersom Kværner ønsket å inngå kontrakt så skulle 5 % av kontraktssummen (som utgjorde 60–90 millioner kroner, red.) gå til hennes «veldedige stiftelse»… Jeg ble rystet da jeg hørte dette, og spesielt da jeg forsto at denne åpenlyse korrupsjonen var kjent og understøttet av Rød-Larsens og UD-diplomatenes tilrettelegging.
Denne åpenlyse korrupsjonen har altså vært kjent i UD (og regjeringen) i over 30 år. Og hvem tror så at den er isolert til palestinere?
I ettertid er det skrevet flere bøker om hvordan nettopp Oslo-avtalen utløste en bølge av korrupsjon på palestinsk side. Mao: Det er ikke bare IPI og Mona Juuls kontakt med Epstein som må granskes, men det totale omfanget av den Rød-Larsen-inspirerte «norske kanalen» og dens skadevirkninger.
Kanskje det ender opp med en offisiell norsk unnskyldning til palestinske demokratiforkjempere: «Sorry, vi ble alle forført av Rød-Larsen».
Penger, penger, penger
En annen som er forbannet over tingenes tilstand, er finansmannen Eirik Furuseth. Også han pøser ut sin (velplasserte) vrede på Facebook. Han viser blant annet til at Barth Eide på gårsdagens «Debatten» klarte å lire av seg følgende:
«Vi har utviklet en evne til å få folk til å snakke sammen, som ellers ikke ville snakket sammen.»
Kremt, det er nokså fantastisk hvordan (mer) penger og (mer) innflytelse får folk til å prate – med hverandre. Furuseth fortsetter:
Det eneste vi har utviklet er en fabelaktig evne til å strø om oss med penger, og vi har kjøpt Terje Rød-Larsen posisjonen som visegeneralsekretær i FN, vi har kjøpt oss observatørrolle i FNs sikkerhetsråd, og vi har en gjeng virkelighetsfjerne doldiser og korrupte noksagter som virrer rundt internasjonalt og vikler seg inn i grov korrupsjon. Når det blir avslørt får det ingen konsekvens, og nå er de i gang med dekkoperasjonen.
Kåre Aas som sikkert er en flink diplomat, han presenteres i hvert fall som «eks-diplomat» på TV, han jobber for det Arbeiderpartistyrte PR-byrået «Kruse Larsen», noe de gjerne glemmer å nevne. Han sa denne uken at «Mona Juul har gjort en god jobb for Norge», noe som sier noe om hvor systemisk og virkelighetsfjernt hele komplekset er, og hvor distansert disse menneskene er fra regler og reguleringer vi vanlige borgere må følge.
Gahr Støre tror visst at de skulle komme unna en uavhengig granskning, og Ine Eriksen Søreide er taus som en østers.
Han avslutter med følgende:
Vi står forhåpentligvis foran den største opprensningen på toppnivå i norsk politikk i historien, dersom systemet fortsatt fungerer. Men vi bør følge veldig nøye på hvem som skal sitte i granskningskommisjonen, og hvilket mandat den får.
Granskningskommisjon
Når Arbeiderpartiet sier nei til en uavhengig granskning, som FrP har bedt om i et brev til regjeringen, henger ikke «avslaget» fra statsminister Støre på greip.
Støre skriver i et brev til Listhaug, omtalt av Dagbladet i går, at han ikke ser behov for å sette i verk en uavhengig gransking av UD.
Samtidig understreker statsministeren at det er viktig å få klarhet i spørsmål om personer i embetsverket og staten som har hatt kontakt med Epstein, og om retningslinjer kan være brutt.
Med andre ord er det viktig å få en bredere oversikt enn kun dem som er omtalt så langt, men Støre nekter fortsatt å ta inn over seg at det er noe riv ruskende galt med systemet – eller kanskje Støre & Co er godt fornøyd med et system som fungerer som deres egen lekestue der pengene sitter løst. Hvor mye har for eksempel denne regjeringen gitt til de korrupte palestinerne etter at de utførte terrorangrep inne i Israel og tok en rekke gisler?
Men «disse andre» skal også snakkes bort:
Støre peker også på at det ifølge ham bare er ambassadør Mona Juul som skal ha hatt kontakt med Epstein samtidig som hun var ansatt i staten.
– Av nordmennene som er omtalt i materialet som hittil er fremlagt, er det kun Mona Juul som har hatt kontakt med Epstein samtidig som hun var ansatt i staten, skriver Støre i brevet Dagbladet har fått innsyn i.
Støre skriver også at UD har en pågående gjennomgang både av Juul, men også UDs støtte til tankesmien International Peace Institute, som ble ledet av Terje Rød-Larsen fram til 2020.
– Et granskingsutvalg er, etter mitt syn, derfor ikke riktig virkemiddel for å opplyse saken. Ut fra det som hittil har kommet frem, reiser saken spørsmål om enkeltpersoners opptreden og det er deres ansvar å opplyse saken, skriver Støre (mine uthev.).
Videre skriver statsministeren (fortsatt min uthev.):
– Et slikt utvalg er heller ikke egnet for å ta stilling til enkeltpersoners personlige ansvar. Det ligger til påtalemyndigheten og domstolene. Et granskingsutvalg med de rammer du skisserer vil ha et svært vidt mandat, og jeg har vanskelig for å se at en slik prosess raskt vil kunne bringe klarhet i saken.
Så er spørsmålet hvilke andre «enkeltpersoner» det er å finne i denne saken (vi minner også om at alle dokumentene i Epstein-gate på langt nær er frigjort enda). Samtidig lyder «personlig ansvar» mer enn hult i denne sammenheng, da det nettopp er systemet som skal sikre at ting går rett for seg. Og hvorfor tror Støre at ting vil skje «raskt» hvis påtalemyndigheten og domstolene kommer inn i bildet?
Hvilke andre?
Det er så selvsagt at det bør nedsettes en uavhengig granskningskommisjon at en må være Ap-politiker for ikke å innrømme det. Man kan heller stille spørsmål ved hvorfor ikke SV støtter en slik kommisjon? Er det en del av den «interne regjeringskorrupsjonen» der SV kjøper seg politiske gevinster ved å ta Aps side? Eller er det at man frykter lys på folk som Erik Solheim (tidligere SV, nå MDG) som har vært både miljøvernminister og utviklingsminister, har vært spesialrådgiver i UD og jobbet som fredsmegler på Sri Lanka (som ikke gikk bra). Senere ble han leder for OECDs samarbeidsforum DAC og leder for FNs miljøprogram og assisterende generalsekretær i FN. Er der noen lik i lasten? Eller hva med tidligere SV-leder Audun Lysbakken som nå er ansatt som ny direktør for Vest-Norges Brusselkontor (VNB) for å styrke regionens interesser i EU. Og hvordan står det til med Hilde Frafjord Johnson (KrF) sine gjerninger i utlandet, ikke minst i Sør-Sudan?
Ikke vet jeg om verken dagens statsminister Gahr Støre eller finansminister Jens Stoltenberg tåler noe flombelysning på sine gjerninger i utlandet rett og slett fordi systemet er så sinnsykt «innpakket» at man får knapt vite hva som foregår. Og det synes å være en stor del av vitsen. Men vi vet i alle fall at stillinger i utenrikstjenesten eller til såkalte private organisasjoner med sugerør i den norske statskassen er godt betalt – og de samme betaler forsvinnende lite skatt til Norge mens deres egne formuer vokser. På toppen av det hele har gjerne de samme frekkhetens nådegave til å flå både fattig og rik i Norge i «omfordelingens navn».
La oss bare ta utenriksminister Barth Eide. Han har jeg gått etter i sømmene tidligere, nærmere bestemt i 2017, under overskriften «Barth Eide (Ap) ønsker å bli utenriksminster: Hvilken bagasje har han?»
Da hadde Barth Eide nylig vendt hjem til Norge etter toppstillinger i utlandet. Vi stilte følgende spørsmål:
Flere politikere fra Norge gjør seg bemerket ved en rekke toppstillinger i utlandet. Er det ikke da betimelig å spørre om det er noen sammenheng mellom nasjonale politiske roller og verv, våre skattepenger og makt – og internasjonal karriere?
Barth Eide
En gjennomgang av Barth Eides karriere da avdekket blant annet følgende:
I 2005 ble Barth Eide utnevnt til statssekretær i Stoltenberg I-regjeringen, først i Utenriksdepartementet (2000-01), deretter i Forsvarsdepartementet (2005-10), så bar det tilbake til Utenriksdepartementet (2010-11). Eide hadde så to statsrådposter i Stoltenberg II-regjeringen. Han var forsvarsminister fra november 2011 til september 2012, deretter utenriksminister til høsten 2013 da de rødgrønne tapte valget.
Så skjedde det interessante ting. For Børge Brende (H) hadde i 2011 gått av som generalsekretær i Norges Røde Kors for å bli direktør i stiftelsen World Economic Forum (WEF). Da Høyre og Fremskrittspartiet dannet regjering i 2013 ble samme Brende utnevnt til utenriksminister. Ledervervet i WEF ble ledig, og det ble tildelt nettopp Espen Barth Eide. Disse herrer foretok altså et stolskifte, en stol som nå Eide vil ha tilbake fra Brende.
Fra 2013 til 2016 var altså Barth Eide direktør i WEF, lokalisert i Genève i Sveits, som blant annet avholder de årlige Davos-møtene. Stiftelsen står også bak Young Global Leaders hvor blant annet kronprins Haakon har vært aktiv.
Samme år som Barth Eide tiltrådte direktørstillingen i WEF, ble han styremedlem i Henry Dunant Centre for Humanitarian Dialogue, en privat stiftelse også med hovedkontor i Genève i Sveits.
Året etter, i 2014, tok Barth Eide i tillegg på seg en rolle som FNs spesialutsending til Kypros som mekler. Denne rollen omtales også som visegeneralsekretær til FN. Denne rollen hadde Barth Eide frem til august i år, da han vender tilbake til Norge hvor han er oppført på sikker plass for Oslo Ap.
Så fulgte flere spørsmål fra oss:
Hva tjente Barth Eide i WEF? Hva tjente Barth Eide som FNs spesialutsending på Kypros? Og hva innbringer Barth Eides rolle i Centre for Humanitarian Dialogue – hvor han fortsatt er medlem, nå endog som nestleder og leder for operasjonskomiteen?
Da gjorde jeg noe for første (og siste) gang: Jeg tok en titt i skattelistene. I 2015 betalte Barth Eide 22.034 kroner i skatt til Norge, og han sto oppført med en lønn på noe over 250.000 kroner. Børge Brende, som altså da var Barth Eides forgjenger i WEF, tjente i 2013 nesten 4 millioner kroner hos WEF. Lønna hadde neppe gått ned disse årene, og nå er vi også blitt kjent med at Brende, som igjen er i WEF, har en lønn på bortimot 20 millioner kroner i året.
Hva med norske skattepenger til CHD?
Mottok så Barth Eide som nestleder og leder for operasjonskomiteen i Centre for Humanitarian Dialogue (CHD) noen økonomisk – eventuell annen – kompensasjon? Da Barth Eides rolle i CHD ble omtalt i 2013 fortalte han til Dagens Næringsliv:
– Dette er en privat organisasjon. Norge, Sveits og en del andre støtter opp økonomisk, men også som samarbeidspartnere. Blant annet er det CHD som arrangerer det årlige Oslo Forum i juni, verdens fremste møteplass for fredsmeklere, sa Eide.
At Norge støttet CHD økonomisk – dertil av han selv som utenriksminister – var ingen underdrivelse. Det het fra UD:
Det er så langt utbetalt om lag 52 mill. kroner til Henry Dunant Centre for Humanitarian Dialogue i 2012. Det må tas høyde for at endelig støtte i 2012 kan bli noe høyere, gitt organisasjonens aktivitetsnivå.
Og vi spurte: Har en slik «giverglede» av norske skattepenger til en privat stiftelse som CHD noe å si for Barth Eides nåværende rolle i samme stiftelse?
Bare for å ha det sagt: Vi fikk aldri noen svar på spørsmålene.
Vi påpekte også at det kan være at Barth Eide har alt sitt på det tørre – men det er dét som er problemet: Det kan vi aldri vite med sikkerhet. Derfor er en uavhengig granskningskommisjon helt på sin plass – og på overtid. I dag ble det også kjent at Støre prøver seg på et slags kompromiss hva gjelder en granskning; nemlig at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité skal foreta den. Det er å håpe at flertallet på Stortinget ikke går på den – og som et tips til Stortinget: I en uavhengig granskningskommisjon bør professor Benedikte Moltumyr Høgberg ha sin naturlige plass.
Så kan det være at det blir noen stykker å si takk og farvel til – i alle fall farvel.