Programlederne Åsa Vartdal og Espen Aas gjorde langt fra noen dårlig figur på gårsdagens Debatten, men så burde temaet være for alvorlig til at et debattprogram skal være en slags opplæringstime (ikke minst for programledere). For én ting er sikkert: Det var ingenting nytt å hente.
Innvandringsdebatten har selvsagt endret seg de siste tiårene, ikke minst ved at det som mange før kalte «sjokktiltak» nå er blitt mainstream. Det siste kanskje «oppsiktsvekkende» er at remigrasjon har tatt seg inn med et visst alvor i debatten. Og det ved det sedvanlige: Man mener å vite at en sitter med de riktige premissene. Motstanderne sikter inn sitt moralske pass og hevder det er som «etnisk og religiøs rensing», slik som for eksempel Klassekampens Bjørgulv Braanen gjorde for en stund siden. Andre legger til grunn at hvis vi skal beholde de grunnleggende demokratiske verdier som vårt frie samfunn bygger på, må det være mulig å returnere borgere til sitt opprinnelige hjemland hvis det viser seg at de ikke tilpasser seg verdiene og kulturen i vertslandet.
Og det var nettopp innvandringens konsekvenser på norsk kultur og samfunn som var tema for gårsdagens Debatten med spørsmålet: Er norske verdier truet?
Selvsagt endrer innvandringen Norge
Dermed var det bare mer eller mindre å rykke tilbake til start: Hvordan definerer du norske verdier? lød spørsmålet tidlig og da med direkte henvendelse til Mahmoud Farahmand i Høyre, for øvrig en av de friskeste stemmene som Høyre har.
Ja, dette er en debatt vi har tatt i Norge noen ganger – men uten å komme i mål. Vi er nok en del som husker bråket i norsk offentlighet rett før jul i 2012 da Christian Tybring-Gjedde utfordret daværende regjering om hva som er norsk kultur. Kulturministeren den gang, Hadia Tajik (Ap), mente noe av det beste ved norsk kultur var (sin egen mors) pinnekjøtt og kålrabistappe. Det var et svar som blant annet Jon Hustad ikke var fornøyd med: «Kva skal vi seia om ein kulturminister som ikkje ein gong er villig til å prøva å definera norsk kultur? At det ikkje er bra nok,» slo Hustad fast i en kronikk. Og så var det i gang igjen.
Rett før jul 2015 hadde NRK et intervju med Kong Harald og Dronning Sonja der også Kongen var vippet av pinnen. Her blir Kongen konfrontert med at «Noen mener at det norske blir truet», hvorpå han smilende svarer med spørsmålet: «Hva er det norske?» I 2017 kom Terje Tvedt med boken, Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat, der han viser hvordan norsk kultur og norske verdier aktivt ble utradert som begrep siste 50 årene (begge disse hendelsene omtalt av oss her).
Tilbake til Farahmands svar: Farahmand viser til norske verdier som likeverd, parlamentarismen, debattonen. Poenget til Farahmand er at Norge blir det Norge det er ved dets befolkning. Og mener vi at det eksisterer andre kulturer, så må vi også anerkjenne at det er en norsk kultur – og at innvandringen vil bidra til å endre kulturen.
På samme spørsmål svarer FrP-leder Sylvi Listhaug blant annet ved å vise til verdier som kjønnslikestilling, ytringsfrihet, religionsfrihet og at dette er verdier som trues av innvandringen fra kulturer der dette er verdier som er fraværende. Samtidig er det ikke bare norsk kultur som rammes av dette, men også i stor grad integreringsvillige innvandrere.
En tøff kamp
Shazia Majid (kommentator i VG) frykter for en slik debatt, da med henvisning til at tonen er blitt så mye skarpere i regi av ytre høyre, ja, at det som før var utenkelig nå er blitt mainstream. Men hun hevder også at Norge har hatt en åpen og ærlig debatt om dette i 50 år – en debatt som har vært en hele annen enn i Sverige. Det vet antakelig Majid selv ikke er sant.
For oss som har stått i denne debatten i flere tiår er det bare å melde om en tøff kamp, til tider en jævlig kamp. En kamp som blant annet førte til at HRS ble fratatt statsstøtten. Det har selvsagt vært de rødgrønnes drøm hele tiden, og til dels Høyres. Sistnevnte fordi de selv ikke har orket å stå i innvandringsdebatten (noe både Farahmand og Ola Svenneby har brutt).
Dessuten har debatten i Sverige til dels vært tøff, men de har funnet betydelig motstand blant politikere, venstreorienterte forskere og eksperter og MSM – som i Norge. Skulle Norge takke noen for at vi har klart å bevege debatten raskere enn de klarte i Sverige, er det først og fremst FrP og HRS som skal takkes.
Høy familieinnvandring er intet nytt
Gårsdagen Debatten hadde også funnet plass til en liten historietime med Grete Brochmann, som har ledet to NOU-er om innvandring og velferdsstatens bærekraft, der vi så på innvandringen til Norge fra tusenårsskifte. Dette burde for de fleste være kjent stoff.
Programleder Aas viste til at nye tall viser en kraftig økning i familieinnvandring, med nesten 11.700 i fjor. Det høyeste antallet siden 2017, ble det fastslått. Men dette er et tall som i seg selv ikke burde vekke noen særlig oppsikt. For sannheten er at familieinnvandring har i alle disse årene vært høy. I 2024 var det 9.094, i 2023 på 11.466, i 2022 var det 11.324 osv. Dette er statistikk du finner hos UDI.
På plass var også Høyres Arina Aamir, som de fleste kanskje er kjent er datter av Høyres tidligere Aamir Javed Sheikh og Afshan Rafiq, og hun er straks sterkere i klypa enn hva foreldrene var i politikken. Blant annet ønsker hun å stramme betydelig inn på familieinnvandring, ikke minst ved henteekteskap. For Aamir har innsett at henteekteskap er å starte integreringsprosessen på nytt.
Det er selvsagt SV (Anne Lise Fredlund) helt uenig i, som mener – som de har gjort så lenge jeg kan huske – at hvis hele familier kommer på familiegjenforening så fører det til bedre integrering. Det fører til at de samme får et «godt liv». Det mener hun er «forsknings- og kunnskapsbasert». Ja visst er det en rekke venstreorienterte forskere som har tatt til ordet for det, men det er mange uenige i. Dessuten er det en «menneskerett», fastslår SV. For innvandrere kan utmerket godt mene at de har et «godt liv» selv om de ikke tar del i det norske samfunnet. Det går ikke å diskutere med slike, de vil ikke ta innover seg annet enn det de selv tror på.
Til debatten kom også Kjersti Stenseng (Ap) som er arbeids- og integreringsminister. Og med henvisning til de høye tallene fra i fjor på familiegjenforening, blir hun spurt om hun synes det tallet bør ned. Kortsvaret fra Stenseng: Ja. Regjeringen vil komme med forslag til innstramninger. Tips: Ikke hold pusten.
Listhaug tror heller ikke så mye på disse lovnadene om innstramning og viser blant annet til at regjeringen selv forventer at 27.000 vil søke om familiegjenforening i løpet av dette året.
Vi skjønner hva svaret er
Så hadde Debatten invitert Sarpsborgs ordfører (igjen) for å fortelle om alle de økonomiske problemene de sliter med grunnet innvandringen, ikke minst såkalte sekundærflyttinger. Problemene som slike kommuner påføres har vi omtalt en rekke ganger de siste årene, og vi har kalt det en varslet krise. For dette burde de fleste ha skjønt for mange år siden, men man har bare latt det dure og gå. Skal man så bli overrasket når konsekvensene trer frem?
Det verste er likevel at dette gjelder innvandringen i stort. Selvsagt ikke all type innvandring, men den ikke-bærekraftige. Og vi vet godt hvilke land vi da snakker om. Men vi skal ikke ta denne ubehagelige debatten. Vi klarer rett og slett ikke å ha samfunnets beste i front. Norges beste.
Dessuten manglet Debatten noe av det viktigste, slik som Anders Magnus påpeker i Nettavisen i dag: Bør Norge stanse innvandringen for å få til integrering? Her kunne Magnus med fordelt presisert den ikke-bærekraftige innvandringen, da innvandringsdebatten gang på gang blir for unyansert. Magnus har imidlertid et godt poeng når han peker på at Ap ofte gjentar at «Vi kan ikke ta i mot flere enn vi faktisk klarer å integrere på en god måte».
For alle i Norge vet at vi faktisk ikke har klart å integrere alle innvandrere på en god måte. Og da kan vi ikke ta i mot flere før vi har fått til det, i følge Arbeiderpartiets formular.
Aps svar om antall nye innvandrere blir da – null.
Vi skjønner det alle sammen. Det er bare for ubehagelig.