Ytringsfrihet

Debatten vi (ikke) vil ha

Debatten om hva som er særegent med norsk kultur raser, og det eneste som synes klart er at dette er en debatt som man enten vil ha eller ikke vil ha – fordi den knyttes til innvandring.

Før jul stilte stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (FrP) spørsmål til kulturminister Hadia Tajik (Ap) og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV) om det særegne med norsk kultur. Svarene fra de to ministrene var svært forskjellige. Sistnevnte evnet ikke å gi noe skikkelig svar, mens førstnevnte leverte mer gjennomtenkte tanker – dog uten å svare på spørsmålene og i en sarkastisk tone.

Tajik ”vet” hun kan tillate seg det. Som første statsråd med innvandrerbakgrunn og som muslim (!), dertil en ung, vakker og begavet kvinne, står hele mediakorpset med stjerner i øynene: endelig traff regjeringen etter noen mislykkede forsøk! Hun betraktes allerede som verneverdig.

Media kaster seg således over denne ufordragelige, oppblåste klysa av en FrP-er som tillater seg å angripe vår nye, skjønne, dyktige, muslimske statsråd. For var det ikke det han ville kanskje? Angripe henne, fordi hun er muslim og har innvandrerbakgrunn? Nei, har Tybring-Gjedde forklart. Han stilte spørsmålene til kulturministeren og inkluderingsministeren, for øvrig spørsmål han burde stilt for lenge siden, sier han, fordi han opplever at hvis vi ikke er trygg på egen kultur vil vi heller ikke kunne være et vellykket innvandringsland.

hege_banner_rights_special_778x150

Gidder noen i media å høre? Nei, glem det. Det er bare en kjedelig hake med det hele, nemlig at spørsmålet også var stilt den rotnorske og ikke-muslimske inkluderingsministeren. Men hvorfor hefte seg med slike fakta? Det ville jo ødelegge hele angrepsteorien. Så den delen av historien droppes. Inkluderingsministeren glimrer fortsatt med sitt fravær i debatten – fordi media tillater det, og fordi det passer deres historiefortelling.

Og så kunne egentlig alt vært fred og fordragelighet igjen i kongeriket Norge – om det ikke hadde vært for at en annen ufordragelig, oppblåst klyse kom på banen.

Ikkje bra nok

Da Norge så smått begynte å virke igjen 2.januar, vekkes vi til Jon Hustads kronikk i Aftenposten. ”Ikkje min kulturminister”, slår Hustad fast, og hele medie-Norge og den sjølgode venstresiden holder på å falle av stolen. Hva nå!? Hadde vi ikke gjort opp at spørsmålene var et simpelt angrep på Tajik fra en innvandringsfiendtlig FrP-er? Nja, sier Hustad, som heller ikke fornøyd med svaret fra kulturministeren. Og i kjent stil både spør og svarer Hustad selv: ”Kva skal vi seia om ein kulturminister som ikkje ein gong er villig til å prøva å definera norsk kultur? At det ikkje er bra nok.”

Raljeringen med FrP generelt og Christian Tybring-Gjedde spesielt, er så vanlig at det ikke er så mange som reagerer. Men hvordan takle denne reaksjonære slasken (som han omtaler seg selv som, Aftenposten 04.01), som dertil ikke synes å bry seg så altfor mye, i alle fall ikke i negativ betydning, over å få hele mediakorpset og den sjølgode venstresiden på nakken? Og mens Tybring-Gjedde er politiker, og etter all sannsynlighet må stå til regnskap for partiet for sine meninger, er Hustad en friere mann. Men kanskje enda verre: Hustads kronikk skapte enorm debatt (i skrivende stund 915 kommentarer bare i Aftenposten og et utall kommentarer på sosiale medier). ”Folket” er altså mer enn klar for en debatt som de fleste politikerne – og regjeringen spesielt – ikke vil ha. Dermed kastet ”hele” media-Norge seg på bølgen, dog ikke for å få svar på spørsmålene, men for å forsvare kulturministeren for «angrepene».

Kulturdebatt stopper ved innvandring 

Hustad sitt hovedpoeng er for å kunne definere noe som særegent kulturelt, er det behov for en sammenligning: Hva er sammenfallende, eller motsatt, med kulturelle trekk? Bare slik kan en finne ut hva som kjennetegner en bestemt kultur. Og alle bedriver slik sammenligning, sier Hustad, og legger til: ”Ingen Ap-politikar har problem med å definera Noreg og norsk kultur når dei skal skryta av det dei har gjort.” (Som sikkert er gjeldende for de fleste politikere, i alle fall i posisjon).

Hustad lener mye av sin kulturoppfatning til sosialantropolog Fredrik Barths arbeider. Ikke minst Barths teori om at ”kultur og etnisitet ikkje i seg sjølv er essens, men eit resultat av sosial interaksjon, grenser og fråstøyting, og at det er jamføring som gjev oss innsikt.” Slik jeg tolker dette, bevitner det kulturens ”lim”: et fellesskap, der vi i fellesskapet nettopp ”kjenner” hverandre uten noen gang å ha møtt hverandre. Det handler ikke om at vi alle spiser smalahove eller drikker akevitt, men det handler om at vi lever innenfor samme samfunnsmodell, som igjen betyr at vi anerkjenner et bestemt sett verdier, og har et felles språk.

Så er det neppe overnevnte som skapte slik debatt etter Hustads kronikk. Nei, det er nok heller at Hustad fastslår som et faktum at den norske kulturen trues av innvandring. (”Trues” kunne med fordel vært byttet ut med ”utfordres”, om ikke annet for husfredens skyld). Men variabelen ”innvandring” får straks rullegardinen ned hos de velmenende. For vi kan snakke om det meste som går skeis i dette samfunnet, men aldri trekk inn i innvandring – den er nemlig i høyeste grad uskyldsren, nødvendig og berikende. For er den ikke det, burde vi kanskje gjort noe med den, og det er en utopi på linje med å skru tiden tilbake. Derfor hamres det om at vi er et flerkulturelt samfunn, uten at noen heller har tatt seg bryet med å definere hva et flerkulturelt samfunn egentlig er – eller skal være. Men hvordan kan vi? Vi vet jo ikke engang hva det særegne norske er.

Det særegne norske

Nettopp ”Det særeigne norske”, var tittelen på Hadia Tajik tilsvar til Hustad. I Aftenposten  (lagt på nett samme dag, 02.01) fastslår Tajik at både Hustad og Tybring-Gjedde bygger på en sentral tankefeil: ”Dei blandar kultur som sosialantropologisk omgrep med kulturpolitikk.”

Det er utvilsomt forskjell på kultur og kulturpolitikk, men en skal være en særdeles god retoriker for å forklare at de er uavhengig av hverandre. Og så god er heller ikke Tajik, i alle fall ikke enda. Men Tajik gjør derimot samme feil igjen: hun ikler svaret sitt en sarkastisk tone og virker dermed nedlatende overfor spørsmålet. Samtidig svarer hun ikke. Det nærmeste hun kommer noe som kan tolkes som ”særegent norsk” er ”tillit mellom menneske, høg grad av likestilling og at samfunnet vårt er eit solidarisk spleiselag”, sistnevnte summert opp til plikter, rettigheter og samarbeid. Jo da, vi klapper, vi – sammen med en rekke andre land.

Men selv om ikke Tajik tar debatten alvorlig, så er det nok av andre som gjør det. En av de første som var ute, var leder i Unge Venstre, Sveinung Rotevatn. Rotevatn sitt budskap er å avlyse hele debatten, eller kulturkrigen som han kaller det. I Aftenposten 03.01 anlegger han bredsiden mot de konservative – altså de som til ”ei kvar tid (har) sett det som si oppgåve å forsvare det beståande mot eit eller anna” – for så å fastslå at alt er i det blå? For hør her: ”I dagens politiske Noreg ser dei det tydelegvis som ei viktig oppgåve å forsvare det smått uvisse konseptet ‘norsk kultur’ mot ein endå meir uviss fiende.” Kanskje Rotevatn som politiker synes det er helt greit å forvalte Norge som ”det smått uvisse konseptet «norsk kultur»”? Men da vet jeg jammen ikke hvilket politisk arbeid jeg ville satt han til. Dernest er Rotevatns ”fiendebilde” direkte usmakelig – er det fiender det er snakk om? Personlig tror jeg for eksempel at Hadia Tajik i fremtiden vil utgjøre en sentral del av vår kulturarv. At Rotevatn fornekter at rask og høy innvandring endrer Norge, er jo heller ingen stor overraskelse, da han jo selv har innrømmet sitt (ikke-)forhold til norsk kultur.

Straks mer fart var det over Astrid Melands kommentar i VG samme dag. Hun slår kort og godt fast at ”av og til er norsk kultur best” (som også er hennes overskrift). Med henvisning til ”skravleklassens” hyllest av Tajiks svar, hevder hun at dette er de ”som elsker å holde imaginær norsk selvgodhet nede”, hvorpå hun legger til at ”dekonstruksjonens bivirkning er at den kan gi lett utslett når vi skal skryte av norsk kultur”. Meland vil ha en rekonstruksjon, da det er åpenbart at det finnes noe som er spesielt godt i Norge. Ikke minst handler det om å ha et fellesskap, da den nasjonale identiteten er laget i et kulturhistorisk prosjekt. Hvilket hun åpenbart mener den fortsatt vil gjøre, og bevissthet om egen identitet vil således gjøre det enklere for innvandrere: ”Et samfunn med tydelige, felles koder gjør det lettere for de som kommer, da vet de hva de kan integrere seg inn i.” Samtidig påpeker Meland at ”usikkerhet om hva som er norsk, gjør det mer trøblete å ta del i den norske kulturen” – og ”hvis man er usikker på hva man har, kan man bli nervøs over at det kan forsvinne”, sistnevnte med referanse til at det kan være en vaksine mot nasjonalisme.

Men en som ikke hyller det norske like mye, er Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv. Under tittelen ”Kulturkrigerne” (04.01) fastslår han riktignok at det ”finnes en norsk kultur” (uten å definere den mer enn at det er ”måten vi lever på”), men ellers er han mest opptatt av at ikke alt ved norsk kultur er like verneverdig. Akkurat det er det jo ikke spesielt vanskelig å være enig med Wiedswang i, men så har jeg også til gode til å tro at flertallet i dette landet gjennom tidene har forsøkt å forhindre utvikling. Ja, visst var det motstand mot at for eksempel kvinner skulle ha menneskerettigheter på linje med menn, men våre formødre og -fedre kjempet det nå frem. Men i dag finnes det mange innvandrerjenter og -kvinner i Norge som ikke tar del i disse rettighetene, til tross for at deres hverdag er på norsk jord. Det er altså måten noen lever på, men jeg kan vanskelig si ”vi”. Hvordan skal fellesskapet forholde seg til denne form for ikke-verneverdig kultur? Som Hadia Tajik støtter ved å gå god for den arrangerte ekteskapsmodellen (under mottoet: vi velger alle forskjellig) – og således lar Norge gå over hundre år tilbake i tid?

Det er på tide at vi nettopp finner ut hva som er verneverdig med den norske kulturen, hvilket fordrer at vi evner, eller i alle fall forsøker, å definere hva som er særegent med norsk kultur. Vi må også kunne diskutere det uten å demonisere dem vi er uenige med.

Les også:

Christian Tybring-Gjedde: Kulturarven sikres ikke over statsbudsjettet (Aftenposten 03.01)

Aftenpostens nyhetsartikkel: Tybring-Gjedde ikke beroliget av at Tajik hyllet mors pinnekjøtt (04.01)

Intervju med professor Knut Kjeldstadli: Nå tar vi debatten igjen (Klassekampen 04.01)

Ulrik Imtiaz Rolfsen: Kulturuttrykk som speiler samfunnet (Dagbladet 04.01)