At så mange muslimer ikke finner seg til rette i Norge og Europa, men aktivt velger å snu ryggen til det nasjonale verdifellesskapet, bør bekymre alt av politikere, medier og forskere.
For dette faktumet – at så mange snur ryggen kulturelt til Norge – kan være avgjørende for nasjonalstatens overlevelse dette århundret.
Handler om kultur og religion
Den nederlandske forskeren Ruud Koopmans er aktuell i Sverige med boken Halvmånens fall, som oppsummerer hans forskning på islam og (mangel på) assimilering av muslimer i Europa. Konklusjonen til Koopmans er at den manglende assimileringen av betydelige deler av den muslimske befolkningen i Vest-Europa, handler om medbrakt kultur og religion, ikke økonomisk marginalisering. Den manglende bidraget til nasjonalstatene utgjør en risiko for å undergrave demokratiske normer. Koopmans har noen tiltak på lur i jakkeermet.
Koopmans slår fast at den manglende assimileringen reproduseres (og forsterkes) i generasjonene som fødes her. Ifølge ham, taler komparative studier et klart språk: Muslimer i Europa har vanskeligere for å etablere seg på arbeidsmarkedet, de er som gruppe underrepresentert i høyere utdanning og har dårligere skoleresultater enn andre innvandrergrupper.
Dette kan ikke forklares utelukkende med sosioøkonomi, sier Koopmans i et intervju med avisen Fokus: «Jeg innså at det ikke var sosiale og økonomiske faktorer som gjorde det vanskelig for muslimer å integrere seg», sier han, og peker i stedet på verdiforskjeller mellom Europa og mange opprinnelsesland i Midtøsten og Nord-Afrika. I land der familie, kjønnsroller og religion styrer samfunnslivet, skapes det mønstre som vanskeliggjør blandingsekteskap, nabolagsbygging og hverdagskontakt – nøkler til integrering.»
Spørsmålet om trusler mot europeiske demokratier går igjen gjennom hele boken. «Muslimer truer allerede det svenske demokratiet», hevder Koopmans, og refererer ikke først og fremst til antallet dødsfall, som i seg selv er mange, men til terrorens hemmende effekt på ytringsfriheten: drapet på Theo van Gogh og angrepet på Charlie Hebdo trekkes frem som eksempler som har skremt kritikere til taushet. Redsel for represalier fungerer lammende.
Sammenhengen mellom sterke velferdsstater og mangel på assimilering er slående. Koopmans forskning viser at sterke velferdsstater har vanskeligere for å assimilere grupper med store verdiforskjeller. Når trygdesystemer muliggjør et liv utenfor det språklige fellesskapet og normene i majoritetssamfunnet, bremses tilpasningen. «Multikulturalisme er ikke forenlig med en sterk velferdsstat», oppsummerer han, og mener at Danmark – og i det siste Sverige – har trukket den konklusjonen i sin politikk.
Klare spilleregler
Å få til integrering/assimilering krever, ifølge Koopmans, felles kultur for hvordan man hilser på hverandre, likhet for loven, og full ytringsfrihet – uansett om sistnevnte kan føre til såre følelser.
«Det ville også være bra å forby burka og nikab og kreve at alle viser ansiktet sitt offentlig.» Tiltakene kan oppfattes som kontroversielle, innrømmer Koopmans, men er ifølge ham nødvendige for å forsvare åpne samfunn.
I den nye boken argumenterer Koopmans for et felles EU-system som både kontrollerer tilstrømningen og fordeler ansvaret rettferdig mellom medlemslandene. Strenge sikkerhetskontroller bør beskytte mottakerlandene mot infiltrasjon av fundamentalisme og organisert kriminalitet. Samtidig må politikken, slik han ser det, belønne rask språklæring, arbeidsdeltakelse og lovlydig oppførsel, alle tre punktene egentlig noe man bør ta som en selvfølge at nyankomne selv tar et grep om.
Bokens hovedtese er:
- Sammenligninger mellom grupper med samme opprinnelsesland viser store forskjeller. Kristne libanesere gjør det betydelig bedre enn muslimske libanesere i Vesten, selv når man kontrollerer for utdanning og språk. I Storbritannia viser hinduer fra India betydelig bedre arbeidsmarkedsresultater enn muslimer fra Pakistan og Bangladesh. Ikke minst skyldes dette at hinduene og sikhene lar kvinner gå ut i arbeidslivet, hvilket styrker barnas muligheter til å lykkes her i Europa.
- I muslimske land – og blant muslimske innvandrergrupper i Vesten – er kvinners yrkesdeltakelse lavest, noe som stenger for vekst og integrering over tid.
- I den islamdominerte verden bruker man relativt lite ressurser på sekulær utdanning, man slutter oftere på skolen og det oversettes lite internasjonal sakprosa og litterære verk. Ifølge Koopmans gjenspeiles dette svakere kunnskapsproduksjon.
- Mange muslimske land kriminaliserer blasfemi og det å forlate islam; dette former holdninger som også følger med migrasjon, som at i Danmark vil tre av fire muslimer lovmessige forby islamkritikk.
- I europeiske spørreundersøkelser finner Koopmans at et betydelig mindretall av muslimer setter religiøse regler over nasjonal lov og uttrykker intoleranse overfor jøder og homofile. Han anslår andelen religiøse fundamentalister til rundt 40–45 prosent – langt høyere enn den tilsvarende andelen blant kristne i Europa som ligger på rundt 4 prosent.
Samlet sett danner dette bildet, ifølge Koopmans, en forklaring på hvorfor integreringen av muslimer går sakte og hvorfor reformer må begynne i normer, rettsstat og utdanning, ikke i mer individuelle løsninger.
Koopmans vender tilbake til at integrering/assimilering fungerer når mottakersamfunnet tydelig setter rammene: språk, likhet, individuell frihet og (religions-) kritikkens legitimitet. Samtidig er han pessimistisk med tanke på raske gjennombrudd. Uten teologisk og kulturell modernisering – et klart skille mellom religion og stat – vil konflikten mellom islamske normer og vestlig demokrati vedvare, mener han.
Moralsk riktig å stenge grensene
Koopmans gjorde seg særlig bemerket i 2023 da ha sa rett ut at det europeiske asylsystemet er ondt og belønner asylsøkere som setter livet på spill. Derfor er det moralsk riktig å stenge grensene og opprette mottakssentre utenfor Europa, sa han.
Det europeiske asylsystemet gagner ikke de som trenger mest hjelp og beskyttelse.
Det er vurderingen hans, nedfelt i boken Det europæiske asyllotteriet. En realistisk utopi som kan løse krisen.
Ordet lotteri peker på hvor tilfeldig det er hvem som får adgang til Europa. Når prisen på loddet samtidig er en farlig reise mot Europas grenser, som hvert år koster tusenvis av menneskeliv, nøler ikke Ruud Koopmans med å kalle det europeiske asylsystemet både moralsk galt og direkte ondskapsfullt.
Innenfor Europas grenser har vi et humant system med juridisk beskyttelse, ankemuligheter og så videre. Men du kan bare få tilgang til det systemet ved å betale menneskesmuglere og overleve reisen gjennom Sahara, over Middelhavet, risikoen for voldtekt, død, tortur og slaveri. Det er ganske ille, for hvis du ber folk om å risikere livet og gi hele familiens formue til en kriminell industri for å få adgang til Europa, er det moralsk galt, sier han.
Derfor mener Koopmans at å stenge grensene er moralsk riktig. Vi kan vel føye til at det i dagens situasjon med millioner av muslimer i Europa som ikke finner seg kulturelt til rette, vil være moralsk riktig å stenge grensene og ta en lang innvandringspause, som Ola Svenneby krevde sommeren 2023. Dessverre ble han kontant avvist av Erna Solberg den gang.
Nå som ny ledelse i Høyre skal stables på beina, er det å håpe at det er den verdikonservative siden som vinner frem – hvis man skal kunne håpe på at verdifaklene fra Europas ledende innvandringsforsker, Ruud Koopmans, skal få realpolitiske konsekvenser.
Hovedillustrasjon: HRS