Vi skal først gi Ola Svenneby ros for at han nærmet seg elefanten i rommet, selv om han gjorde det så stillferdig som mulig var. Svennebys utspill i begynnelsen av juli i Aftenposten var virkelig oppsiktsvekkende, ikke minst fordi Høyre i alle år har stått for en høy innvandring av ikke-integrerbare fra islambeltet. Nettopp derfor overrasker det oss ikke at Høyre-leder Erna Solberg nå når sommeren går mot slutten er ute med et krystallklart budskap: Svenneby har ikke støtte hos moderpartiet for sitt forslag om å skrote asylinstituttet, sette antall kvoteflyktninger til null og sterkt begrense familiegjenforeninger for å unngå franske og svenske tilstander i nær fremtid.
Den kontante avvisningen fra Solberg er trist både for velgerne og for partiet Høyre.
– Nei. Det har jo våre talsmenn vært veldig tydelig på. Men bekymringen til Ola bør vi ta på alvor. Det som går på integreringspolitikken og hvordan vi bygger et fellesskap i vårt samfunn. Det er viktig, sier hun.
Solberg mener Norge har en jobb å gjøre når det kommer til integreringspolitikken, men at innvandringsstopp ikke er løsningen.
– Innvandringsstopp er et stort og komplisert spørsmål som ville betydd at Norge hadde måttet melde seg ut av stort sett hele det siviliserte verdenssamfunnet, knyttet til de internasjonale lover og regler som vi har.
Solberg vil altså utelukkende diskutere Svennebys utspill i en integreringskontekst og avviser stopp for den ikke-bærekraftige innvandringen. Og det samtidig med at alle, absolutt alle, har innsett at integrering av de ikke-integrerbare er en realitet. Like så galt er det at Solberg med et slikt integreringsfokus synes å mene at innvandring og integrering ikke kan sees i sammenheng, det er i så fall et meningsløst argument som utspilte sin rolle for flere år siden. At «internasjonale lover og regler» har forrang for Norges helse, tilsier at Solberg innfinner seg med at om disse internasjonale reglene og lovene nedfelt i konvensjoner bryter ned et velfungerende og harmonisk sekulært land, så skal man uansett følge dem. Hvordan Høyrefolk skal forsvare partilederens holdninger i det kommende valget, og ikke minst stortingsvalget om to år, blir en vanskelig nøtt for den enkelte å knekke. Høyrelederen sender heller de innvandringsrealistiske velgerne til Fremskrittspartiet.
Det er knapt til å fatte at ikke Solberg finner en mer åpen holdning til Svennebys utspill.
Kopierte FrP
Det Svenneby har gjort denne sommeren er å kopiere FrPs «Bærekraft-rapport» fra 2013, der nettopp disse forslagene ble fremmet første gang fra politisk hold i Norge – selvsagt til ramaskrik fra «de pene rekkene». Det er altså nøyaktig 10 år siden. Erfaringsmessig tar det minimum 15 – 20 år fra fornuftsbaserte forslag innen innvandringsfeltet fremmes til de blir til realpolitikk i de toneangivende partiene.
Bakgrunnen for Svennebys utspill var håndhilsenekten på Linderud skole i juni og historien om en familie i Groruddalen., Trosterud, der de norske foreldrene valgte å ta sin 11-årige datter ut av den lokale skolen fordi kulturforskjellene ble uoverkommelige for jenta (og foreldrene). Svaret fra «de pene rekkene» er at vi i Norge må bli enda bedre på integrering – så løse alt seg! Hvorvidt de tror på dette selv fremstår mer og mer som en gåte. Eller det gjør det ikke. For de samme har ingen vidunderkur å vise til, for denne kuren har ingen land i Vest-Europa funnet ut. Der islam har trasket innover landegrensene, der oppstår de samme problemene. For islam og integrering i et åpent, pluralistisk og sekulært Europa, er som olje og vann. Det lar seg simpelthen ikke gjøre. Av den enkle overordnede grunnen at islam er en hard lovreligion som først får stagget sulten sin når islam har lagt seg som førende på alle samfunnsnivå. Muslimske lederes prat om fred, toleranse og mangfold, er kun taktikkeri og løgner, intet annet. De smører våre vestlige ører med en haug med plussord: pluralisme, reform, demokrati, rettigheter, kritikk og dialog.
Svenneby visste meget godt hva han gjorde da han unngikk elefanten i det norske rommet. Antakelig vet han at for ikke å bli behandlet som spedalsk innad i eget parti og i pressen kunne han ikke nevne islam. Derfor snakket han kun om religion og kultur. Samtidig blir det et svik overfor de frihetsorienterte muslimene som lever under det islamske åket i sine daglige liv her hos oss. De får ingen hjelpende politisk hånd fra Høyre eller ungdomspartiet. Og mistenksomhetens skygger kastes over enhver annen tilvandret religion og disses følgere, være seg hinduer, sikher eller buddhister. Er det disse gruppene som har skapt tilstandene på Oslos østkant? Som har skapt de voksende verdiproblemene i Drammen, i byene i Østfold etc.? Nei, er det opplaget svaret. Det vet selvsagt Svenneby – og Solberg – meget godt. Det vet også alle kritikerne av Svenneby som raskt var høyt på banen i Aftenposten og Dagsavisen. Svenneby har ikke fått støtte på en eneste lederplass i Oslo-pressen. I Nordlys (Tromsø), signert politisk redaktør Skjalg Fjellheim, fikk Svenneby full pott. All honnør til Fjellheim for det, som mener at «Unge Høyres leder er et håp i en debatt om integrering og innvandring som preges av bortforklaringer».
Oppsiktsvekkende målinger
Dette vet også det norske folket meget godt. Nordmenn er generelt ikke nedsnødde når det kommer til verdipolitikk. Både nordmenn og europeere anser muslimsk innvandring som en trussel. En undersøkelse fra 2018 viste at i Sverige svarer 55 prosent av respondentene at det økende antallet muslimer i samfunnet er en alvorlig trussel. I Danmark svarer 72 prosent det samme. 57 prosent i 28 EU-land mener at innvandringen vil forandre landets kultur.
I juni 2017 foretok det anerkjente analyseinstituttet YouGov en måling i åtte forskjellige land, blant dem Norge, om innvandring og islam. Målingen viste at et stort mindretall – 35 prosent – mener at vår nasjonale norske identitet er truet. 59 prosent mener at det foreligger en fundamental konflikt mellom islam og det øvrige samfunnet. Små 13 prosent mener at islam generelt er kompatibel med det norske samfunnets verdier. At denne målingen ikke skulle være representativ i dag, seks år senere, er lite sannsynlig. Tvert om kan man forvente at en ny måling ville vise enda større skepsis til islams fremvekst i vårt land.
Hvorvidt Svenneby kjenner disse oppsiktsvekkende målingene, kjenner ikke vi til.
Ola Svenneby er uansett et etterlengtet friskt pust i det norske hus med antakelig bred appell i den norske befolkningen. La oss håpe andre ungdomsledere våger å kaste den samme ballen, og at moderpartiet ikke sparker den vekk fra målet.