Det har vært en interessant morgen, der reaksjonene på Trumps fredsplan har vært omtrent som forventet her i fedrelandet. En kjapp runde i sosiale og ordinære medier bekrefter det man på forhånd kunne vite: Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) inntar smiskende optimisme. På regjeringens nettsider skriver han på en måte som skal få folket til å tro at han er umåtelig viktig for verden:
– Flere elementer i denne planen er sammenfallende med de diskusjonene vi har vært engasjerte i over tid, senest under FNs høynivåuke forrige uke. Norge er i nær kontakt med sentrale parter om veien videre. Et viktig norsk budskap er at enhver løsningmodell som omgår palestinernes deltakelse og rettigheter ikke vil gi verken legitimitet eller stabilitet.
Den gamle Palestina-traveren Thorbjørn Jagland, tidligere statsminister med visjonen «Det norske hus», fadesen med krav om 36,9 prosent oppslutning under valget i ’97 og utenriksminister i den første regjeringen til Jens Stoltenberg, er på sin side forferdet. Han skriver på Facebook at «det er godt vi har Yama Wolasmal», for å illustrere hvor skrekkelig han synes Trumps plan er.
Hilde Henriksen Waage har selvsagt uttalt seg, NRKs faste ekspert på Midtøsten og notorisk propalestiner, dukker denne gang opp i Forsvarets Forum:
Waage, som er professor ved Universitetet i Oslo og Institutt for fredsforskning (Prio) med Midtøsten som spesialfelt, mener fredsplanen blir påtvunget palestinerne uten at de har hatt noe å si i hvordan den skal bli.
– Denne avtalen blir tredd nedover den palestinske befolkningen uten at de har vært representert i forhandlingene. Det minner mye om slik stormaktene gjorde det etter første verdenskrig, sier Waage.
Hvor tett de norske aktørene i realiteten er på terrororganisasjonen Hamas og øvrige terrorutøvende fraksjoner i konflikten, framkommer egentlig godt på Hamas’ egen nyhetsside, Quds Press, der Norges reaksjon på Trumps fredsplan er spesifikt nevnt tidlig i avisens dekning.
Planen som ble annonsert av USAs president Donald Trump for å stoppe krigen på Gazastripen har ført til omfattende internasjonale reaksjoner, alt fra forsiktig velkomst til blank avvisning.
Frankrikes president Emmanuel Macron ønsket det amerikanske initiativet velkommen, oppfordret Israel til å ta det på alvor og bekreftet landets vilje til å bidra til gjennomføringen. Den britiske statsministeren Keir Starmer uttrykte sin fulle støtte til planen.
I Roma beskrev Italias statsminister Giorgia Meloni forslaget som et «vendepunkt» som kan åpne døren for en permanent våpenhvile.
Norge og Pakistan kunngjorde på sin side støttende holdninger, der Oslo uttalte at planens suksess avhenger av den israelske okkupasjonens respons, mens Pakistans statsminister Shehbaz Sharif understreket at «en rettferdig fred er en forutsetning for regional stabilitet».
Jihadistisk nei
Leser man lenger nedover i artikkelen i Quds Press, ser man raskt at Trumps fredsplan ikke mottas med åpne armer av jihadister generelt. Det som dog er nytt, er at den arabiske støtten til fredsplanen er mer omfattende enn ved tidligere fredsinitiativer. Tilsynelatende er nabolandene i Midtøsten lei av palestinernes evige terrorvirksomhet.
På arabisk nivå bekreftet Saudi-Arabia, Jordan, Egypt, Qatar og De forente arabiske emirater at de er villige til å samarbeide med USA og internasjonale parter for å sikre at planen blir gjennomført, mens den palestinske selvstyremyndigheten så på initiativet som «en mulighet til å stoppe utryddelseskrigen i Gaza».
I motsetning til dette var palestinske institusjoner og styrker mer forsiktige. Den islamske jihadbevegelsen erklærte sin kategoriske avvisning av forslaget, og generalsekretæren, Ziad al-Nakhalah, beskrev planen som en «amerikansk-israelsk avtale» som kun gjenspeiler okkupasjonens interesser, og advarte om at den kunne sette fyr på regionen i stedet for å stoppe krigen.
Ismail al-Thawabta, generaldirektør for det statlige mediekontoret på Gazastripen, sa på sin side at den såkalte Trump-planen for å stoppe krigen i Gaza «ikke representerer en reell, objektiv eller rettferdig løsning», og anså den som «et forsøk på å innføre et nytt vergemål som legitimerer den israelske okkupasjonen og fratar det palestinske folket deres nasjonale, politiske og menneskerettigheter».
Araberne i Gulfen presser altså på, mens Hamas må forholde seg til en plan de ikke selv har vært med på å forhandle fram.
Mens norske forståsegpåere synes det er ille at Hamas ikke har fått sitte ved forhandlingsbordet denne gang, er det likevel en klart mer konstruktiv tilnærming til konflikten å nettopp utelate dem. Det er få dager siden CNN intervjuet Hamas-ledelsen i Doha, og der kom irrasjonaliteten tydelig til uttrykk. Det CNN omtaler som «five takeaways», altså fem nøkkelpunkter, er som følger:
- Hamas er fortsatt kompromissløse med tanke på 7. oktober-massakren – de beklager ingenting
- Hamas rettferdiggjør den «høye prisen» palestinske sivile har måttet betale
- Forhandlingene er fastlåste – med liten utsikt til kompromiss
- Hamas har mistillit til amerikanske fredsmeklere
- Hamas mener at deres egen ledelse ikke er trygge noe sted
Det er slett ikke underlig at det må tres en avtale nedover Hamas, for å bruke Henriksen Waages ord, for de vil ikke. Punktum. De vil ikke forhandle, de vil det de alltid vil: Utslette jødestaten. Slike folk kan man naturlig nok ikke bedrive normale forhandlinger med, de må tvinges og presses, ganske enkelt fordi de er terrorister. Så må det legges til at det ikke bare er press de utsettes for, men også en durabelig sukkerbit, da punkt 6 i fredsforslaget fra Trump lover Hamasledelsen den tryggheten de selv mener de ikke kan få.
Når alle gislene er tilbakeført, skal Hamas-medlemmer som forplikter seg til fredelig sameksistens og avvæpning, få amnesti. Hamas-medlemmer som ønsker å forlate Gaza, skal tilbys trygg utreise til mottaksland.
Varig fred?
NRK har oversatt den 20 punkt lange fredsplanen til norsk, for den som vil lese detaljene i planen. Vi gjengir de første fem punktene:
- Gaza skal være en avradikalisert, terrorfri sone som ikke utgjør en trussel mot sine naboer.
- Gaza skal gjen-utvikles til gode for innbyggerne, som har lidd mer enn nok.
- Dersom begge parter godtar dette forslaget, vil krigen umiddelbart opphøre. Israelske styrker skal trekke seg tilbake til en forhåndsavtalt linje som forberedelse til frigivelse av gisler. I denne perioden skal alle militære operasjoner, inkludert luftangrep og artilleribeskytning, stanses, og frontlinjene skal fryses inntil vilkårene for en fullstendig, gradvis tilbaketrekning er oppfylt.
- Innen 72 timer etter at Israel offentlig har godtatt avtalen, skal alle gisler – både levende og avdøde – leveres tilbake.
- Når alle gislene er løslatt, skal Israel sette fri 250 fanger med livstidsdommer samt 1 700 personer fra Gaza som ble arrestert etter 7. oktober 2023, inkludert alle kvinner og barn som ble fengslet i den sammenheng. For hver israelske gissel hvis levninger overleveres, skal Israel utlevere levningene av 15 avdøde palestinere fra Gaza.
Hvorvidt planen vil føre til varig fred eller ei er selvsagt ikke gitt. Man kan med rette se tilbake på historien og anta at dette ikke vil gå bra i det lange løp. Den israelske journalisten Ben-Dror Yemini skriver i Ynet News at han har sine tvil.
Det er en forandring. De siste dagene har det vært et massivt arabisk press på Hamas. Kanskje vi er ved et vendepunkt. Det er verdt å huske at Bill Clinton på slutten av 2000 presenterte fredsrammeverket som bar hans navn. Palestinerne ble tilbudt en stat på 96 % av Vestbredden, hele Gaza, en deling av Jerusalem og et generøst internasjonalt fond for å løse flyktningproblemet. Ledende arabiske stater støttet planen. Saudi-Arabias ambassadør Bandar bin Sultan presset til og med Arafat minutter før han dro til Det hvite hus: «Hvis du nekter, vil det ikke være en tragedie, det vil være en forbrytelse», sa han til ham. Hjalp det? Arafat dro til Det hvite hus og begikk både en forbrytelse og en tragedie. Den andre intifadaen eskalerte bare. Terrorister sådde død i Israel og langt større død blant palestinerne selv.
Etter at Arafat ignorerte pan-arabisk press, er det ingen sikkerhet for at Hamas vil bukke under for presset heller. Hamas’ hovedmål har vært og er fortsatt å undergrave Israels anseelse – ikke militært, men strategisk. Likevel, av alt press, kan arabisk press være det mest betydningsfulle. Arabiske stater har et tett samarbeid med USA. Blant landene som presser Hamas, er innflytelsen fra Det muslimske brorskap – Qatar og Tyrkia – noe mer betydelig. Israelsk press alene avskrekker ikke Hamas. La oss ikke lure oss selv.
For egen del tror jeg dessverre historien gir et frampek.
Et veiskille
Historien er ikke «bare» at Hamas og assosierte terrororganisasjoner i regionen vil ha Israel fjernet fra kartet. Historien er også langvarig motstand mot Israel fra store deler av vestlige lands venstreside, der Norge er i særstilling fiendtlig innstilt til jødenes hjemland siden Yom Kippur-krigen i 1973.
At Det muslimske brorskap, som har huset Hamas-ledelsen og finansiert terroren via Qatar, skal ha så stor innflytelse på avtalen, er et annet punkt som vekker bekymring. Ikke nødvendigvis for Israel, som vet godt hva Brorskapet er og hvilken politisk risiko det innebærer å involvere seg med dem, men for resten av Vesten gir dette et tydelig signal om at veien videre går i retning mer islam.
Årsaken til at man kan kode fredsplanen i den retning er at man kan registrere helt åpenbare allianser: USA og Israel allierer seg med Gulfstatene, mens Norge og resten av Europa velger seg «resten», altså det nettverket som spinnes ut fra Iran via terrorproxyer som ikke bare Hamas, men Hizbollah, og ikke minst Boko Haram nedover den afrikanske østkysten. Vi har påpekt det tidligere: «Skal man peke på ett spesifikt særtrekk ved den norske politiske tilnærmingen, så må det være å omfavne det som omhandler «revolusjon mot imperialisme og kapitalisme», og et lite glimt av hvordan dette så ut fra andre siden av Atlanteren ble avdekket da CIA avklassifiserte hemmeligstemplede dokumenter på slutten av 1990-tallet.»
Mens en smiskende Barth-Eide nå vil selge inn at han er glad for den trumpske fredsplanen, er antakelig venstresidens mer krakilske reaksjon mer ekte. De vil verken ha en sterk allianse med USA og Israel eller ha arabiske emirer involvert i utviklingen av Gaza, de vil ha både Brorskapet og Hamas – de har sågar sagt det rett ut i full offentlighet.
Da jeg i går leste gjennom EU-parlamentets visjoner i den nylig utgitte Global trends to 2040, ble inntrykket bekreftet. Europa skal ikke forbli alliert med et USA som er i ferd med å gjenvinne noen konservative verdier og demokratiske idealer, ei heller med Israel, men ønsker å vende seg mot BRICS-landene og utvide reglene for migrasjon fra MENA og øvrige afrikanske land.
Verden står ved et tydelig geopolitisk veiskille ved fredsforslaget fra Trump og det er garantert frenetiske 72 timer for den norske regjeringen før Hamas må framlegge sitt svar til planen. I bakhodet kan de ha Pakistans innspill til FN forrige uke: Den islamske ummaen takker propalestinske vestlige land for engasjementet. Så får man håpe at Gulfstatenes press på Hamas ikke er en felle fra den samme ummaen. Tiden vil vise.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde fra pressekonferansen til Trump og Netanyahu, AP YouTube