– Demoralisering handler om å splitte samfunnet og snu det mot seg selv, oppsummerer Konstantin Kisin i en kort video som er mye delt på sosiale medier.
Podcastverten og samfunnskritikeren Kisin oppsummerer kunnskapen Yuri Bezmenov delte med Vesten på 80-tallet. Spesielt framholder han KGB-innsikten om ideologisk undergraving. Mens Kisins videosnutt er kort, anbefales det å se hele intervjuet med Bezmenov fra 1984:
Yuri Bezmenov, tidligere sovjetisk journalist og KGB-operativ, ble en betydelig figur i diskusjonen om ideologisk krigføring under den kalde krigen.
Han ble født i Sovjetunionen og var sønn av en høytstående offiser. Han ble utdannet som journalist ved Moskva State University og sluttet seg til Novosti Press Agency, en KGB-tilknyttet organisasjon som hadde som oppgave å spre propaganda i utlandet. Da han var stasjonert i India på 1960-tallet, ble Bezmenov desillusjonert av det sovjetiske systemet, spesielt undertrykkelsen av intellektuelle og utnyttelsen av lokale befolkninger.
I 1970 deserterte han under en reise til Delhi, utkledd som en hippie for å flykte til Hellas, hvor han søkte asyl med hjelp fra CIA. Han slo seg ned i Canada og senere USA, tok pseudonymet Tomas Schuman og forfattet Love Letter to America (1984), hvor han advarte Vesten om sovjetiske taktikk. Bezmenovs desertering og påfølgende advarsler ble drevet av en tro på at KGBs primære fokus – 85 % av ressursene – ikke var spionasje, men psykologisk krigføring for å undergrave fiendens nasjoner. Hans innsikter er definitivt basert på førsthåndserfaring, og han visste hva det var å utsette seg for risiko.
Psykologisk krigføring
Bezmenov skisserte en prosess over fire trinn, designet for målrettet å svekke et samfunn innenfra, en metode han forklarte at Sovjetunionen perfeksjonerte for å destabilisere USA og andre vestlige demokratier. Prosessen tar lang tid – men den fungerer.
Første trinn er demoralisering. Denne fasen er lengst, den tar 15-20 år.
Initialfasen innebærer å erodere et samfunns moralske og kulturelle grunnlag over en generasjon. Bezmenov argumenterte for at den retter seg mot utdanning, media og religion, og introduserer ideologier – som marxisme-leninisme – som undergraver tradisjonelle verdier som patriotisme og familie. Han siterte 1960-tallets hippiebevegelse i USA som et eksempel, og antydet at den var påvirket av sovjetisk propaganda for å skape en «forurenset» generasjon som senere inntok maktposisjoner. Han hevdet at denne prosessen var irreversibel når den var fullført, da individene blir ute av stand til å gjenkjenne sannhet, selv når de presenteres for bevis.
Andre trinn er destabilisering. Denne fasen varer 3-5 år.
Byggende på demoraliseringen fokuserer denne fasen på å forstyrre sentrale institusjoner – økonomi, utenrikspolitikk og forsvar. Bezmenov beskrev det som en periode med intensivert sosial uro, økonomisk belastning og politisk polarisering, hvor radikale bevegelser og aktivister oppfordres til å svekke styringen. Målet er å skape en oppfatning av systemisk svikt, noe som gjør samfunnet modent for videre manipulasjon.
Tredje trinn er krisen. Den kan vare i inntil seks uker.
Denne fasen markerer en rask eskalering til kaos, med voldelige maktforskyvninger, økonomisk kollaps og uro og opptøyer. Bezmenov foreslo at «radikale» og «sovende» agenter ville utnytte denne uroen for å ta kontroll, og presse samfunnet til et bristepunkt der tradisjonelle strukturer svikter.
Fjerde fase er normalisering.
Den siste fasen innebærer konsolideringen av en ny orden under et autoritært regime, hvor befolkningen, utmattet av krisen, aksepterer tapet av friheter i bytte mot stabilitet. Bezmenov sammenlignet dette med det sovjetiske begrepet brukt etter Praha-våren i 1968, og indikerte en permanent overgang til et kontrollert samfunn.
I motsetning til de øvrige fasene har ikke normaliseringsfasen noe fast sluttpunkt. Er det totalitære først etablert, kan det vare i uoverskuelig framtid, ikke minst grunnet forutsetningen som ligger i første fase. Når man påvirker en befolkning i 15-20 år betyr det i praksis at man bearbeider en hel generasjon. Det vil ta like lang tid å få en ny generasjon til å forstå at de er manipulert – og anledningen til å iverksette mottiltak vil være langt vanskeligere. Man kan se til Iran: Å opponere mot det etablerte regimet fordrer vilje til å utsettes for forfølgelse, vold og tortur, fengsling og til og med død.
Bezmenov understreket at hele prosessen med psykologisk krigføring var åpen – og utnyttet åpenheten i demokratiske samfunn, i motsetning til lukkede systemer som Sovjetunionen, som han hevdet var immune mot lignende undergraving på grunn av streng informasjonskontroll.
Stalins svøpe
Bezmenovs beskrev hvordan påvirkningen foregikk; med store mengder alkohol. Det var jobben hans å holde folk brisne og glade i påvirkningsprosessen, og dette var standard når utenlandske diplomater og politikere skulle møtes.
Metoden er kjent, og ikke minst observerbar også i norsk offentlighet. Den sovjetiske innflytelsen på norsk politikk har ligget som en rød tråd fra den russiske revolusjonen og Kominterns tidlige påvirkning, gjennom den kalde krigen, og frem til etter Sovjetunionens fall i 1991, da arkiver ble åpnet og ga ny innsikt. Arne Treholt, den mest kjente norske KGB-spionen, som ble dømt i 1985 for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak, var på ingen måte alene i sitt samarbeid med sovjetiske myndigheter.
Alf R. Jakobsens bok Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere argumenterer for at flere personer innen Arbeiderpartiet og den norske venstresiden hadde bånd til KGB, enten som aktive agenter, sympatisører eller utilsiktede medløpere. Boken identifiserer flere sentrale skikkelser i Arbeiderpartiet som enten krysset grensen til ulovlig samarbeid med KGB eller oppholdt seg i et gråsone-område av legitimitet. Et fremtredende eksempel er Einar Førde, senere NRK-sjef, som ifølge Jacobsen kan ha lekket informasjon til KGB basert på møter med Treholt i fengselet. Andre navngitte eller antydede personer inkluderer en statsministerkone, en statsråd og en utenriksråd, som alle skal ha hatt kontakter med sovjetiske agenter. Disse påstandene støttes med detaljer om metoder som honningfeller, alkoholrelaterte møter og økonomiske insentiver, spesielt fra ambassaden i Moskva rett etter andre verdenskrig.
Jacobsen argumenterer for at KGBs innflytelse strakte seg utover enkeltpersoner og påvirket Norges utenrikspolitikk som helhet, noe som kan ha svekket Norges troverdighet som alliert for USA og Storbritannia under den kalde krigen. Han trekker frem eksempler på hvordan sovjetisk propaganda og rekruttering ble brukt for å dyrke sympatisører innen den norske venstresiden, spesielt i Arbeiderpartiet, som på 1900-tallet hadde en sterk kommunistisk fløy. Boken antyder at dette samarbeidet ikke bare var begrenset til spionasje, men også inkluderte ideologisk støtte til kommunismen, selv etter Stalins død.
Materiale som ble tilgjengelig etter Sovjetunionens oppløsning, inkludert KGB-arkiver brakt til Vesten av avhopperen Vasilij Mitrokhin i 1992 og Stasi-arkiver fra Øst-Tyskland og Arbeiderbevegelsens arkiv gjør det i dag mulig å få spesifikk innsikt i arbeidsmetodene som ble brukt – og hvor påvirket både Norge, Vesten og den øvrige verden ble.
Det vil si: Norge forble utrolig nok helt upåvirket, framholdes det.
Et glimt av påvirkning
«Statsminister Jens Stoltenberg hadde på begynnelsen av 1990-tallet kontakt med en offiser i den russiske etterretningstjenesten KGB, som ga ham dekknavn og opprettet en mappe med personlig og politisk informasjon», het det i VG tilbake i 2003, og den nåværende finansministeren gikk med det i sin fars fotspor.
I 2015 hadde Dagbladet en lang reportasje om Thorvald Stoltenbergs KGB-forbindelser.
– Det var ikke en avholdslosje vi kom til. Vi ble alltid servert alkohol, og det kunne være livlig til langt på natt. Jeg husker at jeg fikk vodka og russisk vin som gaver før jul og påske. Det var slik det var den gangen, sier Stoltenberg (83) til Dagbladet.
Nå har Dagbladet fått tak i tidligere hemmeligstemplede dokumenter fra politiets sikkerhetstjeneste (PST), som viser den omfattende kontakten mellom Stoltenberg og KGB. Forbindelsen mellom Stoltenberg og KGB har tidligere vært kjent, men nå har Dagbladet for første gang fått tilgang til Stoltenbergs hemmelige mappe hos PST. I tillegg omtales Stoltenberg flere steder i overvåkingsdokumentene om KGB-offiseren Vasilij Toropov. Politiets overvåkingstjeneste (POT), dagens PST, avlyttet telefonsamtaler og spanet på Ap-veteranen i en årrekke.
Det ble aldri dokumentert at Stoltenberg hadde gjort noe straffbart, og i flere av dokumentene blir han beskrevet som «fullt pålitelig»
Mens den nå avdøde Thorvald Stoltenberg forventet å bli trodd på utsagnet «jeg ble aldri full», er det som beskrives ganske enkelt metodene KGB brukte. I Norge påstås det iherdig at norske aktører er upåvirkelige av både alkohol og ideologisk undergraving, men når man ser dagens AUF-leder med sitt glødende jødehat, hviler det unektelig på en lang påvirkningsarv.
Sovjetunionen hadde en langsiktig plan for å endre vestlige samfunns verdier og institusjoner. Stormakten investerte betydelige ressurser i denne strategien, med et milliardbudsjett årlig i 1970-årene, ifølge avhoppere som Stanislav Levchenko. Midlene gikk til finansiering av kommunistiske partier, fredsbevegelser, akademiske nettverk og media i Vesten. Bevegelser som den europeiske Nei til atomvåpen-kampanjen på 1980-tallet ble delvis støttet av sovjetiske midler for å svekke NATOs troverdighet. I tillegg ble anti-kolonialistiske grupper i Afrika og Asia utnyttet for å skape allianser mot vestlige kolonimakter – og dette er vesentlig for å forstå dagens norske utenrikspolitikk. Den kommer ikke ingensteds fra.
Sovjetisk påvirkning av folkefronter i Midtøsten
Vi har i flere saker , blant annet her, belyst hvordan hvordan nazistenes samarbeid med muslimene dannet grunnlaget for Palestina-saken, og hvordan kommunist-Sovjet plukket opp kontaktnettet etter krigen. Vi har tilsvarende skrevet om hvordan Norge opererer med støtte til opprørsbevegelser – noen av dem rene terrorbevegelser. I juni påpekte vi:
Igjen har Stortinget delt ut en støtteerklæring til Rajavi-sekten som på norsk kaller seg Folkets Mujahedin. Den norske fascinasjonen for væpnede motstandsgrupper har utviklet seg mye siden Black Panthers Bobby Seale kom til Oslo i 1969 med Mao-pin i lua. Det er Hamas, Fatah, Folkefronten for palestinsk frigjøring, Taliban, Boko Haram og Houthiene. Der du finner terror, der finner du norsk politisk engasjement.
Det hviler på et påfallende strategisk sammenfall med marxistisk strategi østfra under den kalde krigen. I Midtøsten ble folkefronter en del av Sovjetunionens strategi for å utnytte den voksende arabiske nasjonalismen på 1950- og 1960-tallet, som ofte var anti-vestlig og dermed mottakelig for kommunistisk ideologi. Sovjetunionen søkte å styrke sin posisjon ved å støtte koalisjoner som inkluderte kommunistpartier og nasjonalistiske bevegelser.
Etter Suezkrisen i 1956 inngikk Sovjetunionen et nært samarbeid med Gamal Abdel Nasser, som ledet en revolusjonær regjering i Egypt. Selv om Nasser ikke var kommunist, støttet Sovjetunionen egyptiske kommunistpartier og venstreorienterte grupper som en del av en bredere folkefront for å motvirke britisk og amerikansk innflytelse. Dette inkluderte økonomisk bistand og våpenleveranser via den egyptisk-tsjekkiske våpenavtalen i 1955, som markerte et vendepunkt for sovjetisk engasjement.
Sovjetunionen støttet også radikale fraksjoner innen Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), som Den populære fronten for Palestinas frigjøring (PFLP). Fra 1960-årene og fremover ble PFLP finansiert og trent av sovjetiske agenter via KGB, med mål om å styrke palestinsk motstand mot Israel og dermed svekke vestlige allierte. På 1980-tallet ble Sovjetunionen PLOs viktigste allierte.
Det samme ble Norge, og for å følge den bokstavelig talt røde tråden, gjentar vi et avsnitt fra saken Norges påfallende fascinasjon for væpnede opprørsgrupper – og rene terrorister:
Væpnede arabiske militser – og Ap
Hva gjelder Arbeiderpartiet spesielt, anså de opprettelsen av en jødisk stat som verken mulig eller rettferdig rett etter krigens slutt i 1945. Partiets forslag var en ikke-sionistisk løsning: assimilering av jødene i deres respektive europeiske land.
I Norge, som i andre nordiske land, var det økende sympati for arabiske rettigheter blant venstreorienterte grupper, studenter og solidaritetsbevegelser på 1960-tallet. Disse gruppene, som Sosialistisk Folkeparti (SF), støttet antikoloniale kamper globalt og så paralleller mellom palestinernes situasjon og andre frigjøringsbevegelser. Og som det forklares i forskningsartikkelen til Michelle Pace, Norway’s ambiguous approach towards Israel and Palestine (2018):
Da Knut Frydenlund fra AP ble utenriksminister i 1973, spilte han en avgjørende rolle i å fremme palestinernes krav tidlig i sin politiske karriere. Faktisk gjorde Norge i 1974 et kontroversielt trekk ved å gi sin støtte til at PLO-leder Yasser Arafat skulle tale for første gang i FNs generalforsamling (NUPI, 1974), og dermed tydelig signalisere til Israel at Norge ikke kunne tas for gitt når det gjaldt sin støtte til Israel og dets handlinger.
Senere på 70-tallet ble Palestina-støtten offisiell norsk politikk.
Da Iran opplevde revolusjonen i 1979, som sendte oljemarkedene i spinn, ble Norges posisjon tydelig. Etter å ha vært avhengige av oljeforsyninger fra Iran før revolusjonen, så USA og Israel på Norge som en alternativ leverandør. Den norske diplomaten Hans Longva diskuterte saken med Yasser Arafat, som støttet den norske planen om å garantere oljeforsyning til Israel, på betingelse av at nordmennene ville tilby en hemmelig bakkanal til Israel ved behov (Olsen, 2012). I løpet av 1980-tallet bestemte AP seg for å revurdere sitt syn på PLO: i desember 1982 hadde Frydenlund og andre AP-politikere et uoffisielt møte med Arafat i Tunis. I 1989 varslet utenriksminister Thorvald Stoltenberg et drastisk skifte gjennom offisielle samtaler med Arafat.
Dette var altså mens araberne i PLO i hovedsak besto av fraksjonene Fatah og Folkefronten for palestinsk frigjøring, PFLP – begge væpnede militser med uttalt hensikt å fjerne Israel fra kartet slik det ble beskrevet i den palestinske nasjonalforsamlingens charter.
Både Fatah og Hamas er knyttet til Brorskapet. Det er politisk ideologi bak terroren. Ideologien tok bolig i Norge kort tid etter at Arbeiderpartiet i 1981 valgte Gro Harlem Brundtland til partileder og samme år besluttet å støtte PLO.
Rabita presenterer seg selv slik på sine nettsider: «Det Islamske Forbundet ble etablert i 1987 og var den første Oslo-moskeen som ikke var knyttet til nasjonal eller etnisk tilhørighet.» Det kan jo knapt sies mer i klartekst enn som så. Et islamsk forbund som verken har nasjonal eller etnisk tilhørighet, har derimot religiøs, politisk og sosial agenda.
Yuri Bezmenovs relevans i dag
Det er slett ikke underlig at Yuri Bezmenov løftes fram igjen i dagens politiske situasjon. De vestlige samfunnene er allerede splittet og vendt mot seg selv. I et Norge der statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) sitter i sokkelesten i Brorskapets moske mens Israel gravlegger drepte barnegisler, der enhver redaksjon er besatt med «sårbare» muslimske kommentatorer, der interreligiøs dialog er enveiskjøring, der handlingsplaner dikteres av muslimske moskemiljøer og tilsvarende NGOer i hopetall, der kjendiser kan gå fra å være beinharde satirikere og realitetsorienterte hjernevask-avslørerere til å reise rundt med LO og unnlate å ta venner i forsvar når de beskyldes for rasisme og fysiske angrep, i dette Norge tror majoriteten nå at det farligste som kan skje er «høyreekstreme krefter», «desinformasjon» og «israelsk propaganda».
Hva med propagandaen som er allestedsnærværende, propagandaen vi er marinert i over tiår etter tiår? Hva med frihetsidealene som forvitrer? Hva med ytringsfriheten som stadig innskrenkes? Hva med et samfunn som ikke evner å skille rett fra galt, sant fra usant og snilt fra slemt? Forteller det ingenting at ethvert redaktørstyrt medium har hatt et utall saker om hvor forferdelig det er at den amerikanske presidenten «krever full lojalitet» av sine medarbeidere? Hva ønsker de redaktørstyrte? Illojalitet? Sier det ikke litt om hvor i påvirkningsprosessen vi er?
Bezmenov deler mange interessante betraktninger i det lange intervjuet, og to av disse ser jeg verdt å poengtere ekstra. Det ene poenget er at virkeligheten i et land ikke presenteres når utenlandske journalister er på plass, da er det et glansbilde som presenteres. Han refererer til en rekke møter med amerikanske, idealistiske journalister han møtte i sin tid i Sovjetunionen, of sier at hvert ord som sto skrevet om det idylliske sosialistiske samfunnet i amerikanske magasiner etterpå, var løgn. Det andre han vektla er dette: Når de autoritære til slutt evner å få makt i et samfunn, etter en lang ideologisk undergravingsprosess, er det de nyttige idiotene som har heiet de autoritære opp og fram som ryker først. Det skjer hver eneste gang, fastholder Bezmenov.
Vestens farligste motstander kommer ikke utenfra. Den kommer innenfra. Det som kommer etterpå blir akkurat slik Bezmenov beskriver det. Det blir autoritært – og det har ikke nødvendigvis noe endepunkt.