Jo da, det ble en tung mandags morgen, for en måtte lide seg gjennom alt selvskrytet om «seirene» fra Rødt, SV, MDG og Sp. Deres ulike formål kan være gode i seg selv, selv om de mest fremstår som markeringsseire, men det finnes ingen tegn til ansvarlig pengebruk og ditto nødvendige prioriteringer.
Der det tidligere lød fra finansminister Jens Stoltenberg at «noen ganger må man si nei», er det åpenbart ingen partier som vil representere disse «noen gangene».
Da revidert nasjonalbudsjett (RNB) ble lagt frem i mai var det ikke måte på hvor viktig det var med å holde igjen på pengebruken og redusere bruken av oljepenger. Hvorfor var så det viktig for Ap? Jo, for da måtte man dempe prispresset. Hvorfor skulle Ap det? Jo, for ikke å gjøre seg selv helt til skamme etter å ha brukt «rentekutt for alle» som lokkemat i fjorårets valgkamp.
Med å dempe prispresset kunne de kanskje unngå enda høyere rente. Da het det «ansvarlig økonomisk styring».
Som om noen, antakelig ikke Ap selv en gang, trodde at de rødeste røde ville brydd seg en tøddel om det. Her må man bare kondolere Sp med å frivillig holde seg til denne gjengen.
Men som alltid i politikken gjelder det å holde maska. Det er da heller ikke måte på hvor glade de er for at «forhandlingene kom i mål», eller lett omskrevet: Tusen takk for at vi i Ap får beholde maktposisjonene våre.
Denne vitsen av en handlingsregel
De var raske på sosiale medier hele denne «ansvarlige» styringsgjengen.
Fra statsminister Jonas Gahr Støre lyder det at denne «enigheten trygger landets økonomi, folks økonomi og våre felles velferdstjenester». Ytterligere 6 milliarder kroner rett ut, og dermed ingen reduksjon i bruken av oljepenger, skal altså bidra til «å trygge» noen som helst? De fleste skjønner at noen (kanskje spesielt småbarnsfamilier) kan nyte godt av en styrking av (økt pengebruk på) velferdstjenester, men for de aller fleste kan det i praksis bli at det du får med den ene hånda tas ifra deg med den andre.
Her vet likevel Støre på Facebook å minne oss om følgende:
Arbeiderpartiet har vært opptatt av trygg og ansvarlig økonomisk styring, og det er derfor viktig at budsjettet holder oljepengebruken uendret sammenlignet med det budsjettet som Stortinget vedtok i desember. Budsjettenigheten holder seg godt innenfor handlingsregelen for ansvarlig oljepengebruk.
Handlingsregelen er på 3 prosent av oljefondets kapital, men som nevnt renner det inn penger og dermed blir det stadig mer penger i prosentandelen som benyttes, nå på 2,7 prosent. Å argumentere med «godt innenfor handlingsregelen» sier oss mindre, gitt det prispresset som stor økning pengebruk etter all sannsynlighet medfører. «Fordi vi kan det», men ikke fordi det er fornuftig og alt annet enn ansvarlig. Er det ikke på tide at vi tar denne handlingsregelen i seg selv opp til debatt?
Det er da også derfor Støre og resten av regjeringen på inn- og utpust gnåler om «trygg og ansvarlig økonomisk styring» for at vi velgere skal tro at det er det de gjør, men vi er nok flere og flere som skjønner at dette er noe de ønsker seg, men ikke får til.
Det mest sentrale nevnes ikke
Finansminister Jens Stoltenberg er ikke noe bedre, om noen skulle tro det. Han skrur heller forventningen opp. På hans Facebookside heter det blant annet:
Enigheten viderefører en ansvarlig økonomisk politikk der oljepengebruken ikke økes. Det vil bidra til at arbeidsledigheten kan holdes lav og at prisveksten etter hvert kan komme ned.
Hva som kan bli «etter hvert» er umulig å vite – og det er nok akkurat det finansministeren satser på, for da vil han uansett kunne ha sine ord i behold. Men vi snakker neppe 18. juni, da Norges Bank har sitt neste rentemøte.
Like i løse luften henger Stoltenbergs konklusjon om at dette er «et revidert budsjett som trygger folks økonomi». Noen må i alle fall forklare meg hvordan dette trygger min økonomi.
Listen over alle velferdsgoder som «styrkes» gjengis i det lange og brede, men det som mange av lurer på hyler i sitt fravær: Hva med norsk konkurransekraft og mulighet for å tiltrekke oss – eller beholde – noe vi har behov for, gründere og privat risikokapital?
Hvor lenge skal vi lene oss på oljefondets kapital uten å ha et blikk for hva fremtiden kan medføre? «Alle» er jo enig om at olje og gass vil måtte fases ut, rett og slett fordi det blir knappere av disse ressursene (og her vil jo de som er gladest i å bruke penger helst ha faset det ut i går), men hva skal vi så leve av? Det dårlige ryktet til politikere under torva fordi de aldri lærte å prioritere?
Vi skjønner i alle fall at sløsingen skal være jevnt fordelt – bortsett fra for «rikingene», selvsagt. Så får vi vente på høyere rente, økte matpriser, høyere boliglån og økte skatter og avgifter – og ditto høyere lønnsoppgjør.