Kompromissavtalen skal gi medlemslandene større fleksibilitet til å etablere asylsentre i land utenfor EU, utvide definisjonen av personer som anses som sikkerhetsrisikoer, sammen med bestemmelser om å deportere og fengsle dem og tillate at eiendeler til ikke-EU-borgere ransakes og beslaglegges under deportasjoner.
I tillegg er det et mål å begrense asylsøkeres klagemuligheter. Det å anke vil ikke automatisk stoppe utvisningsprosessen.
Høyresiden presser på
Det er høyreorienterte grupper i Europaparlamentet som har funnet felles grunnlag for tiltak for disse innstramningene, som altså også har som mål å flytte asylbehandlingen helt bort fra europeisk jord.
Det nye valget til EU-parlamentet i 2024 førte til en betydelig høyredreining i sammensetningen. Som kjent samler partiene i EU-parlamentet seg i grupper, definert til venstre og høyre i politikken (i tillegg til Non-Inscrits, altså gruppeløse). Disse er:
- Den Europeiske Venstrefløys Fellesgruppe (GUE/NGL) utgjør ytterste venstrefløy.
- De grønne (EFA) omtales som grønn venstrefløy.
- Det progressive forbund av sosialdemokrater (S&D) er som navnet tilsier sosialdemokrater plassert fra venstre til sentrum.
- Forny Europa (Renew) defineres som liberale og er plassert i sentrum.
- Det Europiske Folkepartiets Gruppe (EEP) er definert som kristendemokratisk og liberalkonservativ med ståsted sentrum-høyre.
- Patrioter for Europa (PfE) omtales som høyrepopulistisk.
- Europeiske Konservative og Reformister (ECR) defineres som nasjonalkonservative.
- Europa for Suverene Nasjoner (ESN) omtales som strengt nasjonalkonservative (eller høyreekstrem).
Bak avtalen står EPP, PfE, ECR og ESN, melder Politico.
Den nederlandske sjefsforhandleren Malik Azmani, selv i Renew, prøvde imidlertid helt til siste slutt å få til en avtale mellom Renew, EPP og S&D. Men da de ikke klarte å finne noe kompromiss, sendte EPPs forhandler, den franske François-Xavier Bellamy, et nytt tilbud til høyresidens grupper. Dette slo an.
Teksten skal legges frem til avstemning i komiteen for sivile friheter, justis- og innenrikssaker på mandag, og vil sannsynligvis bli ratifisert av parlamentets plenumsmøte i slutten av mars. Parlamentet må deretter forhandle frem en avtale med medlemslandene.
Et skritt i riktig retning
Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og NGO-er har hele tiden oppfordret til å blokkere den «umenneskelige» reguleringen, som de mener vil føre til «vidtrekkende brudd på menneskerettighetene».
Men etter et møte i Ministerrådet i forrige uke annonserte EUs migrasjonskommissær, østerrikske Magnus Brunner, at Østerrike, Danmark, Tyskland, Nederland og Hellas har gått sammen om å etablere utreisesentre utenfor Europa for å ta imot avviste asylsøkere fra de fem landene.
Dermed har de som har ventet på en felles løsning på EU-nivå nå fått en gratisbillett. Det betyr også at de danske konkrete Rwanda-planer kan tas opp igjen.
Kompromissavtalen utvider EU/EØS-landenes verktøykasse for å håndtere utfordringene med innvandring betydelig. Likevel er spørsmålet hva som faktisk vil være mulig i praksis.
Til Berlingske omtaler Andrew Geddes, professor i migrasjonsstudier og direktør for tenketanken Migration Policy Center, kompromissavtalen som «helt revolusjonerende».
«Medlemslandene har vært mer forent i denne saken enn parlamentet», sier Geddes.
Professor Geddes peker imidlertid på en rekke utfordringer. Den første er regningen, som sannsynligvis vil bli svært stor, ettersom det er så få land som er villige til å ta på seg oppgaven. Men det spørs om ikke den regningen, i alle fall på sikt, vil bli billigere enn å gi opphold til svært mange migranter som forblir konsumenter.
– Jeg antar at antallet personer i EU, som er omfattet av en utvisningsordre, er i hundretusenvis. Jeg tror ikke det er mulig å gjennomføre en politikk som innebærer en storstilt utvisning i den skalaen, og det virker usannsynlig for meg at vi vil finne land som er villige til å ta imot så mange mennesker, sier Geddes.
Legger man så til de juridiske utfordringer som menneskerettighetsspørsmål, risikerer prosjektet å stoppe opp, konkluderer Geddes.
Utvilsomt har politikerne er sterk «konkurrent» i jussen, men det kan ikke bety at man gir opp. For de fleste skjønner at dagens ordning er dysfunksjonell. Det mest spennende er derfor hvordan medlemslandene kommer til å ta imot endringene.