Da Europa igjen måtte konstatere at vi har en krig i vårt nærområde, var det mange som ble nødt til å åpne øynene. Vi hadde trodd at krig var et tilbakelagt stadium i vår kulturelle og geografiske «verdensdel». Derfor er de fleste europeiske land tvunget til å ta avgjørende skritt for å styrke forsvaret, etablere økt økonomisk motstandskraft og inngå et tettere samarbeid med Ukraina. Ikke minst har dette presset seg frem fordi Trump ikke lenger ville tilnærmet fullfinansiere Europas sikkerhet, der vi i tillegg må erkjenne en svekkelse av det transatlantiske forholdet.
Ifølge Berlingske har Russland bygget en «finansiell festning», og med India og Kina som viktige kjøpere av russisk energi, kunne selv omfattende vestlige sanksjoner ikke skade landet alvorlig. Kina har i stor grad erstattet vestlige leverandører, og landet finansierer nå Russlands krig. Det har resultert i at Russland er blitt Kinas økonomiske vasall, altså at Russland i praksis er nesten helt økonomisk avhengig av og underlagt en annen, sterkere makt, her Kina. Beijing utnytter også situasjonen til å utvide sin kontroll i Sentral-Asia.
Mangler inntekter
Det var i fjor høst at sprekkene i den russiske økonomien virkelig begynte å vise seg. Men, som Berlingske viser til, betyr ikke det at Russland står overfor en nært forestående kollaps, men prisen for krigen rammer den gjennomsnittlige russer hardt.
Tankesmien CSIS anslår at opptil halvparten av statens utgifter nå går til krig, sikkerhet og rentebetalinger. Dette gjelder både direkte og indirekte utgifter.
Inntektene fra eksport av olje og gass har blitt betydelig redusert. I tillegg har sanksjoner mot den russiske skyggeflåten av oljetankere økt transportkostnadene og dermed tilsvarende økt rabatten Russland må gi sine kjøpere.
Ifølge Euronews ble russisk olje handlet med en rabatt på 25 dollar per fat i forhold til den globale referanseprisen allerede i desember. Det russiske finansdepartementet brukte en oppgjørsrente på 39 dollar per fat i sine skatteinnkrevinger. Den russiske statens oljeinntekter i januar skal ha vært 65 prosent lavere enn året før.
EU skal også jobbe med en ny sanksjonspakke med håp om å stramme inn ytterligere for skip som frakter russisk olje.
På toppen kommer Ukrainas bombekampanjer mot russiske oljeraffinerier, som har redusert produksjonen av petroleumsprodukter.
Dyrt å være russer
Derfor må den russiske befolkningen og selskapene finansiere mer av krigen. Her kan det være at Putin & Co har lært ett og annet av Ap-regjeringen, for en lang rekke skatter og avgifter har blitt økt og vil øke ytterligere – som for eksempel forsyning av vann, varme og strøm. Fra årsskiftet ble momsen hevet med to prosentpoeng, der nå også små bedrifter omfattes av momssystemet. Det er nye avgifter på alkohol, sigaretter og biler.
Sentralbanken på sin side fortsetter å opprettholde en høy rente. Den er nå på hele 16 prosent. Så heter det fra offisielle tall at inflasjonen hadde gått ned til under 5 prosent ved utgangen av fjoråret, men gitt at den høye renten opprettholdes er det få som tror på det tallet.
I den siste forbruksundersøkelsen, i januar fra den russiske sentralbanken, som av flere er blitt betegnet som «overraskende ærlig», anslås det at prisene har økt med 14,5 prosent det siste året. Så er det et problem at pensjonene justeres mot den offisielle inflasjonsraten og altså ikke i forhold til den reelle prisutviklingen i økonomien. Resultatet blir mindre kjøpekraft for den vanlige russer.
Private selskaper er ikke bare presset av høye renter, men også av mangelen på arbeidskraft, ettersom militæret og militærindustrien betaler bedre lønninger. Samtidig har mange av kundene deres ikke råd til å kjøpe varene og tjenestene. Militærindustrien og militært personell mottar også rentesubsidier, noe som ytterligere tapper statskassen for midler.
Seddelpressa går!
Russland er ekskludert fra internasjonale finansmarkeder, med unntak av Kina. Det er derfor først og fremst russere og russiske banker som må kjøpe gjelden. Dette tapper enda mer kjøpekraft fra privat sektor.
I tillegg kommer våpen Russland har brukt før – og som siden tidenes morgen har vært makthavernes siste utvei når pengene ikke strekker til: Staten kan låne fra sentralbanken, som finansierer lånet ved å få fart på seddelpressa.
Resultatet blir raskt at kjøpekraften til penger svekkes og skaper dermed mer inflasjon. Ifølge Berlingske håper myndighetene at ved bare gradvis å øke mengden sedler, vil ikke befolkningen merke det – for da kan det skje det samme som i Argentina og to ganger tidligere i russisk historie:
Folk skynde seg å veksle til utenlandsk valuta eller kjøpe anleggsmidler, som tomter og ulike eiendeler, for å prøve å beholde sin verdi mer enn pengesedlene.
Og mens Ukraina holdes flytende utelukkende gjennom finansiering fra EU, der EU-landene betaler for alle våpenleveranser, er det mørkt for Russland, både på kortere og lengre sikt.
Ukrainske styrker
Krigen eter opp Russland fra innsiden. Privat industri er i tilbakegang og teknologisk utarmet. Verken sivilt eller militært produserer Russland noe industrielt som omverdenen kan bruke.
Offentlige tjenester er i tilbakegang. Utdanningsnivåene faller. Ingen land siden andre verdenskrig har mistet så mange tropper og så mye materiell som Russland, påpeker Berlingske. I tillegg har hundre tusener flyktet fra krigsmaskinen – først og fremst unge og velutdannede mennesker som skulle forme Russlands fremtid. Befolkningstallet faller raskt, fastslår Berlingske.
Tidligere hadde Russland et innovativt gründermiljø – ikke minst innen teknologi – og var integrert i vestlige produksjonskjeder. Landet var i ferd med å bli et logistisk knutepunkt mellom Asia og Europa.
Så er situasjonen annerledes i Ukraina, selv om de menneskelige lidelsene har vært enorme, for – tvunget av omstendighetene – har Ukraina utviklet seg til å bli en av verdens mest innovative og ledende produsenter av droneteknologi og våpen. Samarbeidsavtaler om produksjon og utvikling med europeiske land og selskaper viser at landet vil bli en integrert del av et (eventuelt) europeisk veksteventyr på et bredt spekter av områder. Særlig hvis Ukraina klarer å få styr på sin korrupsjon og nepotisme (og også her har Europa – i alle fall Norge – noe å lære).
Under krigen har i tillegg de ukrainske styrkene opparbeidet seg omfattende erfaring innen moderne konvensjonell krigføring som ingen annen europeisk hær kan matche. Det betyr igjen at Europa med sine «investeringer» i Ukraina er blitt så sterkt at Europa ikke vil klare seg spesielt godt uten nettopp det ukrainske militæret.