Det er bare å innrømme det: Det oppleves rimelig absurd å være vitne til at kampen for at barn skal slippe skadelige utenlandsopphold, som både ble avdekket av HRS allerede i 2003 og som vi har hatt som en kamp- og hjertesak siden begynnelsen av 2000-tallet, først nå blir tatt tilstrekkelig på alvor av Regjering og Storting – og det uten en gang å nevne vårt arbeid.
Men ellers mangler det ikke på faglige innspill i kampen for at barn kan tas ut av Norge og risikere å bli utsatt for eksempelvis omsorgssvikt, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, vold, mishandling, radikalisering og/eller ingen eller svært begrenset skolegang. I NOU 2024:13 «Lov og frihet» er det innledningsvis listet om en imponerende rekke fagpersoner (side 25-28), der flere av disse er kjent for oss. Ikke minst er de kjent fordi mange av dem var sterkt kritisk til oss da vi avdekket praksisen med at (typisk) innvandrerforeldre sendte sine barn på lange utenlandsopphold til (typisk) eget opprinnelsesland.
Dermed bidro de samme til at det har tatt over 20 år (!) før man virkelig har tatt innover seg hvor skadelig slike opphold kan være. Da både for de enkelte barna/unge og for samfunnet som helhet.
Utreiseforbud
På bakgrunn av overnevnte NOU fremmet Arbeids- og inkluderingsdepartementet en proposisjon med forslag om utreiseforbud for barn som står i fare for å bli utsatt for skadelig utenlandsopphold. Det overordnede formålet er å forebygge negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. For nå har det gått opp for de fleste at når et barn først befinner seg i utlandet, kan det være svært begrenset hva norske myndigheter kan gjøre for å hjelpe.
Et slikt utreiseforbud krever endringer i barnevernsloven, straffeloven, passloven og ID-kortloven.
Under behandlingen i justiskomiteen på Stortinget ble det vist til at «det de siste årene er avdekket tilfeller der barn og unge mot sin vilje er blitt sendt til utlandet og utsatt for et skadelig opphold». Vi kan trygt slå fast at «de siste årene» strekker seg over et rimelig langt tidsrom, men det skal vel unnskylde de folkevalgtes og regjeringers manglende evne til å ta tak i problemet. Det er kun FrP som har vært på ballen siden praksisen ble avdekket.
Gledelig er det også at alvoret har gått opp:
Komiteen merker seg at slike opphold ofte får alvorlige konsekvenser for barn og unge, som tap av tilknytning til Norge, skolegang, språk og tilgang til offentlige tjenester samt økt risiko for vold, frihetsberøvelse, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.
Dessuten har man merket seg at «problemet er betydelig» da antall saker bare øker.
Samtidig tar flertallet i komiteen (Ap, Høyre, Sp, MDG og KrF) fortsatt foreldrene under sine vinger. De «understreker at utreiseforbudet skal være et forebyggende og beskyttende tiltak og ikke en sanksjon. Formålet er å beskytte barnet, ikke å straffe foreldrene.» Men det kan være at utsiktene til å bli straffet kan ha fått flere foreldre til å avstå fra slike utenlandsopphold.
FrP, Høyre og KrF mener at «foreldre som tar med barna utenlands, må dokumentere at barna får skolegang. Gjør de ikke det, bør det reageres». Men å ta inn retten til skolegang, for øvrig sammen med en rekke andre forslag fra FrP, ble ikke vedtatt.
Da Stortinget behandlet saken i går (i en svært så glissen sal) åpnet saksordfører Even H. Eriksen (Ap) med å fortelle at tilrådningen fremmes av en nesten samlet komité, som igjen forteller han at det er stor politisk enighet om de endringer som foreslås.
Men en må nesten smile når statsråd Kjersti Stenseng (Ap) viser til problematikken som en av «vår tids store frihetskamper». Det er altså samme parti som motarbeidet HRS og kastet oss ut av statsbudsjettet.
Det tok sin tid
I 2004 vi kom med rapporten «Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn», der tittelen indikerte at disse barna var totalt oversett av Norge. Så kan man forledes til å tro at ingen «så» dem og dermed ble heller ingen tiltak iverksatt, men sannheten er kanskje heller at praksisen ikke ble sett på som noe problem. For mange, i alle fall av dem som jobbet med barn og unge, både i skolen og blant sentrale myndigheter, hadde registrert at barn uteble fra grunnskolen.
I 2003 begynte Utdanningsetaten å melde foreldre som bryter opplæringsloven – og det fordi HRS etterlyste tall fra blant annet Skoleetaten i Oslo over barn som uteblir eller forsvinner fra Osloskolene. Da først kom det frem at en slik oversikt ikke eksisterte.
Da vi avslørte praksisen med lange utenlandsopphold manglet det ikke på motstand: For hva var liksom farlig med det? Dessuten var det jo foreldrenes fullstendige rett å bestemme hvor deres barn skal vokse opp og hvem som skal ha omsorgen for dem. Og det ble et sabla styr om antallet. Ikke bare ble HRS beskyldt for å anklage foreldre/foresatte (med innvandrerbakgrunn) for å være dårlige omsorgspersoner som ikke ville sine egne barn vel og i tillegg «snakke ned» andre land (typisk ikke-vestlige land), men det ble hevdet at det slett ikke gjaldt så mange barn som vi indikerte i rapporten. I ettertid har det vist seg at vi hadde helt rett, og siden praksisen heller ikke ble stoppet har det bare økt på.
Den gang var praksisen mest utbredt blant pakistanere (mens somaliere var begynt, dokumentert i rapporten ved Samira i Tromsø). Som et eksempel på hvor naiv Norge var og hvor kynisk noen kan være, kan vi vise til en som i ettertid er blitt en slags yndling i Norge, nemlig Abid Raja. Raja kjempet den gang med nebb og klør for at det skulle bli anerkjent som et problem med barn på lange utenlandsopphold, og ville derfor søke om offentlig økonomisk støtte for å etablere «norsk skole» i Pakistan. Skolen skulle ha norske (eller med norsk statsborgerskap?) lærere og norsk lønnsnivå og norsk pensum. Initiativtakeren var visstnok faren til Abid Raja, et forhold som senere er blitt kjent for å være preget av alt annet enn harmoni. Man kan ikke la være å tenke at kan det utnyttes, så skal det utnyttes.
Likevel var noe av det mest frustrerende disse årene hvor mye energi mange la ned i å fremheve positive sider ved opphold i foreldrenes opprinnelsesland. Her ble det trukket frem kjennskap til egne røtter, familie, kultur og språk, trygghet på «hvem man er» og styrket selvbilde, het det i blant annet (2005) fra daværende Kommunal- og regionaldepartementet, den gang ledet av Erna Solberg. Året etter kom det en forskningsrapport fra HiO som heller ikke klarte ta avstand til praksisen, noe jeg da kommenterte på vår gamle hjemmeside under tittelen «Forbannede hykleri!».
Nå har altså Norge endelig tatt ett skritt i riktig retning, som alle partier på Stortinget synes enige om, men vi har fortsatt en lang vei å gå. Og mer kommer nok. For det er en rekke øvrige tiltak som er fremmet i NOU-en «Lov og frihet» som skal følges nøyere opp. Men hvor lang tid det vil ta, vet ingen.
(Illustrasjon: HRS, Pakistan 2004)