På gårsdagens Politisk Kvarter på NRK ble det spurt om den bebudede asylreformen i Storbritannia vil påvirke Norge. For et par dager siden omtalte vi denne reformen, ikke minst fordi forslagene i Storbritannia ligner mye på forslagene i Bærekraftsutvalgsrapporten til FrP (fra 2013, som HRS forfattet), og at Danmark er blitt Vest-Europas bjellesau i innvandringspolitikken.
Gry Blekastad Almås, NRKs korrespondent i Storbritannia, gjengir noen av de viktigste grepene som forsøkes gjennomført:
- Opphold skal bli midlertidig. Dagens regelverk tilsier at man kan søke om permanent opphold etter 5 år, det foreslås økt til 20 år.
- Det skal bli vanskeligere å anke avslag. Man skal kun kunne anke én gang.
- Asylsøkere skal kunne sendes ut raskere etter avslag, også med tvang hvis nødvendig. Også barnefamilier skal kunne sendes ut.
- Personer skal ikke kunne få innreisevisum til Storbritannia hvis de samme landene nekter å ta imot asylreturer (asylsøkere med avslag i Storbritannia).
Samtidig minner Almås oss om at det «skal åpnes flere lovlige ruter inn til Storbritannia for dem som har behov for beskyttelse». Hva dette innebærer sier hun ingenting om.
Eier av sakstemaet
Programleder Bjørn Myklebust synes åpenbart at disse tonene fra det britisk sosialdemokratiske partiet minner «litt for mye» om toner fra det som gjerne omtales som «ytre høyre», og lurer på hva Reform UK, i MSM typisk omtalt som et «høyrepopulistisk parti», sier til Labours taktskifte. Da er det i Storbritannia, som i resten av Europa, viktig å fremstå som politisk eier av sakstemaet. Reform UK, det største partiet på meningsmålinger i Storbritannia, ønsker reformen velkommen og kaller det «sin politikk».
Selvskrevne gjester i Politisk Kvarter til denne debatten er selvsagt Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, der sistnevnte er det største partiet i Norge på siste meningsmålinger. Selvskrevne gjester var også de innvandringsliberale partiene og budsjettpartner til Ap; Rødt, SV og MDG, men derfra ville ingen stille. Det sier en del i seg selv.
FrPs Erlend Wiborg startet med å påpeke at i og med at en rekke land i Europa strammer inn i innvandringspolitikken, frykter FrP at Norge kan bli ett av de mest innvandringsliberale landene – som igjen vil kunne medføre høy(ere) tilstrømning. Det avviste selvsagt Aps statssekretær i Justisdepartementet, Joakim Øren, og dermed var debatten i gang om hvem som har den mest treffsikre innvandringspolitikken, med undertonen den mest restriktive. Der ender man (igjen) med å skylde på hverandre heller enn å fokusere på hva som faktisk er den beste politikken for Norge.
Remigrasjon
Programleder Myklebust synes ikke å like utviklingen med økt aksept for en mer restriktiv politikk på området, og lurer på hvordan FrP stiller seg til remigrasjon, forklart med «at man tar fra folk statsborgerskap og kaster dem ut av landet». Det kan vi vel kalle en lite opplysende «forklaring». Remigrasjon eller repatriering har sine grunner, som man selvfølgelig kan være enige eller uenige i. Men det vi kan slå fast er at remigrasjon skal gjøres til noe grusomt, slik som for eksempel Klassekampens Bjørgulv Braanen 4. november slakter ideen under tittelen «Krever massiv etnisk og religiøs rensing».
FrPs Wiborg synes heller ikke å være komfortabel med begrepet remigrasjon. Han sier at «personer som har fått statsborgerskap på lovlig måte, ikke jukset seg til det, de er norske statsborgere og skal få være her».
Hva synes du om begrepet og den tanken som sniker seg inn også her hjemme?
– Det er ikke et begrep FrP støtter, men vi er opptatt av realpolitikk og vi ønsker å stramme inn reglene for å kunne bli norsk statsborger.
Å stramme inn reglene for norsk statsborger, vil likevel ikke kunne løse den floken Europa allerede står i. For det er mange som har fått statsborgerskap eller permanent opphold i europeiske land som slett ikke deler våre frihetsverdier, kanskje tvert om. Da bør vi være forsiktig med å frykte begreper, slik som vi også er blitt «opplært» til at assimilering er noe groteske greier. Den enkle testen bør være hva som tjener fellesskapets beste.
Som vanlig er imidlertid NRK opptatt av at Norge skal være mest mulig innvandringsliberal, da vår statskanal fortsatt synes å tro at det er det beste man kan være. Derfor kommer programlederen med et spørsmål, som egentlig skulle gått til Rødt, SV og MDG, men som det blir Ap som må svare på:
Når Norge og andre rike europeiske land i stor grad sier nei til å ta imot flyktninger som ikke er fra Ukraina: Hvem mener dere skal hjelpe de flyktningene som ikke kan hjelpes der de er, i nærområdene til en konflikt?
De som har overskudd får lytte til statssekretær Ørens «svar», som mest er en oppvisning i politikeres evne til å sveive i gang svadageneratoren.
Fiffig forklaring
Politisk kommentator i NRK, Tone Sofie Aglen, gir deretter sin vurdering av «Hva som skjer med innvandringsdebatten i Europa?», ved å fortelle noe som nok de fleste har fått med seg allerede: Det er blitt en helt annen skepsis til innvandring i Europa, forklart både med «ytre høyres voldsomme fremgang» og at «tradisjonelt liberale både partier og land nå fører en helt annen innstrammende linje». Begrunnelsen fra de samme er en «forfeilet integrering» og ikke minst et «asylsystem som har brutt sammen».
Aglen mener videre det er to ting som er verdt å merke seg:
- Synet på innvandring har lenge fulgt en høyre-venstre-akse, hvor høyresiden har vært mest skeptisk til innvandring, mens vi nå ser at venstresiden kanskje har «vært mest i utakt med egne velgere» og det er i «tradisjonelle arbeiderstrøk at skepsisen nå øker».
- «Lenge har Sverige vært et ideal, en humanitær stormakt, men nå har de nærmest fått stempel som et konkursbo, mens det er Danmark, som har vært den strengeste i klassen, som man nå valfarter til for å lære, også norske politikere.»
Hva skjer med innvandringsdebatten i Norge?
– Det er jo et slags ekko, en bekymring for at høy innvandring går utover velferden, men jeg tror nok at den viktigste driveren for denne holdningsendringen vi ser er sammenhengen mellom innvandring og kriminalitet. Dette snakkes også om av politikere på venstresiden på en helt annen måte, og der eksemplet Sverige har vært en grunn til at mange har endret syn.
Det fascinerende med Aglens vurdering er det totale fraværet av tanken om at de ulike landene har begynt å ta de negative konsekvensene av en ikke-bærekraftig innvandring på alvor. For det fortjener både landets opprinnelige borgere og innvandrere som faktisk vil ta fullverdig del i sitt nye hjemland.
Aglen har også tenkt seg frem til en fiffig forklaring på denne holdningsendringen:
– Selv om folk er mer for en streng innvandringspolitikk, så er innvandring også en berikelse. Det går an å være for en innstramning uten at det nødvendigvis er knyttet til fremmedfiendtlighet på samme måte som det var før i debatten.
Rimelig utrolig. «Før» var det altså fremmedfiendtlighet, sannsynligvis fordi en selv ikke skjønte så mye av det, men nå – når negative konsekvenser er helt oppe i dagen, ikke minst med «eksemplet Sverige» – er innstramning stuerent. Og hvem er det som har sagt at innvandring ikke også kan være en berikelse?
Vi kan bare rykke tilbake til start: Det finnes forskjellige former for innvandring … og ta det videre derfra.