Nylig ble jeg gjort kjent med at en i min omgangskrets skal begynne å jobbe i Algerie, og det var da det gikk opp for meg hvor lite jeg egentlig vet om landet. Hvorfor Algerie har gått under radaren for meg har jeg selv problemer med å forstå.
Landet er Afrikas største i utstrekning, men relativt tynt befolket (i underkant av 47 millioner innbyggere) der deler av landet er ørken. Nesten alle (ca. 95 prosent) bor på litt over 10 prosent av landets areal. Algerie ligger i Nord-Afrika og har en kystlinje til Middelhavet på nesten 1.000 kilometer.
Altså et «perfekt» transittland for ulovlig migrasjon til Europa.
Muslimsk konservativt land
Viss hører vi om algeriske flyktninger i Europa, og landet lider da også under høy arbeidsledighet, har en ung befolkning (nesten halvparten er under 25 år), men landet er rikt på naturressurser, først og fremst olje og gass.
Algerie har vært under fransk kolonistyre (fra 1830), og ble selvstendig i 1962 etter væpnet opprør som startet i 1954. Ifølge Store norske leksikon var landet lenge en ettpartistat ledet av det statsbærende partiet, den tidligere frigjøringsbevegelsen Front de liberation nationale (FLN). Etter en politisk liberalisering på slutten av 1980-tallet ble valg vunnet av islamister, hvorpå militært styre ble innført og Algerie ble drevet inn i borgerkrig (1991-2002). Unntakstilstand ble innført i 1992. En regner borgerkrigen for avsluttet med en sterk nedgang i antall terroraksjoner i landet og mange islamister oppgav voldsbruken da de fikk amnesti for sine tidligere handlinger.
Unntakstilstanden ble opphevet i 2011, men innskrenkninger i ytrings- og organisasjonsfriheten fortsatte. Forut for parlamentsvalget i 2012 ble flere reformer innført, herunder reduserte restriksjoner for media og legalisering av flere politiske partier.
Algerie er fortsatt et muslimsk land, og utsatt for ulik påvirkning fra ekstreme muslimer, som for eksempel Det muslimske brorskap i Egypt, og enkelte grupper har latt seg inspirere av den reaksjonære wahabi-bevegelsen i Saudi-Arabia.
I for eksempel 2013 ble et gassanlegg i In Amenas, delvis eid og drevet av norske Statoil (nå Equinor), utsatt for terrorangrep signert al-Qaida i Maghreb. 39 utenlandske borgere, deriblant fem norske, ble drept under terroraksjonen.
I Utenriksdepartementets reiseinformasjon om Algerie kan vi lese at landet er «et forholdsvis religiøst og konservativt samfunn, selv om byene kan framstå moderne». Kvinner anbefales å «bruke godt dekkende klær, bl.a. kjoler som skjuler knær og skuldre».
Når den fransk-algeriske forfatteren Kamel Daoud sier han måler graden av sivilisasjon etter hvordan kvinner blir behandlet, har han et sentralt poeng som for mange i Vesten drukner i «kulturforståelse».
Besatt av kvinner
Kamel Daoud (født 1970) er i København for å delta på Louisianas litteraturfestival og snakke om sin nyeste roman, som nettopp er utgitt på dansk under tittelen Huri. I et intervju gitt Berlingske forteller Daoud at romanens hovedperson, ved navnet Aube, ikke bare er en kvinne, hun er også ett av tusenvis av ofre for islam, og at ekstreme muslimer prøvde å skjære over halsen hennes under borgerkrigen. Aube overlevde, men har nesten ingen stemme. Når hun blir gravid som voksen, «forteller» hun alt til sitt ufødte barn.
Når han har valgt å la en kvinne fortelle historien om borgerkrigen, handler det ikke minst om et politisk valg.
– I krig kan menn slutte å kjempe når de inngår fredsavtaler. Men kvinner taper alltid mer. I Algerie ble ikke kvinnene som hadde blitt kidnappet og kom tilbake gravide eller med babyer tilgitt. De ble vanæret for alltid, forklarer han.
Og legger til:
– Islamistene er besatt av kvinner. Kvinner gir liv, islamistene gir død. Så kontrasten er åpenbar for en roman.
I romanen planlegger Aube å ta abort fordi livet som kvinne i Algerie er verre enn døden.
Da Kamel Daoud vokste opp i en landsby der bare hans egen far kunne lese, så han også hvordan kvinner ble behandlet som annenrangs borgere. Selv var han ikke noe bedre, påpeker han.
Men da han ble journalist som voksen og begynte å reise, kom han til Sveits, hvor han så kvinner som gikk ut om kvelden. Det satte tankene hans i sving.
– Hvordan kan arabiske landene bli økonomisk sterke land når halvparten av befolkningen ikke får lov til å gå på skole, starte bedrifter og så videre? Hvordan kan man ha en lykkelig befolkning når halvparten av befolkningen er ulykkelig? Hvis vi ikke helbreder forbindelsen med kvinner, vil vi aldri komme videre.
Ubehagelige sannheter
Når Daoud sier denne typen tanker høyt, får han ofte høre at han «smisker» for Vesten.
– Men det trenger jeg slett ikke. Vesten tar meg imot, og folk leser bøkene mine, påpeker han overfor Berlingske.
Med et salg på 391.000 eksemplarer i 2024 var Huri fjorårets femte mest leste bok i Frankrike.
«Det var det samme med artikkelen jeg skrev om Köln», sier Daoud, med henvisning til en artikkel han skrev i 2016 i Le Monde, etter nyttårsaften i Köln, der hundrevis av unge menn med innvandrerbakgrunn forgrep seg på unge jenter og kvinner.
Den gang skrev Daoud at den arabiske verden lider av «seksuell elendighet» og at folk der har et «sykt» forhold til kvinner, til kroppen og til begjær.
Det førte til en eksplosjon av raseri som fikk Daoud til å tie om temaet – i alle fall en stund. Nå er han imidlertid tilbake i rollen som den som forteller ubehagelige sannheter om den arabiske verden og dens syn på kvinner.
Den reaksjonen Daoud ble møtt med får meg til å tenke på Hege Storhaug, som i et intervju i Dagbladet i 1996 påpekte muslimske lands voldsomme fokusering på seksualitet. Tittelen er selvforklarende: «Sex-angst hindrer integrering».
Disse tankene ble heller ikke spesielt godt mottatt, verken av muslimer eller den venstrevridde pressen.
Kulturell elendighet
Berlingske viser til at det i tyske medier har det vært en rekke rapporter om gjengvoldtekter begått av menn med innvandrerbakgrunn, samt at både i Frankrike og Tyskland er menn med innvandrerbakgrunn overrepresentert i statistikken for seksuelle overgrep. Med andre ord akkurat samme mønster som vi ser i Norge, og etter all sannsynlighet i alle vesteuropeiske land. «Ser du en sammenheng mellom islamisters syn på kvinner og overgrepene her i Vesten?» spør avisen Daoud.
Daoud svarer med å vise til den kulturelle elendigheten som finnes i land som Algerie, da i betydningen at befolkningen relaterer til det de kjenner. Som av typen hvis «du gir en kokebok til en kannibal, vil han bruke deg som ingrediens».
– Det er ingenting å gjøre på fritiden, det er ingen som kommer, ingen som kan reise bort, det er ingen tilgang til kino, teater eller musikk. Det er kulturell elendighet.
Samtidig har islamistene tatt over skolene. Derfor, forklarer Daoud, har ikke mennesker en sjanse til å utvikle seg til hele, fullt opplyste mennesker. Man finner dermed sin «kunnskap» om livet fra de religiøse autoritetene.
– Her sier de at kvinnen er et menneskelig biprodukt, at kroppen hennes ikke tilhører henne, men den sterkeste av menn, at hun bare er et seksuelt objekt.
Dette er en «kunnskap» som ikke legges igjen på grensen, og som vi i Vesten møter med innvandrere fra arabiske land. Uten at vi forstår det.
Spiller på skyldfølelse
I Vesten ser folk alt gjennom sin «historiske skyldfølelse», mener Daoud, og viser til at land som Frankrike har kolonisert Algerie – men denne følelsen, da som skyldfølelse, gjennomsyrer hele Vesten.
– Og det er derfor vi ikke forstår hva slags mennesker som kommer hit fra den arabiske verden, mener Daoud.
– Her ser man ikke at de som kommer hit er et resultat av et kulturelt og utdanningsmessig nederlag i det som kalles den arabiske verden. For hvem er det som utvandrer til Frankrike? De som lykkes? Nei, det er de som har lidd nederlag i et system som produserer nederlag.
– Og når de kommer hit og ser en kvinne i shorts, virker det nesten som en invitasjon. De ser en kvinne som tar seg en drink på en bar, og de tror hun er en prostituert. Dette er ikke utdannede mennesker.
Daoud er fullstendig klar over at det er denne typen uttalelser som gjør ham svært upopulær.
Etter artikkelen om Köln var andre intellektuelle enige med ham i kulissene, men de ga ham fortsatt skylden for å ha skrevet artikkelen.
– Du er en forræder, sier de til meg, fordi du sier det som ikke burde sies.
Velkjent strategi
Daoud forteller at da Huri ble publisert, spurte en intellektuell fra Algerie ham:
«Hvorfor skrev du ikke om den virkelige krigen?» og peker dermed på et annet smertefullt poeng, som betyr at Daouds bok er forbudt i hjemlandet hans: Borgerkrigen i Algerie er offisielt tabu. I stedet er søkelyset på uavhengighetskrigen, der Algerie kjempet for sin uavhengighet fra kolonimakten Frankrike.
Samtidig vil ikke regjeringen at folk skal nevne borgerkrigen fordi islamistene, som slaktet tusenvis av sivile den gangen, fortsatt er en avgjørende maktfaktor i landet. Derfor går også myndighetene hardt etter Daoud. Det pågår søksmål for ting han sier i intervjuer i vestlige medier.
Det er bare å merke seg hvordan dette foregår i Algerie, for det sier noe om hva vi kan vente oss i Vesten. Og det har allerede startet. Strategien burde også begynne å bli velkjent. For Daoud blir anklaget av en kvinne ham for «å ha stjålet historien hennes». Hun hevder at hovedpersonens historie er hennes, og at hun fortalte den til Kamel Daouds kone, som er psykiater.
Det er akkurat de samme beskyldninger som Hege Storhaug spesielt og HRS generelt er blitt smurt utover i norsk MSM med. Antakelig er heller ikke historien bare «stjålet», men den er antakelig også full av feil.
Nå kan selvsagt ikke Daoud vite om kvinnen er en del av regimets kampanje mot ham, men som det påpekes; dette er ikke første gang at slike historier dukker opp når regimet i landet blir kritisert. Og hvorfor skulle Daoud stjele en slik historie? Som journalist dekket han borgerkrigen selv, og har møtt altfor mange skjebner.
Men det endrer ikke det faktum at regimet også er ute etter familiemedlemmene hans som fortsatt er i hjemlandet.
Tilpasset seg demokratiet
For Daoud er likevel det største problemet at islamistene har skapt en direkte forbindelse til skyldfølelsen i Vesten.
– Hvis du sier: Jeg liker ikke islamister fordi de utfører attentater og de vil herske, er svaret: Nei, du liker ikke islamister fordi dere hadde kolonier, så du er skyldig. Og på den måten kan man ikke komme videre.
Og akkurat som muslimer kjenner oss godt nok til å utnytte skyldfølelsen i Vesten, har den nå også tilpasset seg demokratiet. Den bruker lover, ansetter advokater, etablerer interessegrupper og bruker Vestens retorikk om frihet mot Vesten, fastslår Daoud.
Hvordan opererer de så her i Europa? spør Berlingske.
– Man må følge med på hva de gjør. De starter med skolen og fritidsorganisasjonene, så går de etter rettssystemet og maktinstrumentene. Til slutt går de etter kulturen.
– Vesten må forsvare seg selv. Dere har et forståelsesproblem her. Dere tror at alt som er muslimsk er noe som ikke har noe med dere å gjøre. Men nå finnes det her også. Derfor har dere rett til å snakke om islam og tenke på det. Det er ikke noe som bare angår arabere og muslimer.
Og kanskje mest av alt skal vi merke oss disse ordene fra Daoud, for det sier noe om hva som er i spill – her og nå:
– Kanskje det er folk som oss som kan finne løsninger for dere. Men for å gjøre det, må dere hjelpe oss, beskytte oss og ønske oss velkommen. Deres redning er vår. Jeg har ingen andre steder å dra. Vesten er vår siste sjanse. Hvis ytringsfriheten min ikke er beskyttet, hvis jeg fortsetter å bli angrepet, slik det skjer her og nå, da vil jeg tie en dag.