Hvorvidt det i det hele tatt er verdt å bruke tid på disse kronikkene kan en lure på, da de to, henholdsvis Lorelou Desjardins og Rajee Sivam, kanskje mest av alt burde beskyttes mot seg selv.
Likevel blir en dvelende ved dem – med to spørsmål: Er det virkelig noen – i 2025 – som biter på dette? Hva er intensjonen til VG og Aftenposten med å publisere; tror de på det, er det viktigste at avsenderen har innvandrernavn, representerer det et alternativt syn eller håpes det bare på klikk?
I sum viser Desjardins’ og Sivams skriverier at kjenner man ikke fortiden forstår man ikke nåtiden – og man er heller ikke egnet til å forme fremtiden.
«Norge trenger innvandrerne»
Det er den bastante konklusjonen til Lorelou Desjardins i hennes VG-kronikk, hvor hun titulerer seg selv som jurist, forfatter og samfunnsdebattant. Hennes banale konklusjon er at uten innvandrere går Norge til helvete i sin alenegang.
Hvorfor hun selv valgte å dra fra Frankrike (endatil Marseille) til Norge vites ikke, men hun har kommet til den konklusjonen at mange nordmenn – i alle fall høyreorienterte (ja visst er det valgkamp) – tror «Norge klarer seg uten innvandrere. At Norge egentlig ikke trenger verden. At Norge klarer seg selv».
Man kan bare kvele gjespet, men hvis du tror at Madame Desjardins evner å nyansere «innvandrer» så tro om igjen.
For hvordan tror du Norge hadde sett ut uten utenlandsk innflytelse? som hun spør, og svaret er vitterlig ingen jurist verdig:
Tenk på en fredagskveld i Norge – uten taco, uten pizza, uten kebab, uten Netflix, uten italiensk vin eller uten pakistansk mango. En kveld med poteter.
Å nei, vent litt. Poteter ble også importert, fra Sør-Amerika. En fredag kveld med tørrfisk, da.
Så skal vi høre om alle jobbene nordmenn ikke vil ha, om kebaber som måtte fylles med brunost og om de mange bransjer i Norge hadde kollapset uten innvandrere.
Hvem tar vare på de eldre? Hvem bygger husene, kjører bussene, plukker jordbærene?
Nordmenn blir eldre, og det blir ikke nok yrkesaktive til å dekke pensjoner og vaske alle gulvene og rumpene i eldreboligene.
Om du ikke finner deg hjemme som en rompe- eller gulvvaskende innvandrer, så kan Desjardins fortelle oss at det også finnes innvandrere med stillinger som krever høy kompetanse, som ingeniører og IT-spesialister, der mange starter egne bedrifter og skaper arbeidsplasser.
Man kan bare ta det kort, og som er noe langt de fleste har forstått i 2025: Det finnes ingen mening, absolutt ingen, å sidestille for eksempel en somalier og en brite. Deres bidrag, som gruppe, til samfunnet er høyst forskjellig, både økonomisk og kulturelt, samtidig som vi alle er konsumenter. Og også innvandrere, uansett opphav, blir eldre. Den største forskjellen er kanskje at briten drar hjem igjen, somalieren blir.
Så hva er Desjardins bidrag i samfunnsdebatten? Ut over at hun prøver å dra oss 20-30 år tilbake i tid, kan vi fortelle henne at Norge klarte seg helt fint uten den masseinnvandringen, særlig av ikke-bærekraftig karakter, vi har opplevd de siste tiårene. Nå er Norge, sammen med det meste av Vesten, inne i en kraftfull endring, og det ikke til det bedre.
Trenger så Norge innvandrerne? Det opplagte svaret på et slikt unyanserte spørsmålet er nei. Men norsk innvandringspolitikk er da heller ikke basert på hva Norge trenger, men konstruert på moralske prinsipper. Dessverre. For moralsk sett kunne vi bidratt langt mer treffsikkert om vi la om kursen kraftig, men vi holder heller flere kurs – som antakelig er med på å finansiere slike som Desjardins.
Fellesskap
Ei som ikke lot seg rive med av Desjardins utlegning, er iraneren Solmaz A. Refling (som heldigvis er en viktig stemme som også innimellom publiserer hos oss). Som perser som kom til Norge på 80-tallet mener hun at narrativet om at innvandrere «beriker» Norge med mat og fyller jobber nordmenn ikke vil ha, blir altfor snevert.
Det er ikke vanskelig å være enig i, for dette stadige gnålet om «vi og dere» er det mange som er lei av. Like lei er vi av innvandrere som klager over nordmenns mangel på «inkludering og aksept», når de samme står helt fritt til å forlate Norge.
«Jeg har levd her store deler av livet mitt, og jeg kjenner godt at både vi som kom hit og nordmenn flest er opptatt av de samme tingene: trygghet, arbeid, utdanning, frihet og å skape et godt liv for barna våre», fastslår Refling, og man kan ikke unngå å registrere at en slik holdning referer til fellesskap, ikke ulikheter.
«Vi er mennesker som lever livene våre her, på samme måte som nordmenn. Vi står i kø på Vinmonopolet, vi går på dugnad i idrettslagene, vi feirer 17. mai med barna våre», fortsetter Refling som dermed, kanskje ubevisst, setter fingeren på et ømt punkt: For nei, slett ikke alle er å se på Vinmonopolet eller på dugnad, men kanskje til nød på 17. mai (dessverre noen under et annet flagg enn det norske).
For Refling handler det om at alle som bor i Norge – uansett hvor man kommer fra – deler «de samme grunnleggende interessene og verdiene».
Vi bygger dette landet sammen, og vi deler de samme bekymringene for boligpriser, pensjoner, helsesektoren og samfunnets fremtid.
Jeg ønsker meg en debatt om innvandring som handler om nettopp dette fellesskapet og likhetene, ikke om å sette oss i en bås som leverandører av mat og billig arbeidskraft.
En slik debatt er ikke bare velkommen, den er høyst nødvendig og langt på overtid. Slik sett kan man håpe at VGs publisering av Lorelou Desjardins bidrar i så måte.
«Nei, det er ikke innvandring som truer velferden»
Faktisk er det motsatt; «innvandring er nødvendig». Påstanden fremlegges i Aftenposten av Rajee Sivam, titulert som samfunnsøkonom. Hvordan noen med økonom i tittelen kan fremstå så lite reflekterende er i seg selv fascinerende, men noe av forklaringen finner vi kanskje i at han har en master i økonomisk filosofi.
Sivam åpner friskt:
Velferdsstatens utfordring handler ikke om kultur. Den handler om arbeidskraft vi ikke klarer å bruke. Tallene viser det, retorikken skjuler det.
Det er godt gjort å formulere tre setninger med tre faktuelle feil. For det første handler mye om velferdsstatens utfordringer også om kultur. For det andre handler det også om arbeidskraft uten nødvendig kompetanse, og i en del tilfeller om det som ikke er arbeidskraft (de er ikke i stand til å jobbe). Og tre: tallene viser ikke det Sivam forfekter, det er i så fall hans egen retorikk som skjuler hva tallene viser.
Ifølge Sivam er åtte av ti nordmenn er i jobb, mens rundt syv av ti innvandrere er det samme. Påstanden er altfor generell og skjuler mer enn den forklarer, jmf. for eksempel denne studien over andelen sysselsatte innvandrere sammenliknet med sysselsetting blant ulike innvandrergrupper og øvrig befolkning (det har ingen betydning at den er fra 2012, det er systematikken som er det sentrale). Legg så til at sysselsatt er definert til én times lønnet arbeid i referanseuken. Dette har de fleste nordmenn fått med seg, til tross for fraværet av økonomistudier.
Deretter hevder Sivam at forskning viser at innvandrere i Norge ofte har like høy eller høyere tillit til myndigheter og institusjoner enn befolkningen ellers har. Det er en sannhet med modifikasjoner, da forskjellene mellom innvandringsgrupper er betydelig, samt at det er forskjeller knyttet til kjønn, alder og utdanning. Samtidig har innvandrere lavere tillit til andre mennesker enn befolkningen forøvrig.
Så har vi problematikken med å få anerkjent utdanning og ellers diskriminering i arbeidslivet (ved for eksempel å ha «feil» navn). I det å få anerkjent eksisterende utdanning og erfaring ligger det klart et forbedringspotensiale, men enkelt er det ikke. Ikke minst handler det om utbredt korrupsjon i en rekke land, og i økende grad i Norge, der en kan kjøpe seg dokumenter for en billig penge. Man kan selvsagt konkludere med en «velferdsstat som sløser bort kompetanse vi sårt trenger», men her ligger det også kontrollmekanismer samfunnet sårt trenger. Jeg ville ikke bli operert av en tannlege som viste seg egentlig å være skomaker.
Diskriminering i arbeidslivet er en annen nøtt, men hvis man ser helt bort fra at det også ligger et kulturelt element her, vil man aldri forstå problematikken. Det finnes arbeidsgivere som frykter for at en potensiell arbeidstaker skal ta med seg det som i utgangspunktet er uønskede verdier på arbeidsplassen, slik som religiøse uttrykk som hijab eller bønnerom, forhold som i norsk kontekst tilhører privatsfæren. Skal vi se helt bort fra det?
Sivam fortsetter i samme sporet, og hevder videre at Oslo er en todelt by. En slags motorvei på Oslo vest for utdanning, og mer en krøttersti på øst. Nå er det vel få land som satser mer på talent enn Norge, men vi skjønner: Det er ikke godt nok.
I sum handler Sivams budskap om all den fantastiske arbeidskraften Norge har i innvandringen, men som vi ikke benytter oss av. Har han levd under en stein? Hvor mye penger har ikke Norge brukt – og bruker – på å få folk fra stønad til arbeid?
Hans avslutning sier egentlig nok:
Fakta viser at Norge har tjent godt på innvandring og inkludering – og fremtiden vil kreve mer, ikke mindre, av det samme.
Nei, fakta viser det motsatte, men det er bare å takke Aftenposten for nok et hinsides bidrag i innvandringsdebatten. Dere er i alle fall tro mot dere selv.