I to TV-sendte taler har Israels statsminister Benjamin Netanyahu snakket direkte til det iranske folket.
«Det iranske folk burde vite det. Israel støtter dere», sa Netanyahu 30. september i fjor, og han fortsatte med ramsalt kritikk av mullastyret som bruker milliarder på terror og undertrykking, snarere enn på utdanning, investering i infrastruktur og velferd for sitt folk.
– Når Iran endelig blir fritt, vil alt være annerledes, og det øyeblikket vil komme mye raskere enn folk tror. Våre to eldgamle folk, det jødiske folket og det persiske folket, vil endelig få fred, sa han den gang.
– Det er én ting Khameneis regime frykter mer enn Israel. Vet dere hva det er? Det er dere – folket i Iran, sa Netanyahu i den neste direkte talen til iranerne, og lovet støtte til det iranske folkets kamp for frihet.
Frihetskampen
Det tradisjonelle iranske flagget er preget av en løve og en sol, og at navnet israelerne har gitt angrepet på det islamistiske regimets atomanlegg «Rising Lion», kan og bør forstås som en symbolsk beskjed til det iranske folket. Netanyahus uttalelser om at Irans «frigjøring er nær» og at Israel kjemper mot regimet, ikke folket, forsterker denne tolkningen.
Det tradisjonelle flagget ble brukt før sjahen ble styrtet i 1979. Reza Pahlavi, sønn av den siste sjahen av Iran, Mohammad Reza Pahlavi, har vært en sentral skikkelse i den iranske opposisjonen siden han gikk i eksil etter revolusjonen i 1979. Han er leder for National Council of Iran, en eksilbasert gruppe som kjemper for demokrati og sekularisme i Iran. Pahlavi har gjentatte ganger understreket at han ikke nødvendigvis søker å gjenopprette monarkiet, men at han ønsker at det iranske folket selv skal bestemme landets fremtidige styreform gjennom frie valg.
I et intervju med National Post for en drøy uke siden, understreket han at et demokratisk Iran, alliert med Vesten og Israel, kunne endre regionens sikkerhetsdynamikk og fremme stabilitet. I faksimilen ser man flagget med løven:
I intervjuet er Pahlavi tydelig på hva som bør skje i Iran:
– Vi må sørge for så mye koordinering som mulig, i en strategi med maksimalt press på (regimet), og kombinere det med maksimal støtte til det iranske folket. Det er egentlig diplomatiske anstrengelser på internasjonalt nivå. Oppfordre G20-landene til å være mer i tråd med det iranske folkets ambisjoner, og vurdere at deres beste handlingsplan ville være å støtte den endringen, i motsetning til en inneslutningspolitikk, eller, om du vil, en ettergivenhetspolitikk, som har mislyktes hele denne tiden.
– Iran bør være et Sør-Korea, ikke et Nord-Korea, med en nasjonal regjering som bryr seg om sitt folk, i motsetning til å bruke våre nasjonale ressurser til å finansiere sin ideologiske eksport over hele verden på bekostning av det iranske folket.
Sammenlikningen er påfallende, ikke minst dersom man ser på hvem som påberoper seg å kjempe iransk frihetskamp. Her hjemme har vi eksempelvis Siawash Mobasheri, som tilhører den aller mest radikale ytterfløyen i Rødt, og bringer en form for marxistisk tankegods til torgs. Vi har i en rekke saker påpekt hvordan og hvorfor han og politikken han forfekter ikke representerer det iranske folket.
Pro-israelsk iraner
Pahlavi har vært en uttalt kritiker av det islamistiske regimet, som han beskriver som en «terroristregime» som undertrykker det iranske folket og destabiliserer Midtøsten. I en tale i 2023 ved Oxford Union argumenterte han for at sekularisme er en forutsetning for demokrati og oppfordret til ikke-voldelige metoder, som streiker og sivil ulydighet, for å styrte regimet.
Han har også foreslått å bruke Irans frosne utenlandske aktiva, verdt anslagsvis 100 milliarder dollar, til å finansiere et «streikefond» for å støtte iranske arbeidere i deres kamp mot regimet.
Pahlavis forhold til Israel har vært særlig bemerkelsesverdig. I 2023 ble han den høyest rangerte iranske offiseren som besøkte Israel, hvor han møtte Netanyahu og president Isaac Herzog. Besøket, som inkluderte stopp ved Vestmuren og Yad Vashem, ble sett på som et historisk skritt for å gjenopprette de vennskapelige båndene mellom Iran og Israel som eksisterte under sjahens tid. Pahlavi uttalte at hans mål var å vise at det iranske folket ikke deler det islamistiske regimets anti-israelske holdning.
I en tale til Israeli-American Council i september 2024 oppfordret Pahlavi israelere til å støtte hans kampanje for regimeendring, og understreket behovet for å svekke regimet innenfra. Hans pro-israelske holdning har gjort ham til en alliert for Israel i deres kamp mot Irans kjernefysiske ambisjoner og regionale innflytelse, og det er nettopp derfor operasjon Rising Lion høyst sannsynlig symboliserer nettopp det iranske folket.
Marxister, islamister – og folket som skvises
Som Afshin Bagherpour har skrevet i en av flere artikler på Rights, har Vesten feilet overfor iranerne.
Og Vesten? Det har sviktet. Spesielt Biden-administrasjonen, som – i likhet med Obama – har gitt Teheran milliarder i inntekter uten et eneste krav om menneskerettigheter. Ironisk nok er det Frankrike som nå anmoder USA om å ta «europeiske interesser» i betraktning i forhandlingene. Hvilke interesser? At IRGC fortsatt ikke er terrorstemplet? EU-parlamentet har vedtatt det to ganger.
Likevel gjorde Josep Borrell (ofte omtalt som ayatollah Borell blant iranere) og EUs utenrikstjeneste alt de kunne for å blokkere det. Hans famøse uttalelse oppsummerer hans ynkelighet: «Du kan ikke terrorstemple noen bare fordi du ikke liker dem.» Nei vel – men hva med tortur, henrettelser, barnefengsling og statsstøttet terror?
(…) Men Vesten har valgt feighet. I stedet for å støtte sekulære patrioter som Reza Pahlavi, har sosialdemokrater og marxister i Europa brukt tid på å legitimere regimets reformister og 1979-opprørere i nye klær.
Det er dette som er vesentlig å forstå: Alliansen mellom islamister og marxister er en dødelig miks. Det iranske folket står mellom disse to gruppene, de sekulære, frihetsønskende iranerne er i antall i majoritet, mens den politiske støtten fra Vesten alltid rettes feil – i retning marxister eller islamister.
Og mens vi snakker om symbolikk, er det enkelt å registrere at opptøyene og de propalestinske demonstrasjonene over hele den vestlige verden har alt annet enn demokrati og sekulære frihetsverdier i fokus. Det ligger symbolikk i en global, organisert kampanje som skal foregå denne helgen også. Den har nemlig blitt gitt navnet «No Kings» – som man enkelt kan oversette til å bety at politikken til kronprinsen i eksil er det siste opprørerne vil ha.
No Kings
No Kings skal ha demonstrasjoner over hele USA i morgen lørdag, og i praksis vil det se ut som opptøyer pleier å se ut, enten de arrangeres av eksempelvis Black Lives Matter eller Palestina-bevegelsen. Den største mobiliseringen foregår i USA og rettes mot president Donald Trump, men det skal også arrangeres demonstrasjon i Oslo og en rekke europeiske byer. I Norge har navnet No Kings blitt forkastet til fordel for navnet No Dictators.
De omtaler det som «kampen mot fascisme», der Trump er den utpekte fascisten, eller «kongen», som arrangørene mener han oppfører seg som om han er. Demonstrantene mener at utvisning av illegale migranter og bruk av militæret for å bistå politiet er fascisme.
Det er den samme visa som har blitt sunget stadig høyere siden terrorangrepet mot Israel 7. oktober 2023 og siden det amerikanske folk gjenvalgte Trump som president: Trump er fascist, Netanyahu er fascist, Pahlavi er fascist for å fremme en «monarkistisk agenda» eller for å samarbeide med de to førstnevnte. FN, EU, Demokratene i USA og et nettverk av «fredselskere» som påberoper seg å være «mot hat» hauser opp stemningen ved å bruke ikke bare doble standarder, men demonisering.
Demonstrasjonene er lagt til samme dag som Trump skal være vert for en militærparade for å feire hærens 250-årsdag, hedre aktivt tjenestegjørende medlemmer og veteraner – og feire sin egen bursdag – og det er sistnevnte demonstrantene fokuserer på, samt at de mener det er skremmende å ha militærparader.
Trumps plan er øyensynlig å styrke nasjonal stolthet, beskytte offentlig sikkerhet og sende et tydelig signal om USAs enhet og styrke både nasjonalt og internasjonalt. Paraden feirer en historisk milepæl for hæren og kan inspirere til rekruttering og patriotisme, mens militær inngripen i opptøyer må anses som en legitim respons på trusler mot nasjonal stabilitet.
Det er det siste, nasjonal stabilitet og opprettholdt voldsmonopol, som er uønsket av både islamister og marxister og deres medløpere. De vil ha kaos og uro. Man kan enkelt registrere det ved å se på hvem som framsetter kritikken og hvem som kritiseres. Det er globalt og det vil tilta i styrke, men det er altså et godt tegn i tiden at løven reiser seg og tar til motmæle.
Hovedillustrasjon: Wikimedia Commons