Da den tyske etterretningstjenesten Verfassungsschutz (forfatningsbeskyttelse) hadde lagt siste hånd på sin 1.108-siders rapport om ytre høyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD), gikk det ut en pressemelding som i korthet stemplet AfD som et høyreekstremt og antidemokratisk parti. Etterretningstjenestens beslutning kan få som konsekvens at AfD blir forbudt, noe som da også flere med øket styrke har krevd etter etterretningstjenestens konklusjon.
Det var meningen at rapporten skulle holdes unna offentligheten, men nå har den lekket, melder Berlingske. Rapporten har fått flere kritikere til å stille spørsmål ved etterretningstjenestens metoder og politiske nøytralitet. En av kritikerne er Mathias Brodkorb, en tidligere sosialdemokratisk finansminister i delstaten Mecklenburg-Vorpommern, som Berlingske har snakket med. Han er svært skeptisk til etterretningstjenestens konklusjoner etter å ha studert rapporten nøye.
For selv om flere AfD-politikere og partimedlemmer utvilsomt har uttrykt ekstreme og i noen tilfeller straffbare uttalelser, slik Berlingske uttrykker det, avviser Brodkorb kategorisk at denne rapporten danner grunnlaget for å karakterisere hele partiet som høyreekstremt. Han tror heller en del av av forklaringen er å finne i Tysklands nåværende politiske klima.
– I Tyskland har vi hatt en ekstremt opphetet debatt om AfD og sterke offentlige forventninger. Det virker for meg som om etterretningstjenesten føler en forpliktelse til å møte disse forventningene på en eller annen måte, sier Brodkorb til Berlingske.
Politisk slagside
Ifølge etterretningstjenesten er det avgjørende for betegnelsen «høyreekstrem» ikke at AfD jobber målrettet for å styrte det tyske demokratiet, men at partiet opererer med «en etnisk forståelse av tyskere som er relatert til nazistenes forståelse av det tyske folket som en spesiell rase», gjengir Berlingske.
Etterretningstjenesten hevder at AfD ønsker å diskriminere tyske statsborgere med annen etnisk bakgrunn innen 2025. Dette er i strid med den første artikkelen i den tyske grunnloven, som garanterer individets menneskeverd. I tillegg konkluderer de med at store deler av partiets politikk er basert på en «konspirasjonsteori-forestilling» om «den store befolkningsutvekslingen», som hevder at de etablerte partiene og tidligere regjeringer jobber målrettet for å erstatte etniske tyskere med utlendinger.
Brodkorb fremhever at AfD i 2021 vedtok en erklæring om de tyske «statsfolkene», som etterretningstjenesten enten ikke har lest eller ikke tror på. For her beskrives etnisk opprinnelse som irrelevant for tysk statsborgerskap.
I erklæringen fremkommer det at AfD – uten forbehold – anerkjenner det tyske folket som summen av alle personer som har tysk statsborgerskap. Dette uavhengig av deres etnisk-kulturelle bakgrunn, når de eller deres forfedre fikk statsborgerskap, er de like tyske som etterkommere av en familie som har bodd i Tyskland i århundrer, og nyter godt av de samme rettighetene og har de samme pliktene. «For oss finnes det ingen første- og annenrangs borgere», ble det slått fast.
Også bruken av begrepet «remigrasjon» (repatriering) er nok til å tiltrekke seg etterretningstjenestens oppmerksomhet.
Brodkorb peker på et eksempel fra rapporten som sier noe om slagsiden:
I 2023 ble politikeren Hubert Aiwanger (nå 54 år) fra velgersammenslutningen Freie Wähler i Bayern anklaget for å ha skrevet antisemittiske pamfletter i sin tidlige ungdom. I en kommentar om saken på Facebook beskrev AfD-politikeren Björn Höcke uttalelsene som «primitiv og dum», «søppel» og «en ungdomssynd», men at det ikke var et «politisk manifest». Til slutt uttrykte Höcke håp om at Aiwanger har blitt mer moden i dag.
Dette gjør imidlertid etterretningstjenesten til et eksempel på at Björn Höcke «relativiserer antisemittisme» – og dermed selv er bærer av antisemittiske tendenser.
– De snur det fullstendig på hodet og legger ord i munnen hans, mener Brodkorb.
Skape fiendebilder
Også AfD-leder Alice Weidel er med i rapporten. Det vises til en episode fra februar i år, hvor AfD-lederen spiller av en video under et velgermøte i byen Neu-Isenburg om en sak der tidligere økonomiminister Robert Habeck (De grønne) politianmeldte en pensjonist (64 år) for et utsagn på X der Habeck ble omtalt som en «schwachkopf» (en nyttig idiot og svakhodet person, med referanse til hårpleieproduktet Schwarzkopf Professional).
Anmelde kunne Habeck gjøre fordi det siden 2021 har vært en egen paragraf i tysk lov som har gjort det straffbart å grovt fornærme politikere. Pensjonistens hjem ble deretter ransaket av politiet.
Etter å ha spilt av videoen uttalte Weidel at pensjonistens ytringer etter hennes mening er dekket av ytringsfriheten. Deretter sammenligner hun politirapporten med et forsøk på intimidering, slik man kjenner fra DDR-tiden.
Ikke bare kommer hun med nedsettende bemerkninger om Habeck ved implisitt å støtte beskrivelsen av ham som «svak begavet», hun anklager ham også for å bruke fornærmelsesrapporten (rapporten fra politiet, min anm.) som intimidering som er analog med metodene i det tidligere DDR.
Nå er det ikke bare etterretningstjenesten og politiske motstandere som har fått AfD opp i halsen. Det samme har en rekke medier. På X den 2. mai oppfordrer Georg Restle, tysk journalist og programleder for TV-programmet «Monitor» på den offentlig finansierte TV-kanalen ARD, andre medier til å ekskludere AfD-politikere fra skjermen.
«Fiender av grunnloven må ikke tilbys en scene. Hverken på talkshow eller i TV-nyhetene», skrev Restle ifølge Berlingske.
Permanent utfordring
Etterretningsrapporten har er også ført til vurderinger om AfDs medlemmer kan jobbe som offentlig ansatte, og om partiet kan fortsette å motta partistøtte etter gjeldende regler. Og som nevnt: Ytterligere drivkraft for å forby partiet fullstendig.
Brodkorb anslår at en om lag en femtedel av AfD-rapportens eksempler på AfD-uttalelser vitner om problematiske eller direkte grunnlovsstridige synspunkter, mens resten av uttalelsene kan være ekstreme, polemiske eller smakløse, men likevel omfattet av ytringsfriheten.
– Det er mitt inntrykk at det ikke lenger handler om en nøytral etterforskning basert på rettsstatsprinsipper. I stedet, av ulike grunner, er det en forutinntatt oppfatning, sier han, og legger til:
– Mangel på nøytralitet og objektivitet i bedømmelsen fører til at uproblematiske ytringer, som klart er omfattet av ytringsfriheten, tolkes i lys av ytringer som er problematiske.
Mathias Brodkorb er ikke hvilken som helst kritiker. Ikke fordi han er sosialdemokrat, men han har over tid interessert seg for den tyske etterretningstjenesten Verfassungsschutz. I 2024 kom han med boken «saker der domstoler har funnet overvåking utført av etterretningstjenesten som ulovlig.
Fortsatt nyter Verfassungsschutz stor tillit, ikke minst i mediene, samtidig som man ignorerer grunnleggende strukturelle problemer med etterretningstjenesten, ifølge Brodkorb.
Dette forklarer han med Tysklands erfaringer med nazismen, og derfor er da også Verfassungsschutz betydelig forskjellig i sin struktur og fullmakter enn andre vesteuropeiske etterretningstjenester. Erfaringene fra nazistenes maktovertakelse har ført til at tjenestens sitt altoverskyggende formål er å overvåke og bekjempe antidemokratiske fiender før de kommer til makten gjennom demokratiske midler.
Verfassungsschutz har således i oppgave å samle inn informasjon om «forsøk» på å styrte demokratiet. Med andre ord kan den tyske staten, basert på rimelig mistanke, overvåke grupper og enkeltpersoner før en kriminell handling begås. Denne forebyggende oppgaven representerer en permanent utfordring, mener Brodkorp.
I hans tolkning stammer problemene først og fremst fra at etterretningstjenesten er underlagt innenriksministeren og at etterretningssjefen utnevnes politisk.
– Den ledes av en politisk embetsmann som er lovpålagt å gjennomføre regjeringens politiske mål. Og hvis han ikke gjør det, kan han bli sparket. Dette fører naturlig nok til at sjefen opererer innenfor rammene av regjeringens politiske mål. Det disiplinerer selvsagt myndigheten, slår han fast.
Samtidig ser han et større problem; nemlig at man på eget initiativ lar seg påvirke av politikk i sitt embete.
Politisk klima
Mathias Brodkorb har nok helt rett i at Tyskland har et spesielt politisk klima gitt nazitiden, men den samme utviklingen ser vi også i resten av Vest-Europa. Og da kan vi minne om da HRS ble utsatt for en overivrig, og det som med rette må kunne kalles en kunnskapsløs statsadvokat (uten å bli bøtelagt eller kastet i fengsel).
I oktober 2017 publiserte vi en sak om terrorsikring i Oslo, under tittelen «Koranklosser utenfor Oslo City». Kort tid etter ble vi oppringt av en kvinne som presenterte seg som datter av en kvinne i høyre kant av bildet. Det ble fremsatt krav om at fotoet skulle fjernes, fordi vedkommende ikke hadde tillatt publisering. Noen dager senere sto kvinnen fram i Dagbladet og fortalte hvor tungt hun hadde det på grunn av denne publiseringen. Den 1. november 2017 ble HRS anmeldt av Fatima Ababri for å ha publisert bilde av henne uten hennes samtykke. Bildet var følgende:
Forholdet ble henlagt av politiet kort tid etter (14. november 2017) som intet straffbart forhold. Men statsadvokat Ingrid Vormeland Salte omgjorde henleggelsen. Hun beordret ytterligere etterforsking. I januar 2019 foreslo politiet på nytt overfor statsadvokaten å henlegge saken. Men en måned etter ba statsadvokat Salte om en ny vurdering av saken, denne gangen også i lys av EMK art. 8 og 10.
Samme høst, oktober 2019, utstedte politiet forelegg (på til sammen kr. 28.000, for HRS og undertegnede som redaktør), noe vi, via advokat Eirik Vinje, klaget på november samme år. Statsadvokat Salte stadfestet imidlertid foreleggene i desember. Dette ble påklaget til riksadvokaten i februar 2020, der Vinje også hadde informert Norsk Redaktørforening (NR) om hvilken sak som var under oppseiling. Både NR og NJ sendte støtteskriv til riksadvokaten hvor de fremholdt at det anmeldte forholdet ikke er straffbart.
Klagen til riksadvokaten likte statsadvokat Salte dårlig, så hun ønsket ikke at riksadvokaten skulle behandle den – med de samme elendige begrunnelsene som tidligere. Men Salte fikk ikke oppfylt sitt ønske, for hos riksadvokaten oppfattet de sakens prinsipielle karakter.
Det som mest sannsynlig drev statsadvokat Salte var at hun skulle «ta» HRS, og i særdeleshet Hege Storhaug, fordi vi tillater oss å være islamkritikere, og da skulle hun ha oss straffet for å «hetse» muslimer (og slik sett derav tie). Men riksadvokat Jørn Sigurd Maurud overprøvde statsadvokat Salte. I mars 2020 ble forelegget opphevet og saken henlagt som intet straffbart forhold. Det ble også presisert at det ikke er mulig å klage på riksadvokatens vedtak.
Riksadvokaten ikke bare avviste at publiseringen av bildet kunne være straffbart etter åndsverkloven, men påpekte også at andre straffebestemmelser ikke var aktuelle i denne saken. Riksadvokaten satte altså skapet på plass: Ingen må prøve seg på at for eksempel kritikk av islam skal kunne strafferettslig tolkes som personlig fornærmelse.
Som vi kommenterte dagen etter: Ytringsfriheten tok en solid seier over makt-islam. Tilbake sto en statsadvokat ribbet for ære. Hva skjedde så med statsadvokat Salte etter å ha uberettiget straffeforfulgt oss i over to år? Ingenting, hun fortsatte sin karriereklatring.
Men mest sannsynlig vil vi se mange lignende saker fremover. Det sier det «politiske klima» noe om.