På listen over 1086 utlendinger som snart blir danske statsborgere, skiller én mann seg ut. Han er høytstående leder i en muslimsk organisasjon og har røtter i Pakistan – men han oppfyller de etablerte praktiske kriteriene for å bli dansk.
Mannen det er snakk om er Hafiz Muhammad Idrees. Han er direktør og har ansvar for undervisning i den danske avdelingen av den den totalitære muslimske organisasjonen Minhaj ul-Quran, som driver moskeer i Danmark, ifølge nettsiden deres. Minhaj sitt mål er en klode under sharia, og organisasjonens leder er Tahir ul-Qadri, en mann som jevnlig pendler mellom Canada, der han er statsborger, og Pakistan som er hans hjemland, der han ildner opp gatas parlament mot det bestående. Han vil ha en islamsk revolusjon, intet mindre.
Qadri er den ubestridte lederen av den internasjonale organisasjonen Minhaj gjennom mangfoldige år, og han var arkitekten bak innføringen av blasfemi i Pakistans straffelov. Til vestlig publikum hevder han å være mot blasfemilover, mens til sine egne sier om akkurat dette med «blasfemi»:
- den som begår blasfemi – muslim eller ikke-muslim, mann eller kvinne, jøder, kristne, hinduer – uansett hvem av dem som begår blasfemi skal straffes med døden!
- at den som er frafallen fra islam gjerne kan angre, men det gis ingen mulighet for anger og tilgivelse for blasfemi mot profeten – vedkommende må henrettes umiddelbart!
- at de som åpner munnen; muslim, jøde, kristen, vantro, mann eller kvinne vil bli henrettet som en hund!
Drapsvillig ideologi
For medlemmer av Minhaj er ul-Qadri det nærmeste man kan komme profeten Muhammed. Han er en ideologisk rockestjerne, noe vi selv kunne observere på nært hold i 2017 da han besøkte Sarpsborg og en Minhaj-konferanse der. Sylvi Listhaug var der også og var godt informert da hun møtte frem til en paneldebatt på konferansen, særlig gjennom rights.no, om Qadris ideologiske rulleblad. Listhaug kledde verbalt av den falske profeten.
Som en liten kuriositet for dem som ikke tror at ul-Qadri har den statusen blant sine egne som han vitterlig har, kan vi nevne en hendelse på kontoret til HRS i Oslo i 2004. En ung kvinne, født i Norge av pakistanske foreldre, tok med seg en mengde kassetter faren var i besittelse av, en far som var/er medlem av Minhaj. Samtlige kassetter var shariataler av ul-Qadri. Det fantes ingen kassetter fra Minhaj-moskeen hans som ikke var produsert av ul-Qadris miljø, kunne hun fortelle.
Det samme observerte vi i biblioteket til Minhaj-moskeen i Oslo, også i 2004: Hyllemetre med ul-Qadris shariaskrifter.
I Norge hadde vi en biskop som visste å sette seg ideologisk inn i sin tid. Per Lønning leste et par av ul-Qadris bøker på engelsk, og konkluderte slik:
«Boken (til Qadri) åpner med en lengre introduksjon av forfatteren, hans grunnleggelse av, og hans uavbrutte innsats for Minhaj, og definerer sistnevnte som en organisasjon ’for enhet i den islamske verden, for gjenopprettelse av religionen islams overlegenhet over andre ideologier og for å intensivere den internasjonale kamp for en islamistisk revolusjon’ (s. 19). Særlig roses Qadris utrettelige kamp for dødsstraff over profetens kritikere».
Lønning sa han «bekymrer» seg «ikke så lite» over en ideologi han sa er i kamp «med de mest elimentære tilløp til toleranse».
Denne ideologien burde i aller høyeste grad også bekymre Danmarks folketing når det 11. juni skal utdeles over 1.000 nye statsborgerskap.
Lukker bevisst øynene?
Mannen fra Minhaj i Danmark, nevnte Idrees, er blitt et tema i dansk politikk, og på Facebook koker det fordi denne fundamentalisten ligger godt an til å få det danske røde passet. At han kan få pass i henhold til dansk lov begrunnes med at han snakker dansk og forsørger seg selv, og ikke har et grovt kriminelt rulleblad. Verdiene hans er ikke til vurdering for Folketinget. Men flere partier fra den blå opposisjonen, ledet av Dansk Folkeparti, krever høylytt en verditest av dem som søker statsborgerskap.
Idrees kom til Danmark i 2012 og har siden vært en ledende skikkelse i Minhaj i landet. Minhaj har en politisk fløy i sine internasjonale grener som jobber for å etablere en islamsk stat. Dette er Minhaj’ åpent uttalte mål. Dette inkluderer at «utroskap» skal straffes med «100 piskeslag» for ugifte og «steining til døde» for gifte.
Informasjonen om Idrees har fått Mikkel Bjørn (DF), leder av Folketingets statsborgerskapskomité, til å kreve at han innkalles til et intervju med komiteen.
«Når du er leder for en islamsk organisasjon som prøver å spre islamske synspunkter i Danmark, er det etter min mening uforenlig med danske verdier», sier Mikkel Bjørn.
På forhånd har Liberal Alliance, Danmarksdemokratene og De Konservative sagt til Mikkel Bjørn at de støtter forslaget om en samtale.
Hva så med danske Ap? Så tidlig som for seks måneder siden, da statsborgerskap sist ble innvilget, forsøkte politikerne å gjennomføre en grundigere gjennomgang av søkerne ved å kalle utvalgte søkere inn til intervju.
Det var et historisk gjennombrudd. Tre personer ble invitert fordi oppførselen deres på sosiale medier skapte oppstyr i komiteen. To av dem møtte opp.
«Det er ikke forenlig med å være dansk statsborger å støtte terrorregimer eller ta avstand fra homoseksualitet», sa en av talspersonene, Anders Kronborg, fra Sosialdemokratene.
Etter samtalene var konklusjonen at det burde opprettes et ekspertutvalg som skal se på hvordan man kan screene søkere for udemokratiske holdninger. Imidlertid er det ennå ikke opprettet en ekspertkomité.
På spørsmål om kritikken mot at den spesifikke mannen står på listen over fremtidige borgere, er Anders Kronborg ordknapp.
»Ingen kommentarer. Det er en intern prosess.»
Er det rart man mister politisk tillit til personer som dette? Det som skjer er antakelig dette: Sosialdemokratene og resten av de røde gir Idrees statsborgerskap, og debatten vil dukke opp igjen når neste runde med utdelinger skjer senere i år. Slik eroderes det demokratiske danske verdigrunnlaget – og politikerne lar det skje med åpne øyne.