Nei, det er ingenting nytt i milliarder av kroner til bistand ikke virker. Problemet er bare at ingen gjør noe med det heller, det bare fortsetter. Men gjøre noe med det vil altså president Donald Trump – og da sitter kritikken mer enn løst.
La oss bare slå fast først som sist: Denne Trump-ordren er helt nødvendig. Og viktig.
Narrespill
Det er mange som opp gjennom årene har kritisert hvordan bistandsmidlene forvaltes. I 2021 viste vi for eksempel til tidligere bistandstopp Jens Mjaugedal, blant annet i Utenriksdepartementet, som sa at alle milliardene Norge har brukt på bistandsprosjekter i Somalia er fullstendig bortkastet og uten resultatkrav. – Hva har vi fått til? Ingenting, sa han. Han mente at bistandsorganisasjonene lager et drømmebilde for å utvikle «demokrati og menneskerettigheter», mens folk i realiteten vil ha sharia.
– Det er et akseptert narrespill. Jeg har ikke møtt noen – verken lokale, sentrale eller internasjonale bistandsarbeidere – som har tro på dette.
– Hva har vi fått tilbake? Vi har mange godt betalte jobber i bistandsbransjen. Men det har ikke gitt utvikling, vi har ikke stoppet flyktningstrømmen og vi har ikke fått slutt på terror. Det har ikke bedret vilkårene for det somaliske folket. Hele prosjektet er vanskelig å forsvare, sa Mjaugedal.
Det er ikke ulikt hva tidligere Care Norge-ansatt, Eirik Jarl Trondsen, serverer oss i en kronikk i Aftenposten 24. januar.
Etter selv å ha vært bistandsekspert for Care gjennom åtte år og vært fast bosatt i Øst-Afrika i 15 år, har jeg konkludert med at lederne i Afrika er mer opptatt av å mele sin egen kake enn landenes utvikling. Gjennom bistanden vi bidro med, var jeg derfor delaktig i å opprettholde korrupte statsledere.
Bistandsprosjektene jeg gjennomførte, tilbød tjenester som egentlig var myndighetenes ansvar. Dette muliggjorde mer korrupsjon, fordi penger til offentlige tjenester ble frigjort.
Min erfaring som ansatt i Care Norge er at viktigheten av å skaffe bistandsmidler fra Norad/Utenriksdepartementet var viktigere enn effekten av disse pengene, for vi levde av administrasjonsgodtgjørelsen.
Det er klart bistand koster, og penger til administrasjon er nødvendig. Men fordi det er lettere å måle hvor mye penger jeg klarte å få bevilget enn effekten av prosjektene, ble bevilgede penger nærmest det eneste suksesskriteriet.
Trondsen peker deretter på at både «muligheten og viljen til å evaluere bistanden er liten». Men kanskje enda verre er det at man evaluerer seg selv. «Spesielt blir det hele ganske meningsløst når de som evaluerer bistanden, ofte er en del av bistandsapparatet.» For det er jo åpenbart; det er alt annet enn enkelt å kritisere dem som finansierer deg, litt slik som det er blitt med oppdragsforskningen. Bedre blir det ikke av at bistandsprosjekter ikke behøver å forholde seg til markedskrefter, de kan jo bare hente mer penger fra egen kasse, og dermed utkonkurreres private aktører.
Når Afrika, på tross av mer enn 50 år med bistand, ikke står sterkere, kan jeg ikke konkludere med noe annet enn at kombinasjonen av korrupte statsledere og en bistandsverden som er opptatt av sin egen opprettholdelse, medvirker til å undergrave de fattige i Afrika.
Så sent som i desember offentliggjorde Riksrevisjonen (RR) en rapport om norske myndigheters forvaltning av de mange milliarder kroner som årlig går til bistand. I 2023 var de totale bistandsmidlene på 58,6 milliarder kroner. RR slo fast at det er «vesentlige mangler i hvordan Utenriksdepartementet og Norad forebygger, avdekker og reagerer på økonomiske misligheter» og at «risikoen for økonomiske misligheter er generelt høy i bistanden».
Ifølge Norad utgjorde norsk bistand totalt utgjorde 58,6 milliarder kroner i 2023. Det ble omtalt som «et nytt toppnivå for bistanden». Men selv om «alle» vet at bistanden ikke virker, ja, kanskje den bidrar til ødeleggelse og forlengelse av avhengighet til bistand, så fortsetter man som før.
Trump-ordren
President Donald Trump vil ha fakta om USAs bistand (via utenriksdepartementet og US Agency for International Development, USAID) på bordet. På fredag utstedte det amerikanske utenriksdepartementet en «stopp-arbeid»-ordre i 90 dager for nesten all eksisterende utenlandsk bistand og nye bistandsprosjekter, unntaket er Israel og Egypt. Trump-ordren ble kjent bare timer etter at han tiltrådte mandag, og pausen skal benyttes til en gjennomgang av effektiviteten av bistanden og om den samsvar med hans utenrikspolitikk.
Ifølge Reuters er USA den største enkeltgiveren av bistand globalt – i regnskapsåret 2023 utbetalte de 72 milliarder dollar (rundt 800 milliarder norske kroner) i bistand.
Jeremy Konyndyk, en tidligere USAID-ansatt som nå er president for Refugees International, kalte Trump-ordren for «galskap».
– Dette vil drepe folk. Jeg mener, hvis implementert som skrevet i den ordren … vil mange mennesker dø.
En annen som uttaler seg er sjefen for humanitær bistand i Care, Deepmala Mahla:
– Sult etterlater ikke bare folk med tom mage. Det svekker kroppens evne til å bekjempe infeksjoner og sykdommer, og gjør dem så mye mer sårbare for sykdommer, som kan føre til alvorlige helseproblemer eller til og med død. Dette handler ikke bare om finansiering. Det handler om selve overlevelsen til de mest sårbare i konfliktsoner.
Andre hevder at ordren er ulovlig.
– Å fryse disse internasjonale investeringene vil føre til at våre internasjonale partnere søker andre finansieringspartnere – sannsynligvis amerikanske konkurrenter og motstandere – for å fylle dette hullet og fortrenge USAs innflytelse jo lenger denne ulovlige pausen fortsetter, sa en i Kongressen – på betingelse av anonymitet.
Generelt kan beslutninger om å fortsette, endre eller avslutte programmer tas av utenriksminister Marco Rubio i løpet av disse pause-dagene. Rubio har da også gitt dispensasjon for nødhjelp med mat. Det fremkommer også at «Det er viktig å understreke at det ikke lenger er business as usual. Hvert program vil bli grundig gransket.»
Kina og BRICS
Forfatter og historiker Torbjørn Færøvik har en interessant kommentar på Facebook, der han blant annet knytter denne pause-ordren fra Trump til Kina.
Nå er farene flere enn på lenge, men Kina, alltid like parat, har gode muligheter til å sko seg på Donald Trumps øredøvende politiske comeback. Først og fremst ved å vinne terreng i det mye omtalte globale sør, men også i vårt eget splittede Europa.
( … )
Det globale sør består av BRIC-landene og et stort antall andre i Asia, Afrika og Latin-Amerika. I BRIC finner vi viktige land som Russland, India, Indonesia, Sør-Afrika, Egypt, Iran, Brasil og De forente arabiske emirater. Ved årsskiftet ble ni andre opptatt som partnerland, en mellomstasjon til fullt medlemskap. Ifølge BRICs egne anslag utgjør medlemmene og partnerlandene halvparten av verdens befolkning. Med Kina som pådriver har gruppen som mål å bli et nytt og stabilt handelsfellesskap i en ellers urolig tid.
( … )
Kinas forsterkede offensiv overfor det globale sør finner sted samtidig med at Trump stanser all utviklingshjelp til andre land, i første omgang i tre måneder. «America First!» Unntak gjøres likevel for Israel og Egypt. Xi Jinping kunne ikke ha fått en bedre nyhet. Ifølge OECD brukte USA i fjor vel 64 milliarder dollar til bistand. Trumps venn og beundrer, Elon Musk, rår til sammenlikning over en formue på 436 milliarder dollar.
Blir vedtaket stående, får Kina en enestående mulighet til å sette enda dypere spor i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Land som tidligere har fått milliarder fra USA, vil med ett måtte vende seg til Kina for å hjelpe sine sultne, syke og elendige.
Snakk om dårskap. Og dette skjer mens verdens fremste hightechmilliardærer svermer rundt Trump med dollar og krypto i blikket.
Den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam, som arbeider i 79 land, karakteriserer Trumps beslutning som opprørende og minner om at USAs bistand utgjør mindre enn én prosent av det føderale budsjettet. På toppen av alt trekker USA seg ut av Verdens helseorganisasjon (WHO). Med en kvikk signatur reduserte Trump organisasjonens budsjett med atten prosent. Det betyr, blant mye annet, at millioner av barn ikke får den vaksinen de så sårt trenger.
Kina vil ikke klare å fylle hele tomrommet etter USA, men ganske sikkert noe av det. De kommende månedene vil en strøm av kinesiske delegasjoner dra på friertokt til andre land. I sin nye offensiv vil de kunne spille på den usikkerhet USA har skapt og stå fram som de fattiges eneste sanne venn. I samme åndedrag vil de servere dem fortellingen om det kinesiske diktaturets fortreffelighet.
At Vestens storhetstid stor for fall, mens det er motsatt i det globale sør, ikke minst anført av Kina, og sør organiserer seg som aldri før, blant annet i BRICS, har vi omtalt før. Her viste vi blant annet til at Kinas rolle i BRICS kan ikke underslås, ei heller deres rolle i andre deler av verden. Kina er den største kreditoren for landene sør for Sahara, større enn Verdensbanken. Fra 2000 til 2020 skal kinesiske statsbanker ha lånt ut 160 milliarder dollar til afrikanske myndigheter. To tredjedeler har gått til å bygge infrastruktur: jernbaner, sykehus, demninger, veier, flyplasser.
Men – i motsetning til Vesten – stiller kineserne svært få betingelser til klimatiltak, korrupsjonsbekjempelse og menneskerettigheter. Kina blander seg ikke i «indre anliggende» – naturlig nok, for det kan slå tilbake på dem selv.
Så det er ingen bombe i hva Færøvik kommer med, men jeg stiller meg noe mer tvilende til om Kina og BRICS sin rolle i verden ville vært så annerledes uten Trump. Kina bruker enhver anledning til å kjøpe seg makt, som for øvrig også har fått USA og europeiske ledere til å dra på frierferd i Afrika, så de vil sannsynligvis også benytte Trumps pauseordre for bistand til å kile seg inn. Men jeg tror også at de fleste har begynt å skjønne både hva Kina og BRICS er og hva de står for.
Det ville det være for dumt å bare la bistandsmidler fortsette å drysse over ulike land, uten at man vet med sikkerhet hva det går til og hvor ødeleggende de faktisk kan være. Det kan ikke Kina og BRICS få true Vesten til.