Veien blir til mens man går, uttalte vi 20. mars, og viste til at veien også blir til når man strekker ut en hånd og ber om råd, slik vi gjorde 18. mars.
Som vi fortalte ble vi nær sagt tatt på sengen av de utallige tilbakemeldingene, der det mest rørende og inspirerende var den absolutte støtten og takknemligheten folk uttrykker overfor HRS’ arbeid. Utvilsomt har folk en sterk lojalitet til oss og vårt arbeid, så det er ikke det som er vår utfordringen, utfordringen er sterk begrenset synlighet i sosiale medier. Det var det som fikk oss til å gjøre et forsøk med endret driftsform for HRS.
Og hva er erfaringen?
Først og fremst at vi mister (enda) mer kontakt med våre lesere. Sakene har kommet i en samlet bolk på torsdagene, og siden vi ikke tar lettvint på noe, så ble ikke sakene våre kortere. Tvert om, viste det seg, selv om intensjonen var å konsentrere informasjon og analyser. Dermed ble tilbakemeldingene at mange ikke fikk lest sakene i det hele tatt. Flere forteller at de kanskje klarte å lese én eller to publiseringsdagen, for så å «gjemme» de andre til for eksempel helgen – men da helgen kom var det andre gjøremål som opptok tiden, og «plutselig» kom torsdag og en ny bolk med saker. Folk rakk rett og slett ikke å lese, da hurtigheten i informasjonsstrømmen også gjør det vanskeligere å organisere egen tid.
Kommentarfeltet ble således også rammet, forståelig nok. Kommentarfelt er dynamiske og fungerer best i sanntid når artiklene er ferske. Den nye publiseringsformen gjorde at mange faste kommentatorer opplevde at det ikke ble dialog med andre lesere, fordi lesetidspunktene ble forskjellige. Parallelt fikk vi flere e-poster med tilbakemeldinger, folk vil naturlig nok diskutere og debattere selv om det ikke er noen som gir samtidig respons i kommentarfeltene. E-poster med tips økte også i antall. Skulle vi følge opp disse e-postene på en nyttig måte, ville det igjen gå utover det som var målsettingen med vår nye arbeidsform med å konsentrere oss om færre tema og som nevnt mer i dybden.
Nå har vi konkludert med at arbeidsformen heller ikke fungerer for oss. En ukes jobbing mellom hver publisering er for kort til å gå nok i dybden eller for å avdekke nye problemstillinger, men for lang til å holde konsentrasjonen på enkelte saker. Nå fikk vi jo mer tid til å se mer på rapporter, utenlandske nyheter, statistikker og annet, men det endte igjen med at vi «leste oss helt vekk». Ja visst ble vi selv mer oppdatert, men det ble straks vanskeligere å sammenfatte det på en konstruktiv måte for våre lesere. Dessuten erfarte vi at vi selv mistet «piffen» med å jobbe dagevis med en sak, vi ble rett og slett lei av vår egen sak. Det ble synlig – språket ble så tørrknitrende at vi nesten sovnet av oss selv. Og verre: artiklene vokste og vokste – det ble jo etter hvert nesten ikke den ting vi ikke burde ta med.
Når publiseringsdagen kom var det som å ha vært oppe til eksamen – bare med den forskjellen at det igjen var å kaste seg rundt og starte oppkjøret til neste «eksamen» om en uke. Det ble ikke pusterom, og slike pusterom er nødvendig for å holde inspirasjonen oppe. Som kjent er jo HRS leverandør av «dårlige nyheter», da vi nettopp prøver å holde fokus på det som ikke fungerer innen innvandrings- og integreringsfeltet, der vi ønsker å bidra med fakta og analyser som (kanskje) kan føre Norge i mer riktig retning, da trenger vi påfyll av motivasjon.
En annen ting er at selve hjemmesiden til rights.no ikke er i samsvar med det vi ønsket å servere, men siden ingen av oss programmerer i WP (publiseringsverktøyet) ble spørsmålet om vi skulle bruke mye penger på det uten å vite om prøveordningen faktisk ble veien videre. Vi valgte derfor å prøve innenfor dagens oppsett, som var alt annet enn optimalt.
Konklusjon: Dette passer ikke for oss – verken internt i HRS eller for våre lesere. Vi må ta nytt grep – og her må dere gjerne hjelpe oss igjen!
Siden HRS ikke er en nettavis der vi daglig kommer med (dårlige) nyheter (som man stort sett kan lese overalt ellers) står vi igjen i skvis mellom å formidle noe vi mener noe om og har tro på, men som likevel har relevans i tiden. Det kan være at hyppigere publiseringer, men ikke altfor mange saker, er en bedre løsning – noe som for øvrig flere av tilbakemeldingene lød forrige gang.
Derfor vil vi prøve en slik løsning. Det betyr at vi fredag (i morgen er Kristi Himmelfartsdag, som vi håper folk flest benytter vekk fra mobil og datamaskin) publiserer et par av våre saker, og bruker resten av tiden frem til neste uke på å bearbeide de altfor lange sakene vi allerede har på kladd.
Og kjære alle sammen – ikke nøl med å gi oss ris og ros! Som sagt; den nye veien blir til mens vi går, sammen med dere.
For ikke å glemme: gratulerer med frigjøringsdagen!