Vi har over tid internt jobbet etter mottoet om at du leser det ikke først på rights.no, men det du leser skal du ha noe igjen for. Vi skal mene noe. Vi skal analysere. Og du skal kunne gjøre deg opp en mening, enig med oss eller ikke er ikke det vesentlige for oss. Vi liker at leserne våre bryner seg på oss med sine meninger eller kommer med saklig kritikk for ett eller annet. Bare slik beveger vi oss alle sammen. Frykten for å ende opp som en menighet på feltet har alltid ligget langt fram i pannebrasken hos oss.
Usynlig
Det er alt annet enn hyggelig å komme drassende i offentligheten med dårlige nyheter. Likevel må noen ta den rollen, og vi har selv valgt å gjøre nettopp det. Det er et valg neppe så mange vil ta, det er bare å se på hvordan HRS, og spesielt Hege Storhaug, har blitt behandlet. Til tross for Heges avantgardrolle har hun offentlig verken mottatt noen takk eller for den saks skyld; noen unnskyldning.
Fra å være ett av de mest aktive nettstedene i Norge, med de mest delte sakene – der ikke minst Hege skapte desidert mest engasjement, men hvor også Julie Dahle var på full fart oppover og inntok ledelsen sammen med Rita Karlsen – er vi blitt så å si borte. Den eneste forklaringen vi har på dette, er at Faktisk.nos samarbeid med Facebook gjør at de har satt oss på en total, og det som synes å være evig, brems.
Antakelig henger dette sammen med Facebook-eier Metas utvidelse av «kryssjekk». Fra algoritmestyrt «brems» ble det innført menneskelig sjekk av innhold. Egne ansatte vurderer innhold opp mot «kulturell kjennskap til gjeldende land», og informasjon som kan «kan føre til en negativ opplevelse» eller oppleves som «trakassering av marginaliserte befolkningsgrupper» gjøres mindre synlig. Meta trenger ikke finne brudd på lokal hatpratlovgiving, de jobber «forebyggende». Er man først ført opp på listen, kommer man ikke ut av den. Etter at bremsen – på opptil 90 prosent av tidligere aktivitet – ble et faktum, sluttet Faktisk.no også å «faktasjekke» oss (for de mest underlige ting).
Uforenelig med formålet
Vi trodde, eller håpet, at vi skulle «slippes fri» da vi ble fratatt statsstøtten på 1,8 millioner kroner i året fra og med 2023. Men den gang ei. Usynliggjøringen fortsetter, i tillegg til at staten åpenbart gjør det de kan for å holde kontrollen med såkalte non-governmental organization (NGO-er), for uten statsstøtte forsvant også muligheten for å gi skattefradrag fra dere private økonomiske bidragsytere.
Samtidig har vi forsøkt å påvirke innvandrings- og integreringspolitikken via ikke minst nyhetsbildet, der vi benytter våre kunnskaper og erfaringer for å bidra med fakta og analyser. Vi står nå i den situasjonen at sakene våre ikke når ut til leserne grunnet Metas «redusert synlighet»-politikk, og dermed forsvinner også våre mest gjennomarbeidede analyser i strømmen av saker vi publiserer.
En side av dette er at det er demotiverende for oss som ofte jobber hardt og lenge med sakene vi skriver, en annen side av det er at nyhetsbildet går raskere og raskere, hvilket igjen gjør det stadig vanskeligere å ikke ende opp som en slags sosialpornografisk nyhetsside, der vi bare pøser på med saker innenfor vårt felt. Der vil vi ikke ende.
Å daglig skulle levere gode analyser med aktuelle kilder er rett og slett ikke forenelig med vårt formål. Vi har av sentrale medieaktører, blant annet av VGs Astrid Meland i Dagsnytt 18 for et par år siden, fått høre at HRS «tidligere» kom med nyttige ting, da med referanse til våre rapporter. Men det tar ikke én dag eller to å forfatte rapporter. Ikke har vi ressurser heller til å både forfatte rapporter og holde rights.no aktiv gjennom ukedagene.
Så hva gjør vi?
Gangbar løsning?
Vi har ikke lyst å gi opp. Innvandring og integrering er et så viktig, ja, etter vår mening kanskje det viktigste, feltet for en nasjon som Norge, og vi mener vi er en viktig, og relativt «enslig», aktør på feltet. Hvor grunnleggende våre bidrag har vært, ser vi så og si daglig både i mediene og blant de politiske partiene. At våre tanker og tiltaksforslag typisk først slår gjennom politisk etter 10-15 år er ikke det mest vesentlige, bare gjennomslaget kommer. Men det forteller oss én annen ting; der vi er i dag, blant annet i forhold til islam, vil sannsynligvis også bli en gjengs holdning etter hvert. Vi ser en stadig økende verdimessig polarisering i samfunnet, mens politikere, journalister og NGO-er bare ser en annen vei. Hvordan vil fremtiden bli for våre barn og barnebarn?
Vi har mange støttespillere, og flertallet i Norge mener islam er uforenelig med frihetsverdiene i demokratiet. Våre støttespillere gir oss daglig tilbakemeldinger, der vi ikke minst takkes for at vi står på, slik at en selv kan leve med at man ikke våger si hva man mener høyt. Og vi skjønner det godt! Innvandrings- og integreringsfeltet er så politisk betent at det til og med splitter familier. Samtidig prøver politikere, MSM og en rekke andre aktører å demonisere HRS generelt og Hege spesielt med alle mulige midler, enten ved feilaktige påstander om hva vi står for, direkte løgner eller rett og slett fortielse. Som en kommunikasjonsekspert nylig spurte oss; hvorfor er det ikke mulig for meg å si på en fest at jeg verdsetter HRS – uten at det ender opp i forferdelse?
Svaret er enkelt: Vi blir fremstilt som innvandrerfiendtlige og islamofobe. Alle som faktisk leser oss, vet at det er blank løgn. Men disse løgnene skal klistres til oss som HRS’ identitet – for slik kan de ta fra oss makt.
For å bli det HRS vi ønsker å være ser vi én løsning: Å jobbe frem aktuelle saker i løpet av uken, der vi kun publiserer på rights.no én dag i uka, for eksempel på fredagene. Som et slags Dag og Tid eller danske Weekendavisen. Det gir oss tid til dypdykk i kilder og vil forhåpentlig gi kvalitativt bedre saker, som kan leses ved anledning til neste publisering.
Vi vil selvsagt også jobbe opp mot de politikerne vi har kontakt med (som er flere enn kanskje mange tror), for uansett arbeidsform skal vi påvirke innvandrings- og integreringspolitikken.
Hva tror dere? Vil det være en gangbar vei?
Siden vi vet at mange er «skap-HRSere» så kan dere gi oss tilbakemelding på [email protected]. Og vi håper virkelig at mange av dere forteller oss hva dere mener, for vi må dra lasset sammen – selv om vi er de offentlige «hoggestabbene».