Trøndelag har skapt mye hodebry for vår sittende statsleder, og i så måte er Ingvild Kjerkol med på å understreke de interne skillelinjene i Arbeiderpartiets maktbaser. I Giske-land kan alt gå an, i alle fall alt som Arbeiderpartiet forgjeves forsøker å komme seg unna. Interne stridigheter, Nidaros sosialdemokratiske forum, minner om #metoo og tilgivelse i Trønderbastionen, det har vært sus i sivet, for å si det mildt.
Vi har i likhet med andre kommentatorer påpekt Støres manglende evne til å stå i konflikter, og også løftet poenget om at Støre tilsynelatende både trives best og gjør det best når han får operere utenriks og være diplomatisk blant mennesker han beundrer.
For Arbeiderpartiet er jo ikke det det en gang var, det er preget av den nye tiden, der det skal tas hensyn til kvinner som krenkes av menn og til kvinner som sier de er menn og til minoriteter og representasjon og utvekslingskabler og havvind. Det er nær blitt en ny religion, den nye verden skal være strømlinjeformet og ren. Den nye verden er global – og Støre er trent i å bevege seg i den. Dette er en verden der de påstått svakeste skal få både makt og midler, og den er ikke bare dyr, den er også blottet for forståelse for hvordan det er å være helt vanlige folk.
Noe av den globale verden har selvsagt også kommet til Trøndelag og Arbeiderpartiet der, men i Trøndelag er avstanden lenger til den renhetsideologien som er et kjennetegn ved alle totalitære tankesystemer og som Arbeiderpartiet sentralt har omfavnet. Zygmunt Bauman kalte det «gartner-impulsen»; det uønskede skal lukes bort, men aldri så mye som Støre ønsket å luke Giske vekk for godt for den nye tidens del, så forsvant han altså ikke lenger enn til Trøndelag.
Kunsten å unngå konflikt
Mange har undret seg over hvorfor Støre ikke reagerte tidligere eller mer kontant da det kom fram at store deler av helseministerens masteroppgave var av klipp og lim-format, men tilliten var der, i alle fall utad, fram til Nord Universitet var ferdige og dommen forelå. Støre viser hvem som er sjefen, påsto Frøy Gudbrandsen, politisk redaktør i VG, mens kommentariatet i sosiale medier falt ned på stikk motsatt dom. Visst synes folk synd på Støre, men på samme tid er det nå engang slik at som man reder, så ligger man, og det var vanlige folks tur å mene at Støre var treg. For treg.
Etter en evig strøm av skandaler i regjeringskontorene er Kjerkols juks og fanteri det siste Støre trengte, men han kan ikke annet enn å skryte av henne og gi henne de beste skussmål. Mens de aller fleste ser ut til å ha konkludert med at Kjerkol må ha visst hva hun gjorde, har jeg rett og slett falt ned på at hun virkelig ikke forstår at det hun gjorde var galt. Jeg tror at hun faktisk ikke evner å se det selv, hun forstår virkelig ikke. Det er ikke pent å nedsnakke folks intellekt, men i Kjerkols tilfelle er jeg villig til å gjøre det. Det får stå sin prøve.
Den som derimot har intellekt er Støre selv, til tross for sin manglende evne til å stå i konflikt med mennesker han tilsynelatende har valgt nettopp av samme konfliktskyhet. Han ville ha enklere mennesker å forholde seg til, mennesker som enkelt kunne settes til å stå i stormene i sine tildelte politiske felt, men så ble det likevel bare rot.
Og det er her jeg fikk assosiasjonen til Håkon den Gode, kongen som fikk tilnavnet Adalsteinsfostre fordi han var fostret opp av kong Adalstein i England. Han fikk en god og grundig utdannelse der på første halvdel av 900-tallet, og han lærte å være statsmann, han lærte militær og politisk strategi og ikke minst ble han oppfostret i god allmenndannelse og den nye religionen; kristendommen.
Så ulikt overklassesønnen Støres bakgrunn er det ikke. Han gikk på prestisjetunge Berg Videregående Skole, før han tok Sjøkrigsskolen og ble fenrik i Marinen. Så gikk turen til Institut d’Études Politiques de Paris og videre til stillingen som forsker for Scenarier 2000 ved BI, og så til Harvard Law School.
To velstående, velutdannede menn med tanker om storhet og politisk makt må de begge kunne kalles, men de har flere erfaringer til felles, og det handler i stor grad om Trøndelag. Det var nå engang slik på midten av 900-tallet at trønderne heller ikke dengang var overbevist om alt man foretok seg lenger sør i landet.
Odins skål
Hva Håkon Den Gode Adalsteinsfostre måtte gjøre, er godt oppsummert her:
Det er hevet over enhver tvil at Håkon må ha blitt døpt under oppholdet i England, at han hadde fått en for tiden omfattende teologisk utdannelse, og at han hadde med seg prester til landet. De tidligste sagaene forteller uttrykkelig at han lot bygge kirker, og at han fikk tak i prester til disse kirkene. Likevel er han framstilt for ettertiden som om han gikk over til hedendommen igjen. En grunn til dette kan være en detaljert beskrivelse i Heimskringla om et par tildragelser i Trøndelag en gang rundt 950-54. Håkon var da i Trøndelag og besøkte Sigurd jarl. Han var med Sigurd og møtte trønderhøvdingene, først på Frostatinget der han kom i kraftig munnhuggeri med høvdingene. Så kom Håkon til høstblotet på Lade, der han drakk Odins skål, men han fikk listet seg til å gjøre korsets tegn over drikkehornet. Men på juleblotet på Mære gikk det helt galt, da han måtte drikke alle skålene uten korsets tegn, og til og med spise noen biter med hestelever. Dette blir av sagaforfatterne tolket som at han hadde frasagt seg kristendommen.
Det som virkelig skjedde må leses mellom linjene. Håkons handling ved disse anledningene kan ikke forstås uten å se på hans politiske situasjon. Kongen måtte nemlig kjempe en kamp på to fronter. En var den som rettet seg mot de konservative høvdingene, de som hadde problemer med nye samfunnsstrukturer og ny religion. Det var denne kampen som ble kjempet på de trønderske blotene, men det sto i bunn og grunn ikke på spørsmålet om hestekjøtt eller ikke. Håkons kjerneområde var nemlig farens gamle vestlandsrike. Blotene sto i Trøndelag, på Sigurd jarls territorium, og Håkon var totalt avhengig av militær støtte fra Sigurd og hans høvdinger i den andre kampen.
Det hører med til historien at det var klokt å skjule sin tro overfor de hedenske trønderne, for alliansen med Sigurd jarl var helt avgjørende for å vinne over danskene da de kom mannsterke og ledet av Håkons nevøer, sønnene til Eirik Blodøks. Selv om Håkon Den Gode til slutt blødde ihjel etter å ha blitt skutt med en pil i slaget ved Fitjar på Stord, syntes offeret hans å ha vært helt nødvendig. Likevel er det trolig slik at han opprettholdt sin kristentro, oppfostret med den som han var, og alle vet hvor man endte etter døden om man fornektet sin skaper.
Alliansen med trønderne kommer heller ikke Støre utenom. Etter en historisk nedtur for Arbeiderpartiet er han fullstendig avhengig av samling, og vel vitende om at Trøndelag utgjør noe slikt som 20 prosent av velgermassen til partiet, har Støre ikke noe valg. Kjerkol er ingen ladejarl, men hun framsetter likevel dårlig skjulte trusler om uro.
I sin egen avskjedstale takket hun særlig Trøndelag, som har stått brask og bram med henne til tross for det åpenlyse i at hun aldri kan oppnå noen folkelig tillit etter det hun har gjort. Hun takket mange andre også, langt flere enn det passet seg, men ingen unnlot å merke seg hvem hun ikke takket. Det var Støre.
I Trøndelag mer enn ulmer det, det snakkes om minsket tillit til Støre, og muligheten for at Giske river hele det sosialdemokratiske forumet sitt løs fra partiet ved beste anledning er også tilstede. En ny minister må velges, og Støre vet nok selv at den ministeren må komme fra Trøndelag. Den hederlige omtalen av Kjerkol er bare en forberedelse på at han må reise dit for blotet. For samlingens del må han drikke Odins skål.