Den tragiske historien fra Borup grunnskole i Køge kommune i Danmark minner oss på noe ubehagelig; at også barn kan være overgripere, ikke minst ved å utsette andre barn for seksuell grenseoverskridene atferd, inkludert voldtekt. Slik sett er noe av det styggeste med denne historien at disse overgrepene mot skolens elever – av andre av skolens elever – har fått pågå over flere år. Uten at skoleledelsen har vært seg sitt ansvar bevisst. Uten at politiet, som også visste, har grepet inn. Uten at kommunens ledelse har grepet inn. Ingen har gjort det man kunne forvente, utover skoleledelsens tafatte vedtak med å innføre en «tisse-venn» (å gå to og to sammen på toalettet). Tvert om har tausheten rådet. Det minner ikke så lite om groomingskandalene som har versert i England.
Jeg lurer virkelig på hva Brorup skoles lærer og pedagoger har tenkt. Har de bare kastet sin egen profesjon og integritet over ripa, fordi at det var mest behagelig for dem selv å sitte taus i båten? Eller har de blitt pålagt denne tausheten – og godtatt det?
Det er umulig å si, for de samme er fortsatt tause som i graven.
«Fullstendig latterlig» møte
På det bebudede «dialogmøtet» (som for øvrig deler av medie har dømt om til det mer passende «krisemøtet») på Borup skole for to dager siden var det et stort presseoppbud, og en rekke foreldre var tydeligvis beklemt over å gå inn på skolen gjennom et virvar av pressefolk. Tilstede var også representanter fra Køge kommune. Målet med møtet var at de fortvilte foreldrene skulle få svar på de mest presserende spørsmålene. Og trygghet for seg selv og sine barn. Og det var tydelig et håp fra foreldrene om resolutt handling fra kommunens side, rapporterte Berlingske.
Da møtet var slutt kunne foreldrene forlate skolen – uten å ha fått svar på noen ting.
Mest av alt ønsket foreldrene svar på om elevene bak overgrepene skulle skilles fra de øvrige barna.
– Slik det er nå, kan disse elevene gå på skolen i morgen. Prøv å forestill deg hvordan det er å sitte ved siden av ens egen voldtektsmannen på skolen, sa Christina Nielsen, som har barn på skolen.
Det var en holdning som mange foreldre delte. Men svaret uteble altså.
Etter møtet skulle skolesjefen i kommunen, Lars Nedergaard, svare på spørsmål fra pressen. Han nektet imidlertid å svare på spørsmålet om barna som var utsatt for vold, overgrep og seksuelle overgrep kunne risikere å bli tvunget til å sitte ved siden av elevene som har uført ugjerningene.
«Vi har overholdt lovverket, men vi har ikke levert på alle parametere», sa Lars Nedergaard på pressekonferansen, som nektet å si noe mer om den saken uansett hvordan pressen stilte spørsmålet. Det han kunne fortelle var at foreldre som ønsket psykologtimer til barna kan få det, og at det settes av mer penger til pedagoger og ansatte ved skolen.
Så det var ikke bare møtet som var latterlig, latterlig fremstår også skolesjefen. Man skal altså ikke sette en effektiv stopp for problemene. Og hvorfor skal det hjelpe med flere ansatte, når de som allerede er ansatt ikke har gjort det de burde gjøre? For øvrig ville heller ikke Nedergaard svare på om saken ville få noen betydning for skoleledelsen, det «må først undersøkes».
Fortielsen
Berøringsangsten fra skolen, kommunen og politiet synes dessverre å henge sammen med det mer og mer kjente fenomenet: det handler sannsynligvis om barn med innvandrerbakgrunn, slik det også svirrer rykter om. Det er en kjent problemstilling at barn som selv har vært utsatt for seksuelle overgrep og vold, kan videreføre det de har erfart. Og det er akkurat her det blir faglig og politisk sprengstoff over saken, for vi vet at i en rekke kulturer er barneoppdragelsen langt mer voldelig enn hos oss. Men det er det jo ikke så mange som vil si høyt, man har heller utviklet såkalt «kultursensitivitet».
Så blir ikke problematikken bedre av at det er fremkommet at en rekke skoler i Danmark sliter med samme problematikken. Statsråd Mattias Tesfaye (S) sier han skal følge opp saken, ikke minst ved å få avklart omfanget av disse problemene. Han er klar på at vold på skoler ikke skal forekomme – og at vold skal sanksjoneres.
– Likegyldighet og slapphet er det verste vi kan møte uakseptabel oppførsel med. Det har jeg ingen respekt for, skriver han, men legger til at han først og fremst kjenner saken fra medias dekning og gjerne vil vite omfanget av problemet før han «trekker ned nye regler om 1300 barneskoler», ifølge nyhetsbyrået Ritzau.
Det som synes å være sakens akilleshæl er fortielsen av problemene, og det er ikke unaturlig å tro at de samme problemene eksisterer i taushet ved norske (og andre) skoler. Statistikken i Norge forteller si egen historie om toppen av fortielse, for «omtrent 30 % av seksuelle overgrep mot barn og unge utføres av andre barn og unge, og halvparten av voksne overgripere forteller at de begikk sitt første overgrep som barn eller tenåring», skriver Bufdir, og opplyser at skarve 2 prosent av barna som har opplevd overgrep av jevnaldrende anmelder forholdet, en langt lavere anmeldelsesprosent enn ved voksnes overgrep.
Dansk og norsk skolesystem er nokså likt, det vil si at vi begge har den såkalte enhetsskolen, der ideen er at alle skal med, eller det som en smart kar har kalt alle skal ned. For det er det som skjer, vi har ikke ressurser eller verktøy til å holde vidt forskjellige elever samlet. Dermed skjer det på de svakeste premisser, som igjen tilsier at alle både faglig og sosialt holdes nede. Barn som forgriper seg på andre barn eller skoleansatte har rett til et skoletilbud, dermed blir alternativet typisk å flytte dem til en annen skole. Men det betyr jo ikke at problemene opphører, vi bare sprer dem. Samtidig har danskene et fortrinn, de har langt flere privatskoler enn Norge. Men det bryter jo igjen med enhetsskoletankegangen, og det er antakelig dit vi er kommet.
Den «godheten» vi har utvist – ikke minst i skolene – over lang tid, ender bare opp i (mer) splittelse og polarisering.