En av de verste sakene jeg selv har opplevd i hjelpeapparatet, var en familie som kom til utredning i Bufetat. Barna hadde blitt akuttplassert i beredskapshjem etter å ha fortalt om hva de opplevde hjemme. Barna var i barneskolealder, og hadde i samtale med skolens ansatte fortalt virkelig urovekkende ting. Gutten, om lag ti år gammel, hadde fortalt at han ble sperret inne i et mørkt rom over lengre tidsrom, uten tilgang på mat, vann eller muligheten til å gå på do. Tisset han på seg mens han var innelåst, vanket juling i etterkant. Han hadde fortalt om at han ble tvunget til å sitte utenfor foreldrenes soverom og høre på når far voldtok mor på smertefullt vis. Han hadde fortalt om pisking med ledninger, særlig under fotbladene. For uinnvidde i torturens irrganger kan det opplyses at pisking under fotsålene er ekstremt smertefullt, men samtidig «usynlig» når barnet dagen etter møter opp på skolen.
Til tross for disse beskrivelsene av et forferdelig voldsregime, endte utredningsoppholdet med at foreldrene reiste hjem med barna. Straks barna møtte foreldrene igjen på institusjonen etter oppholdet i beredskapshjemmet, trakk de forklaringene sine. Det fantes ingen fysiske bevis, og i løpet av de tre månedene i utredningsinstitusjonen var foreldrene rolige og barna lydige. Ekstremt lydige og smilende var de, litt slik som komiker og lege Jonas Kinge Bergland fleiper om sitt møte med afrikanske barn når han står på standup-scenen. «De var rett og slett utrolig blide og veloppdragne, helt annerledes enn uoppdragne norske unger. Det ligger alltid litt tortur i bunnen.»
I en rettsstat er det ikke mulig å fjerne barn fra voldsutøvende foreldre dersom det verken finnes fysiske bevis eller vitnemål fra ofre. Dersom barna plutselig trekker forklaringen sin og eksempelvis sier de sa det de sa for å presse foreldrene til å gi dem mer lørdagsgodt eller mindre strenge innetider, og blir stående på denne forklaringen, så er ikke lovverket brukbart for å gjøre noe som helst.
At barn lyver for barnevern og hjelpeapparat, er ikke uvanlig. Å snakke sant kan potensielt gjøre deres eget liv enda mer uutholdelig. Les Jeanettes historie: «Men jeg fortalte ingenting. Jeg smilte overbevisende om hvor godt jeg hadde det. Jeg var så redd for å få mer bank.»
Koplingen som trigger
Enhver som har erfaring fra møter med de ekstremt kontrollerende sidene ved æreskulturen, har samtidig erfaring med at kulturen er lukket og ofte ugjennomtrengelig for utenforstående. Utad er fasaden blankslipt og pen, slik fasaden raskt kom på plass igjen i saken jeg nevnte over. Ofrene deler litt av sine historier, før de trekkes inn og tilbake igjen i familiens kontrollerende regime. Den samme refleksen beskrives godt i NRK-dokumentaren ÆRE. Politiet erfarer det gang på gang: anmeldelser trekkes, forklaringer trekkes tilbake og ofrene går tilbake inn i offersituasjonen. Da er det lite politiet kan gjøre.
I møte med eldre ofre for æreskultur blir problematikken utvidet. Da er det ofte ikke «bare» slik at forklaringer trekkes tilbake. Det kan gå lenger. Kopler man det ofrene har opplevd til kultur eller religion, er resultatet ofte motangrep. Selv om jeg er svært uenig i samfunnsforsker Olav Elgvins konklusjon, er det ikke vanskelig å si seg enig i hans situasjonsbeskrivelse i kronikken han har på trykk i Klassekampen. Elgvin beskriver sitt møte med en ung, somalisk kvinne som reagerte på Elgvins foredrag om negativ sosial kontroll og tvangsekteskap.
Jeg snakket om kollektivisme og individualisme. Ære. Forholdet mellom minoritetsmiljøer og det norske samfunnet. Jeg trodde jeg snakket nyansert og klokt.
Etter foredraget kom en ung somalisk jente opp og ville si noe til meg. Hun studerte til å bli sosionom og var engasjert som frivillig i organisasjonen jeg besøkte, der hun jobbet for å hjelpe kvinner som ble slått. Det hun sa traff meg rett i magen.
«Det er ikke at det du sa er helt feil. Men når du snakker om æreskultur på den måten, så treffer det på en måte alle. Meg også. Er jeg også en del av problemet?»
(…)
I stedet for enkelt og greit å snakke om hva folk gjør – trusler eller vold mot familiemedlemmer – snakker vi om hvem de er, og hvilken kultur de har med seg.
Min opplevelse etter å ha jobbet med denne tematikken av og på gjennom flere år, er at dette får både mennesker og miljøer til å lukke seg. Selv mennesker som er sterke motstandere av tvangsekteskap eller vold, som den somaliske jenta jeg møtte, kan reagere med å trekke seg tilbake og avvise det som blir sagt. Det er egentlig ikke så mystisk. Når noen retter en anklage mot oss, vil den instinktive reaksjonen til de fleste være å gå i forsvar.
Det Elgvin omtaler som «anklage» er koplingen mellom kultur og vold. Det er denne koplingen som utløser tilbaketrekning, avvisning av det som blir sagt og påfølgende et forsvar. Problemet er å anse at koplingen er en anklage, for koplingen er statistisk registrerbar – den er et objektivt faktum. Skal man anse formidling av objektive fakta som en anklage, har man beveget seg over i følelsenes verden, og der kan alt skje. Å kople overgrep og religion er heftige saker, nettopp fordi brudd med alle i familie og miljø er noe av det heftigste et menneske kan utsettes for, men det er likevel urimelig å tillegge profesjonsutøvere som krenker religionen ansvar for islams negative konsekvenser. Det er nettopp det Elgvin gjør når han forstår kritikk som en anklage.
Motangrep
En marokkansk mann jeg har kjent i en årrekke, har forsøkt å forklare meg noe om håndtering av utsagn man ikke liker i hans hjemland. I en diskusjon vi hadde på Messenger om ytringsfrihet, skrev han:
If you speak here, they will not say anything, you are free. But after some time they will accuse you of homosexuality which is considered bad here, or raping a child and they take you to prison, not for freedom of speech but for fake criminal acts.
Han forklarte at det du sier eller gjør, utløser ikke en fruktbar dialog, det utløser angrep og påstander om at du har gjort noe galt, gjerne av svært moralsk forkastelig karakter, noe ulovlig. Det er et effektivt maktmiddel i møte med ytringer man ikke liker, og det er effektivt mot det Elgvin omtaler som «anklager mot kulturen». At «anklagene» er korrekte spiller ingen rolle. De møtes med falske anklager tilbake, angrep det er vanskelig å beskytte seg mot.
Selv i Norge har vi registrert reaksjonsmønsteret. Kopler man islam til noe ubehagelig, venter pisken. I denne saken oppsummerte vi en rekke slike «instinktive forsvarsreaksjoner», for å bruke Elgvins retorikk. Uten å repetere hver enkelt sak eller detaljer, kan vi nevne episoden mellom Atle Antonsen og Sumaya Jirde Ali, der dårlig humor ble beskrevet som grov rasistisk hets, truende kroppsspråk og sågar fastholding, gjengitt i Alis Facebook-post. Saken ble henlagt som «ikke kvalifisert krenkende». Videre har vi den hjerteskjærende historien om nestlederen i organisasjonen Salam Norge som angivelig ble skutt utenfor London-pub etter terroren i juni 2022, hinsides enhver sannhet og senere avpublisert av alle mediehusene som droppet å sjekke sannhetsgehalten.
Vi har også «Den utrolige historien om historien om Kjetil Rolness, hetsing av transseksuelle og framvisning av kjønnsorganer i dokø – og hvor i all verden var de voksne i VG?», publisert i Nettavisen, og flere «varsler» mot HRS opp gjennom årene. Ett varsel i VG, ført i pennen av Kadafi Zaman (nå TV2), der du om du følger lenken ikke kommer til saken, men til en oppsummering av en fellelse i PFU. Men hadde du kommet dit, ville du fått lese følgende:
– Human Rights Service har presset jenter til å fortelle overdrevne historier og avsløre hemmeligheter i miljøet, slik at stiftelsen kan få enda mer penger av lettlurte politikere, hevder Saynab i følge VG.
Så kom et enda drøyere «varsel,» kommentert slik av Martine Aurdal i Dagbladet:
«Absurditetens og tragediens teater» kaller Hege Storhaug den siste tids dekning av kritikken mot Human Rights Service (HRS) på stiftelsens hjemmeside. Storhaug har rett. Anklagene mot HRS er både absurde og tragiske. Det er absurd hvis lederne av en statlig finansiert organisasjon skal «teste hvor integrerte» deres ansatte er ved å putte vodka i kaffen deres, svinepålegg på brødskiva og introdusere dem til tidligere nynazister slik Amal Aden hevder. Det er tragisk hvis de presser unge jenter i en kritisk livssituasjon til å stå fram i mediene og bryte med sine egne familier og miljøer, slik blant andre Kadra Yusuf, Saynab Muhamed og Nadia har hevdet. Men vi vet ikke sikkert om disse anklagene er riktige.
Men man trenger ikke vite noe som helst, det er da heller ikke poenget, slik min marokkanske venn sier. Poenget er å sverte og skade med påstander om at motparten har forkastelig moral og gjør noe forferdelig, ofte straffbart.
Frykter man å utsettes for slike «forsvar» mot «anklager», er det logisk å resonnere som Elgvin gjør. Elgvins løsning er å i stor grad unngå å bruke æresbegrepet.
Heller enn å snakke om æresvold, kan vi snakke om vold i nære relasjoner. Heller enn å ukritisk bruke sekkebetegnelsen ære når vi skal forklare hvorfor et overgrep skjedde, kan vi stille konkrete spørsmål: Hva gikk galt hos denne konkrete personen, i denne konkrete familien? Hva kunne de selv gjort annerledes, og hva kunne samfunnet rundt ha bidratt med?
Dette forslaget til løsning ser jeg på med stor mistro. Det blir for overfladisk, for navlebeskuende, og vil antakelig kun føre til en styrking av de patriarkalske klanenes makt. Beskrivelsen av æreskulturen, som tydelig finner støtte i koranen og hadither, er helt nødvendig for å adressere voldsproblematikken. Unnlater man å nevne dette, vimser man i realiteten rundt grøten og kommer til løsninger som unektelig kan føles mer behagelige for den som utfører hjelpearbeidet, enten det er politi, krisesenter eller barnevern, men man endrer ingenting annet enn overflaten av problematikken, man heller i praksis olje på opprørt hav.
Reelle løsningsalternativer mangler
Vi skrev om behov for økt fokus på kunnskap om æresvold i saken Æresvold: Den farlige identitets-tankegangen, og Elgvins løsningsforslag faller i kategorien doble standarder.
«Flerkulturell kompetanse» i betydningen «tilhørigheten til storfamilien er så viktig at etniske minoritetsbarn skal behandles annerledes», er i realiteten et krav om doble standarder. Disse doble standardene er belyst i ulike forskningsfunn, blant annet i Redd Barnas Tåler noen barn mer juling?. Kravet om særskilt kompetanse for å møte innvandrerfamilier ender svært ofte med barna som tapere. Valget mellom å gi barna autonomi eller en mor autonomi i hjelpeprosessen, lander dessverre ofte i barnas disfavør. Dette er ren identitetspolitikk.
Det er vanskelig å se hvordan Elgvins fokus på vold, men uten å bruke æresbegrepet, ikke skal bikke over i et fokus på «de gode sidene» ved æreskulturen.
Ord som likestilling og frihet likestilles med oppløsning av tradisjon og kultur. Men det er farlig å bruke denne forståelsen i møte med grov vold. Man kan ikke gjøre det – uten samtidig å ignorere kunnskap om voldens skadevirkninger, skrev vi.
Det trengs snarere en bevissthet om hvordan stadige påstander om stigmatisering, rasisme og også påstander om seksuell makt brukes som motangrep når æreskulturen er under kritikk. Det er et utslag av de lave forventningers rasisme å tro at de som opprettholder kontroll i klanmiljøene ikke bruker det norske rettighetslovverket for alt det er verdt. Det gjør de. Rasismeparagrafen lurer i bakgrunnen, det samme gjør skolens paragraf 9A. De brukes som maktmidler og gjør fagfolk svake for Elgvins resonnementer. Det er jo mye mer behagelig om man ikke trenger å konfrontere, ikke trenger å nevne det unevnelige.
Det er ikke de eneste paragrafene som gjør arbeidet mot æresvold vanskelig. Det norske lovverket er ikke beregnet for æreskultur. Av hensyn til rettssikkerheten kan ikke historiene som fortelles, men deretter trekkes tilbake, få effekt. Systemet er ikke kalibrert for å håndtere det voldsomme presset fra et miljø som har etablert selvjustis.
Det går an å være uenige om islams betydning i æreskulturen, men det er uansett hva muslimske politikere, hjelpearbeidere eller velvillig innstilte tenketanker tenker at islam må skjermes for, en bred faglig enighet om at forfølgelse, undertrykking, seksuelle overgrep, vold og drap er farlig. Det er farlig for alle som utsettes for det, og muslimske kvinner, barn og også menn er utsatt for dette i større grad enn noen annen gruppe.
Æreskulturen i Norge i dag er i praksis et problem uten noen løsning i sikte. I kryssilden mellom anklager om generaliseringer, stigmatisering og rasisme, er det ikke enkelt å hjelpe ofrene, og når det fra forskerhold foreslås å holde islam som identitets- og tilhørighetsmarkør utenfor volds- og æresforståelsen, vet man egentlig at det eneste reelle alternativet er en innvandringsstopp for å minske omfang og utbredelse.
«Vi løser ikke problemer med sosial kontroll og partnervold ved å sette en negativ merkelapp på det», skriver Elgvin. Vi løser det neppe ved å late som om koplingen ikke er der heller.