Den kulturelle revolusjonen

Netthetsen er ikke absurd. VGs debattansvarlig og hans like, derimot…

(Langlesning) Hatkommentarer utgjør i utgangspunktet bare 0,4 prosent av 10,5 millioner kommentarer, viser ny rapport. Av disse o,4 prosentene er litt under hver tredje rettet mot muslimer. Likevel lar debattansvarlig i VG en ung muslimsk Ap-politiker påstå at en tredel av alle de 10,5 millionene kommentarer er hat mot muslimer, etterfulgt av en lang rekke påstander om selvopplevd hat og hets - fordi hun er jente og muslim. Pressen generelt bør slutte med paradegrenen "selvopplevde vonde historier" i hvert eneste tilfelle hetsen og hatet er udokumentert.

Vi har denne uken omtalt rapporten Nordic Safe Cities: Angrep og hat i den offentlige debatten på Facebook i en rekke saker, og senest i saken Enkel matematikk viser at innsats mot hatprat er svindyr, meningsløs symbolpolitikk. Blant 3,5 millioner nordmenn over 18 år med egen konto og påfølgende mulighet til å spre edder og galle mot muslimer i norske kommentarfelt, er det færre enn maks 22 personer som velger å skrive noe sånt på en vanlig dag i Norge, viste vi ved å bruke tallene fra rapporten.

Vi har ikke vært alene om å kritisere hvordan rapporten har blitt framstilt i norske medier, og kritikken som har blitt rettet mot mediene er såvisst berettiget. I TV2 het det at Hets på nett er ødeleggende for det norske demokratiet og i NRK het det Hets og hat på nett: – Det går på friheten vår.

Men lengst av alle gikk altså VG, som satte på trykk debattinnlegget Absurd netthets – Ung, muslimsk kvinne? Gratulerer, da har du vunnet netthets-jackpoten.

Hijabkledde Tamina Amina Sheriffdeen Rauf (25), 8. bystyrekandidat for Oslo Arbeiderparti, er forfatter av innlegget. Den unge muslimske kvinnen har politisk påvirkningskraft og en ganske åpenbar agenda om mer fokus på hetsen muslimer generelt og muslimske jenter spesielt skal oppleve. Tilsynelatende har hun misforstått tallene fullstendig, og da VG publiserte innlegget klokken 16.19 onsdag 22. mars kunne vi lese som følger:

Denne uka publiserte NRK en undersøkelse [nei, de laget en sak om den, red.], som tok utgangspunkt i ti millioner facebook-kommentarer, som er scannet over to år. Der var en tredjedel av kommentarene netthets rettet mot muslimer.

Sheriffdeen Rauf tror altså at en tredel av 10,5 millioner kommentarer er muslimhets. Det ville vært mer enn oppsiktsvekkende at hver fjerde kommentar i kommentarfeltet hos alt fra Aftenposten og VG til Sigrid Bonde Tusvik hadde vært hatkommentarer mot muslimer – alle med konto på Facebook vet utmerket vel at de fleste saker handler om helt andre ting enn islam, innvandring og betente politiske spørsmål som kunne trigge slike reaksjoner. Selv under kjendisers selfies og bilder av blomster, middagsmat og hundevalper skulle hver tredje kommentar være muslimhat? Det er selvsagt en håpløs påstand.

Hvem har ansvar?

Problemet er ikke at Sheriffdeen Rauf misforstår tallene, enten ubevisst eller bevisst, problemet er at innlegget er lest og godkjent av en debattansvarlig og kommentator med akkurat samme politiske agenda som henne selv, og at Hans Petter Sjøli er underlagt Vær Varsom Plakaten. Sjøli er, som mest vesentlig, en så gammel traver i norsk presse at han vet utmerket vel at pressen skal kontrollere at opplysninger som gis er korrekte. VG vet utmerket godt – ikke bare at påstanden om at hver tredje norske kommentar på Facebook er muslimhat er hinsides denne verden – men også at når alvorlige påstander framsettes, skal de dokumenteres.

Når VG unnlater å gjøre Sheriffdeen Rauf oppmerksom på den grove feiltolkningen av forekomst av hat mot muslimer, uken etter at nevnte rapport har vært omtalt i stor grad, står det ikke til troende at debattansvarlig begår en glipp ved en tilfeldighet. Spesielt lite troverdig framstår det når man sammenholder tidspunkt for retting av saken med tidspunktet Kjetil Rolness publiserte kritikk av samme sak på sin Facebookside.

Hvordan skal vi bekjempe HATET på nettet? Tydeligvis ved å overdrive omfanget mest mulig, skrev Rolness.

«Tilfeldigvis» ble VG-saken endret og rettet en drøy time senere. Det er jammen underlig med alle disse tilfeldighetene som tilsynelatende ustanselig rammer venstresiden, enten det gjelder politikere eller medieaktører, men slik kom rettelsen lydløst på plass sent på kvelden:

Rettelse: I en tidligere utgave av denne teksten stod det at «Der var en tredjedel av kommentarene netthets rettet mot muslimer.» Det riktige er at der var en tredjedel av hatpraten rettet mot muslimer. Dette ble endret onsdag 22. mars klokken 22.07.

Vi presiserer igjen: en tredel av 0,4 prosent.

Tillitssamfunnet

Tillitsamfunnet har et paradoks. Som folk er vi blant de snilleste, rauseste og mest ressurssterke i verden, men på samme tid gjør tilliten oss stokk dumme. All tilliten gjør at vi er vant til å tro at det folk sier er sant, uten å kreve noen form for dokumentasjon. Det er selvsagt dumt å anta at alle ustanselig snakker sant, men likevel er det nedsiden av tillitsamfunnet. Så naive er vi altså.

I tillitsamfunnet tror vi at andre er ærlige og vil oss vel, det er jo nettopp det vi har erfaring med. Når vi importerer en stor andel mennesker fra land der tilliten er lav, har de samtidig med seg erfaringer om at folk generelt ikke vil dem vel. De kommer fra kulturer der grunnleggende skepsis er helt naturlig, og de vil ha bevis for at sannheten du påstår å ha faktisk er sann.

Møtet mellom disse grunnleggende ulike forståelsene av verden byr på flere utfordringer enn økt voldsnivå og kriminalitet. I skjæringspunktet der mer tillitsfull og vellykket, men stokk dum møter mistroisk, men langt mer realitetsorientert smart skjer det mange ting. For alle vil ha makt og anseelse, helt uavhengig av metodene som benyttes. Og igjen, «tilfeldigvis», har enkelte aktører sammenfallende mål, der metodene kompletterer hverandre.

Paradoksalt er nordmenn verdens enkleste folk å utnytte. For hvor enkelt er det ikke å framsette usanne påstander til et folk som tror alt de blir fortalt? En ren løgn kan enkelt sies, og vil oftest bli trodd. Varianter av løgn er eksempelvis overdrivelser, misvisende opplysninger, å trekke ting helt ut av kontekst, insinuasjoner og å tillegge andre meninger og motiver de ikke har. Eller ren og skjær vrangvillig tolkning.

Enhver aktør som har noe å tjene på det, og dem finnes det mange av, vil kunne benytte disse metodene og fortsatt møte en forsamling av ressurssterke, stokk dumme nordmenn som tror dem.

Så mye hat

Fenomenet der ulike sårbare og/eller «sårbare» minoriteter med bakgrunn fra muslimske land framsetter de villeste påstander – uten krav om dokumentasjon – er etterhvert så gjennomgående i norsk presse at de fleste vil være i stand til å registrere at det skjer. Nå sist med fullstendig frie tøyler gitt av VG, er det påstandene om hatet Sheriffdeen Rauf utsettes for:

Jeg har vært aktiv i samfunnsdebatten i snart ti år. Som synlig muslim, er kommentarfeltene rett og slett ganske absurde, i mangel på et bedre ord.

Jeg kan skrive om helt u-kontroversielle temaer, og fortsatt få mengder med hets. Da handler det ikke om temaet jeg skriver om, eller innholdet.

Men fordi jeg er meg.

Når jeg snakker med vennene mine som også mener, blir forskjellene tydelige. De særlig utsatte for netthets er unge, kvinner, og personer med flerkulturell bakgrunn.

Dette er jo oppsiktsvekkende forferdelig, stakkars henne. Stakkars dem! De trenger ikke engang skrive om religion eller politikk, de hetses uansett og hele tiden rett og slett fordi de er unge, muslimske kvinner, konkluderer leserne, før de får servert detaljene:

Hetsen kommer i form av sinte kommentarer, personlige meldinger, og til og med som brev i postkassen.

Noen ganger er det en av standard-frasene: Kom deg ut av landet, du er en byrde for samfunnet, du er ikke norsk.

Andre ganger er det mer skremmende, som beskrivelser av alt det stygge nett-trollene kunne ønske de kunne gjøre mot meg, om de møtte meg.

Da går det over til å føles skummelt, og en følelse av utrygghet som man kan bære med seg.

Det som her beskrives er altså hatkriminalitet, men enda verre, det insinueres at det florerer trusler som kan omhandle alt fra overfall til vold, kanskje sågar voldtekt eller drap? Ille må det i alle fall være, for det ikke snakk om krenkelser, men «skremmende» uttalelser.

Noen ganger møter jeg dem også.

Mennesker som kjefter, eller slenger stygge kommentarer til meg på t-banen eller på jobb.

Jeg håper for Guds skyld hun ikke møter de som har sendt brev eller personlige meldinger om hva de skal gjøre med henne, tenker du kanskje, før det bør demre at dette er helt sikkert anmeldt, så grovt som det er, og så enkelt dokumenterbart, ikke minst. Man kan jo vise politiet både brevet og meldingene, eller få telefonnummeret til noen av dem som blir vitner til dette på t-banen eller på jobben, slik at det ikke bare blir påstand mot påstand.

Det verste med det, er ikke ordene til den som kjefter.

Nei, det verste når folk følger med, men ikke sier noe.

Noen ganger kan Facebook også føles sånn. Som et åpent torg, der ingen bryter inn.

Huff, dette var ille. Det minner ikke rent lite om den episoden mellom Atle Antonsen og Sumaya Jirde Ali, der brøt jo heller ingen inn, til tross for grov rasistisk hets, truende kroppsspråk og sågar fastholding, kunne vi lese i Alis Facebook-post, som fortsatt ligger tilgjengelig og har fått over 25.000 hjerter og likerklikk av et storsamfunn som tror på alt folk forteller – på ren refleks.

VG vet at Sheriffdeen Raufs påstander umulig kan stemme med den virkeligheten NSC-rapporten presenterer, der det beviselig ikke skrives mer enn 22 hatytringer i alle de kommentarfeltene som er kartlagt på en vanlig norsk dag. Langt mindre stemmer påstandene med Oslopolitiets registrerte anmeldelser av religiøst motivert hatkriminalitet, der det forøvrig var 35 tilfeller i 2021 (Muslim, muslim mot muslim, muslim mot eksmuslim – og fire satanister). Fjorårets tall for anmeldt hatkriminalitet er ikke kommet ennå, men det forventes å være en økning, dog som følge av det muslimske terrorangrepet under fjorårets Pride-markering.

Så hvorfor får det passere?

Fordi det passer hovedstrømsmediene utmerket å publisere de udokumenterte påstandene. Det gir mediemakt, høyt engasjement i sosiale medier og sårt tiltrengt drahjelp til politisk venstreside generelt og Ap spesielt. Lekkert er det ikke, men i folks bevissthet er historiene fortsatt sanne selv når mediene senere beklager eller trekker sakene, eller som i Antonsen/Ali-saken avvises av både riksadvokaten og statsadvokaten som «ikke kvalifisert krenkende».

Et reelt problem for demokratiet

Det finnes mange slike historier og ingrediensene er alltid de samme. Vi har saker som er nære i tid, som de hittil omtalte.

Nært i tid er også den hjerteskjærende historien om nestlederen i organisasjonen Salam Norge som angivelig ble skutt utenfor London-pub etter terroren i juni.

Hun ligger på gata utenfor London Pub denne terrornatten, der ligger også en venn av henne. Han bruker seg selv som skjold for at ikke hun skal bli skutt og hun ser det hun tror er hans blod. Hun får hjelp av en venninne til å få han på fanget i sin rullestol (hun er delvis lam) og venninnen triller dem begge vekk og ringer etter ambulanse. Abbas drar så hjem, vasker vekk blodet og kaster klærne. Så skal ambulansepersonell ha ringt henne og sagt at de ikke finner patronen i kompisen hennes. Historien er så at skuddet har gått tvers gjennom kompisen og sitter i Abbas – nær hjertet. Men alle vitale organer er i orden.

Aftenposten, NRK, TV 2, Avisa Oslo, Blikk og Utrop publiserte historien alle som en, uten at det fantes snev av bevis for at den var sann.

Vi husker også «Den utrolige historien om historien om Kjetil Rolness, hetsing av transseksuelle og framvisning av kjønnsorganer i dokø – og hvor i all verden var de voksne i VG?», publisert i Nettavisen. Da hadde en annen fra Salam fremmet en rekke vanvittige påstander om blant annet Rolness, «hendelser» som angivelig førte til at hun trakk seg fra Ytringsfrihetskommisjonen.

Er det noen som ikke ser et mønster? Er det noen som med hånden på hjertet ikke registrer at det er representanter fra minoritetsgrupper med bakgrunn i varmere strøk som utnytter norsk dumhet, i likhet med mediene som gir dem mikrofonstativ og utnytter akkurat den samme dumheten, før de mer eller mindre motvillig avpubliserer og/eller retter. Da har historiene allerede hatt den effekten de skulle.

Hva er forskjellen?

I 2004 ble også Hege Storhaug utsatt for et varsel. Det var et varsel i VG, ført i pennen av Kadafi Zaman (nå TV2). Følger du lenken kommer du derimot ikke til saken, men til en oppsummering av en fellelse i PFU.

I likhet med overnevnte historier, ble det framsatt historier som ikke kunne verifiseres mot Hege Storhaug og Rita Karlsen. Overskrift og ingress ligger fremdeles på VGs nettsider, der det heter at «Kadra, Saynab og Nadia anklager sine norske hjelpere: Bryter med sine allierte» og «Kadra, Nadia og Saynab ble rikskjendiser for sine usminkede og personlige historier om tvangsekteskap og omskjæring».

Hadde artikkelen ennå ligget der, ville du kunnet lese følgende, til forveksling likt de etterhvert mange liknende historiene.

– Human Rights Service har presset jenter til å fortelle overdrevne historier og avsløre hemmeligheter i miljøet, slik at stiftelsen kan få enda mer penger av lettlurte politikere, hevder Saynab i følge VG.

Saynab hevder at flere organisasjoner tegner et overdrevent elendighetsbilde av det muslimske miljøet i Norge. Hun mener enkelte ser dollartegn når de treffer en jente på flukt fra familien.

Det ble påstand mot påstand, og går man til originalartikkelen får man nå opp følgende:

VG ble 28. juni 2004 felt i PFU for deler av innholdet i denne artikkelen. PFU skriver blant annet:

Pressens Faglige Utvalg mener Verdens Gang var i sin fulle rett til å sette et kritisk søkelys på Human Rights Service og de ansvarlige tilknyttet denne organisasjonen. (…)

Imidlertid mener utvalget at VG skulle strukket seg lengre for å få sannsynliggjort beskyldningene om at klagerne har presset jenter til å stå fram for å få mer pengestøtte og for deretter angivelig å svikte dem.(…)

HRS har ikke på noe tidspunkt sagt noe vondt om varslerne. Gjennomgående er det mediene som har vært gjenstand for kritikken, for det er medienes oppgave og mandat å faktasjekke og dokumentere og forholde seg til tilgjengelig dokumentasjon, ikke minst for minoritetsjentenes egen del.

– Å respondere på dette kan medføre at vi blir delaktig i et skittent spill. I sum er dette bare trist – for alle. Denne type utspill medvirker til å svekke jentenes troverdighet og til arbeidet på dette feltet. Vi har gitt VG adgang til kilder som kan avkrefte en rekke av påstandene, men løgner er selvsagt umulig å forholde seg til. Vi er enig i at det kan være viktig å ha en debatt om dette, men ikke på disse premisser, svarte Hege Storhaug.

Enda ett

Så ble det stille fra minoritetsjentene. Men VG-artikkelen skulle bli en slags etablert sannhet som senere skulle trekkes fram, igjen og igjen. Og så kom et nytt – også denne gang fra en profilert innvandrerkvinne som hadde vært (i motsetning til Kadra og Saynab) ansatt i HRS, Amal Aden.

Varselet var hinsides grovt og ble ikke bare kommentert i landets aviser, det var også tema på møter i det som da var Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet. Tidligere statssekretær Libe Rieber-Mohn (Ap) ba Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) om å undersøke påstandene.

IMDi konkluderte slik – i form av en pressemelding: «IMDi har gjennomgått de opplysninger som foreligger i saken. IMDis vurdering er at opplysningene ikke gir grunnlag for krav om tilbakebetaling av tilskudd som HRS tidligere har mottatt fra IMDi i perioden 2006-2009.»

Noen rapport ble aldri levert og det står fremdeles påstand mot påstand mellom HRS og Amal Aden. Martine Aurdal kommenterte saken slik i Dagbladet:

«Absurditetens og tragediens teater» kaller Hege Storhaug den siste tids dekning av kritikken mot Human Rights Service (HRS) på stiftelsens hjemmeside. Storhaug har rett. Anklagene mot HRS er både absurde og tragiske. Det er absurd hvis lederne av en statlig finansiert organisasjon skal «teste hvor integrerte» deres ansatte er ved å putte vodka i kaffen deres, svinepålegg på brødskiva og introdusere dem til tidligere nynazister slik Amal Aden hevder. Det er tragisk hvis de presser unge jenter i en kritisk livssituasjon til å stå fram i mediene og bryte med sine egne familier og miljøer, slik blant andre Kadra Yusuf, Saynab Muhamed og Nadia har hevdet. Men vi vet ikke sikkert om disse anklagene er riktige.

Visst var det absurd. Men det var nå etablert en forestilling – en udokumentert og svært så usannsynlig en – om at HRS var grusomme mot sårbare innvandrerkvinner snarere enn opptatt av å belyse æresvolden i miljøene de kom fra. Dette til tross for PFU-fellelse og frifinnelse av IMDi. I sak etter sak, omtale etter omtale, ved å tolke all retorikk og alle handlinger gjennom prismen av mistro, er det umulig å ikke la seg påvirke. Du kan selv sjekke:

Les dette lange intervjuet i Dagbladet fra 2006 og gjør forsøk på å lese så nøytralt og lite fordomsfullt du kan, selv om du får kastet overskriften Krigsklar og ingressen Hege Storhaug (44) sier islamistene kommer for å ta oss. Da vil hun gjøre som motstandsmannen pappa: Dra på skauen.. Så leser du overskriften og ingressen en gang til. Synes du virkelig det er en redelig oppsummering av intervjuet?

Som alle vet lever «sannheten» videre i beste velgående, godt hjulpet av norske hovedstrømsmedier.

Skavankene

Det er neppe noen som ville festet lit til meg dersom jeg framsatte påstander om at jeg ble tvunget til å utøve hasardiøse stunt, presset til å drikke alkohol eller ble tvunget til å omgås tidligere nynazister på jobb. Hadde jeg sagt noe slikt ville norske redaktører, med rette, måpende bedt meg komme tilbake når jeg hadde noen form for dokumentasjon på det. Det betyr ikke at de ikke hadde ønsket at informasjonen var sann.

Vi er riktignok vant til å tro det vi blir fortalt i tillitssamfunnet, men vi har noen andre skavanker enn bare å være godtroende. Vi vil også være snille, spesielt mot de svakeste. Er noen først falt innenfor kategorien svak eller sårbar, har vi lett for å se gjennom fingrene når de uttaler seg på måter vi ville vært raske til å arrestere hverandre for. Viljen til godvilje er større, og i retur får det moderne norske produktet av tillitsstaten, nordmennene, en følelse av å bety noe viktig for andre, samtidig som det er en tydelig markør for tilhørighet blant de snille.

Lavere forventninger til sårbare minoriteter enn til andre er ikke annet enn utslag av annet enn en tro på at de ikke tåler å bli stilt samme krav til som det andre gjør. Det er ikke uten grunn begrepet «lave forventningers rasisme» oppsto. Objektivt sett er det svært nedlatende å ikke stille krav til folk basert på antakelsen om at de er svake og sårbare fordi de kommer fra et annet sted i verden. Det er rasistisk på den måten at det er sterk oss/dem-tenkning, sågar basert på hudfarge og/eller religiøse markører. Jeg har ingen problemer med å forstå at denne nedlatende metoden utnyttes av dem som rammes av den, det er medienes vilje til å utnytte effekten av den som er høyst kritikkverdig.

Men tilbake til redaktørene jeg påstår ville hatt et ønske om det var sant dersom jeg framsatte påstander som er hinsides enhver sannsynlighet. De ville ønsket det var sant fordi Hege Storhaug har begått tillitssamfunnets kardinalfeil; hun har ikke møtt de sårbare med lavere krav, ergo signaliserer hun at hun ikke er snill. Det er enhver redaktørs drøm å vise at de atter en gang har vært snille og parkert skurken der den hører hjemme. Hvorfor de ville vært nøye med å ettergå påstandene mine og stille krav til dokumentasjon? Det antar jeg de ville gjort fordi de ikke klarer å identifisere hvorvidt jeg er skurk eller offer, men også fordi jeg er et ressurssterkt produkt av den samme kulturen som dem selv. De vet at jeg vet det kreves dokumentasjon for at påstandene jeg framsetter skal ha noen troverdighet overhodet.

En edruelig variant

Håndtering av grove påstander kan gjøres både riktig og godt, og det gjøres det, så lenge grove anklager framsettes av norske jenter. I Journalisten onsdag var overskriften KrF erklærte mistillit til Aftenpostens journalister: Han ble anklaget for å presse unge jenter til å stå fram.

Brevet til Aftenpostens ledelse, som aldri tidligere har blitt omtalt i offentligheten, hadde KrF og KrFU som avsendere. Innholdet var en lang rekke punkter om overtramp Aftenpostens journalister skulle ha gjort under arbeidet med artikler om en varslingssak i ungdomspartiet.

Den erfarne journalisten Robert Gjerde fikk svært grove beskyldninger rettet mot seg etter å ha gjennomført intervjuer om #metoo-opplevelser blant kvinnelige KrF-medlemmer i 2018, der anklagene besto av «uklare intervjupremisser, løgn og halvsannheter, utelatelse av relevant informasjon og sviktende kildekritikk. Blant annet.»

Spesielt ett punkt slo imot Gjerde straks han fikk brevet i hendene:

Om at KrF hadde mottatt bekymringsmeldinger om at Robert Gjerde hadde presset flere unge jenter i andre partier til å stå frem med historier om trakassering.

Enhver som husker tilbake til den mest heftige perioden under #metoo kan levende forestille seg hvor forferdelig Gjerde har følt seg. Ikke bare grunnet de grove anklagene, men også fordi kolleger ble kjent med anklagene og fryktet å bli hengt ut i mediene. Men det skjedde ikke.

Mens Gjerde jobbet med å ettergå tidligere kildekontakt, gikk Aftenposten-ledelsen også grundig inn i anklagene for å svare KrF.

Selv om avisa overfor KrF uttrykte forståelse for at kilder hadde opplevd det som pressende å bli kontaktet av journalistene, tilbakeviste de påstander om usannheter, utilbørlig press og utelatelse av viktig informasjon.

Mange av punktene om usannheter i intervjusituasjon ble tilbakevist av et lydopptak av situasjonen, fremlagt av KrF selv.

Så kan man undres over hvorfor dette lydopptaket omtales så enkelt og tilforlatelig, mens tilsvarende lydopptak gjort av HRS (i Amal Aden-saken) omtales som ulovlig overvåking. Det er fristende å tenke at det har med å gjøre at den ene offerhistorien nådde ut i mediene, mens den andre ikke gjorde det, og det er tilsvarende fristende å tro at det handler direkte om at det blir nær umulig å ta rimelighetens side dersom mediene har fremstilt saker slik at publikum allerede har konkludert om hvem som skal inneha de svært stereotype skurk- og offerrollene.

Selv tenkte han umiddelbart på anklagen som ulogisk:

– En journalist som presser, vil jo aldri få noen til å fortelle om noe så intimt og vanskelig. Vi hadde god dialog med mange, og flere sto fram hos oss, men det var jo nettopp fordi vi ikke presset, sier Gjerde. 

Nettopp. Men la oss ta en ren parallell.

Så sent som i 2015 ble Hege Storhaug igjen konfrontert med varslene fra minoritetsjentene – altså over 10 år senere, i et intervju med Jon Hustad i programmet Underhuset på TV2. Dengang var det Yama Wolasmal, nå ansatt som profilert utenrikskorrespondent for NRK, som hadde vært i kontakt med «jentene» (voksne kvinner med barn) på telefon og leste opp et sitat fra en av samtalene, mens det samme sitatet sto i store bokstaver mot svart bakgrunn på skjermen.

Hege er imot Islam og bruker de hun må i kampen mot Islam. Vi ville bare hjelpe andre jenter i en vanskelig situasjon, men hun ville bare bruke oss. Jeg følte meg utnyttet.

– Det er ganske sterkt! Er du så opptatt av islam at du er villig til å ofre sårbare mennesker og bruke dem som brikker i din kamp? spør Wolasmal mens han gestikulerer voldsomt med hendene.

Anklagene er helt identiske, det journalistiske arbeidet åpenbart med samme hensikt; å belyse overgrepsproblematikk. Det er ikke vanskelig å registrere at Hege Storhaugs kopling mellom islam og overgrep er like legitim som kopling mellom lukkede kristne miljøer og overgrep eller kopling mellom politiske ungdomspartier og overgrep.

Når det er sagt så er det ikke rart at både minoritetsjentene og Wolasmal ikke vil at det skal ha noe med islam å gjøre. Tilsvarende så man eksempelvis da tidligere Jehovas vitne Bo Juel Jensen fortalte NRK om flere år med seksuelle overgrep og mishandling. Da han brøt ut av menigheten ble han samtidig utstøtt og mistet kontakt med sin egen datter. Han sa til NRKs journalister den gang at menigheten dysser ned seksuelle overgrep fordi de ikke ønsker å dra Jehovas navn ned i søla. Å kople overgrep og religion er heftige saker, nettopp fordi brudd med alle i familie og miljø er noe av det heftigste du kan utsettes for. Dersom man risikerer tilleggsbelastningen islam kan skilte med; æresrelatert vold og drap, er det ikke underlig å ønske å kunne å bestemme journalistens vinkling. Det underlige er at islam kan få muslimske journalister til å begi seg ut på samme renvaskelseslogikk og tillegge kolleger som krenker religionen ansvar for islams negative konsekvenser. Jeg har ennå til gode å se harmdirrende journalister fra Jehovas vitner prøve seg på det samme stuntet. De vet det ikke ville fungert.

Lagt bak seg

Er begge parter i konflikten mellom KrF-jentene og Aftenpostens journalister enige om hva som skjedde og fornøyde med utfallet? På ingen måte. Men de har lagt det bak seg, og KrF og Aftenposten bærer idag ikke nag til hverandre. Opplevelser vil alltid være subjektive, men ikke alle vonde følelser har sin årsak i andres onde hensikt. Grove anklager må alltid ettergås, og det bør være en selvfølge at norske aviser stiller krav til dokumentasjon før de publiserer. Dersom grove anklager derimot ikke kan dokumenteres, og anklagene i tillegg inneholder informasjon som høres for utrolig ut til å være sann, så er den oftest det.

Aftenposten kunne også gjort ting annerledes, og er tydelige på at de unge KrF-jentene «kan ha følt seg invadert og maktesløse», og tilsvarende sier Gjerde at de ikke skjønte godt nok hvordan metoo-konteksten påvirket kildenes opplevelse av kontakten med journalistene.

Stabssjef Andersen skriver til Journalisten at både denne saken og senere arbeid med metoo-saker i politikken lærte redaksjonen mye om kommunikasjon med unge kilder.

– Selv om kilder er erfarne i den forstand at de har snakket med journalister mange ganger før, er det noe helt annet å snakke om trakassering, varsler og kritikkverdige forhold i egen organisasjon. Vi kunne gjort mer for å sikre at dialogen med kildene ble trygg og god også i en ubehagelig kontekst. Det oppsto flere misforståelser som kunne vært unngått med bedre kommunikasjon, skriver Andersen.

Det er likevel milevis fra anklager om trakassering, press, løgner og utnyttelse til en virkelighet der anklagene tilbakevises i den grad det er mulig, der den påståtte «overgriperen» tar selvkritikk. Noen påstander står fremdeles, på samme måte som Sumaya Jirde Alis påstander fortsatt står å lese for enhver som ønsker det. Til tross for at påstandene er tilbakevist og til tross for gjentatte unnskyldninger fra Antonsen.

Kunnskap og bevissthet

KrFUs varsel mot Aftenpostens journalister skjedde for drøye fire år siden. Man må være ytterst bundet til egne overbevisninger for å tro at journalister for tjue år siden kunne forutse bedre. 

Mennesker med reelle erfaringer om at andre vil dem vondt, har som nevnt tidligere i saken en iboende mistro. Ofre for overgrep har også, uavhengig av opprinnelse, erfaring med at andre vil dem vondt. Det er slett ikke uvanlig at de feiltolker de vonde følelsene som utløses av å snakke om overgrep. I en erfaringsbasert frykt opplever de at det samtalepartneren som utløser de vonde følelsene, og konkluderer at han eller hun er slem. Evolusjonspsykologisk sett er det en smart strategi; du har erfart at noen du er glad i (de langt fleste overgrep begås av noen i offerets omgangskrets eller familie) gjør deg vondt, vær på vakt dersom du kjenner vonde følelser når du snakker med noen du stoler på. 

Jeg har jobbet terapeutisk med sårbare mennesker med bagasjen full av vonde erfaringer i årevis, og selv som profesjonell kan jeg selvsagt trå feil i samtaler. Og det begås feil over en lav sko i menneskemøter hele tiden. Det er rett og slett utrolig vanskelig, og aller vanskeligst er det når det er store følelser i sving. 

Et aktuelt eksempel kan være den indiske filmen Mrs Chatterjee vs Norway som går på norske kinoer for tiden. I India, men også blant foreldre som har mistet barna sine her i Norge, beskrives filmen som en dokumentar. Filmen er basert på historien til et indisk par som flyttet til Norge da mannen fikk jobb i Stavanger. I 2011 ble paret fratatt sine to barn etter en akutt omsorgsovertakelse som utløste diplomatisk krise med India og saken satte lys på den enorme tillitskrisen mellom innvandrergrupper og barnevernet i Norge.

Enhver som ser filmen bør ikke betvile dette ene: Den er dokumentarisk hva gjelder følelser. Saken Jeg måtte gå ut midt i filmen. Scenene var så gjenkjennbare, er delt mange ganger i sosiale medier og bør definitivt leses av alle norske barnevernsansatte.

På samme tid vil neppe norske barnevernansatte gjenkjenne de indiske vurderingene, inkludert den indiske morens, som er at Norge stjeler barn og fratar foreldre omsorg basert på bagateller som at barna sov sammen med foreldrene eller ble matet på en annen måte enn med skje. Barnevernlederen som var ansvarlig da barna ble akuttplassert i 2011, Gunnar Toresen, uttaler til Fontene:

Det ble gjennomført omfattende veiledning knyttet til samspillet mellom foreldrene og barna, forteller han.

– I løpet av tida barnevernet jobbet med familien, kom det fram store konflikter mellom foreldrene. Dette resulterte i konfrontasjoner som førte til at politiet rykket ut etter husbråk. Barnevernet fattet vedtak om å flytte barna midlertidig til beredskapshjem og valgte siden å fremme sak om omsorgsovertakelse.

At følelsene er sterke, vonde og på alle måter forståelige, gjør det enkelt å fatte sympati for moren. Intuitivt vil man trøste henne og kanskje til og med tenke at hun burde fått beholde barna fordi hun har det så fryktelig vondt uten dem. Men følelsene til mor og følelsene hun vekker er ikke et signal om at norske barnevernansatte ikke fattet riktig avgjørelse. De har vedgått at de manglet kunnskap vi har idag, men de gjorde så godt de kunne, og de handlet i god tro og overbevisning om at barna ville få et bedre liv. De var utdannet i barnevernspedagogikk og hadde erfaring. Det er noe underlig ved å anta at de ville moren vondt. Norske aviser ville aldri solgt inn en historie om at det var derfor de handlet som de gjorde.

At journalister trår feil straks de beveger seg inn i det som er vondt og utløser mistro er nok snarere regelen enn unntaket. De er utdannet journalister, ikke terapeuter. De skal dokumentere ulike historier, ulike erfaringer, avdekke overgrep og belyse kritikkverdige forhold. Dersom man som journalist velger seg vanskelige tema, som i Aftenposten-journalistenes tilfelle eller i Hege Storhaugs tilfelle, vil man i hvert eneste møte med overgrepsofre stå i fare for å trå feil. 

Aftenpostens behandling av de grove anklagene journalistene mottok og det norske rettsapparatets vurderinger i Ali-saken, er redelige. Pressens fråtsing i udokumenterbare påstander er det motsatte. Selv ikke nordmenn fortsetter å ha tillit til hverandre eller tro at folk snakker sant i uendelig tid når de serveres usanne historier gang på gang. Taperne er jo de sårbare gruppene selv, som etterhvert vil møte mistro automatisk som en effekt av medienes politiske posering og klikkhoreri.

Det er noe dypt uredelig ved å la høyst ressurssterke kvinner som Ap-politiker Tamina Amina Sheriffdeen Rauf spille rollen som sårbart offer når det finnes tusentalls reelle ofre for æresrelatert vold og kontroll bak lukkede dører. VG sammensauser politisk intendert sårbarhet med ekte sårbarhet, og det er de ikke alene om.

Pressen må forstå det ansvaret som hviler på dem enten de mottar utrolige, vonde historier som åpenbart ikke samsvarer med tilgjengelig informasjon, eller de mottar varsler mot ressurspersoner som aldri tidligere har vært mistenkt for noe i nærheten av overgrep. Følelsene varslerne har kan være helt reelle på samme tid som skylden for følelsene plasseres feil sted.

I et demokrati må også følgende være en selvfølge: Den som grove anklager rettes mot skal også beskyttes.