Det er mange som hevder at Israels krigføring mot Hamas er å betrakte som et folkemord i Gaza, men hvorfor er det Sør-Afrika som har valgt å ta denne beskyldningen til retten?
Ifølge NRK er gjennomgangstonen fra Sør-Afrika at Israel har sett på seg selv som hevet over loven – og det i årevis. Underforstått: Israel bryter loven. Påstandene er blant annet at de dreper palestinere vilkårlig, utsetter dem for umenneskelige lidelser, fratar dem muligheten for mat, vann, husly, medisinsk hjelp og annet, samt hindrer palestinske fødsler.
Så langt er det 84 siders søksmålet nettopp påstander. Det er opp til Sør-Afrika å bevise at deres anklage medfører riktighet. Sør-Afrika må dokumentere at noen av handlingene som er listet opp i folkemordskonvensjonen har funnet sted – det være seg drap eller at folket i Gaza er utsatt for en situasjon der levekårene setter dem i fare for å dø. Så må de bevise hva Israels intensjon er. Sør-Afrika må bevise at hensikten var å drepe palestinerne eller gjøre det umulig for dem å fortsette livet.
Så kan det jo legges til at konvensjonen om folkemord ble vedtatt etter Holocaust, et halvt år etter at overlevende jøder grunnla staten Israel.
NRK påpeker at Sør-Afrika ikke er involvert i Israels krig mot Hamas (som for øvrig omtales som Gaza-krigen), men at de tyr til det som på jusspråket kalles «en erga omnes-sak», altså en sak som «rører ved alle». Her gjort gjeldende ved at folkemord er et så alvorlig brudd på folkeretten at det berører alle stater like mye.
Ja, kanskje det, eller kanskje det ligger helt andre forklaringer bak.
Et «passende» gammelt uvennskap
Ifølge Stig Jensen, ved Center for Afrikastudier på Københavns Universitet, er forklaringen på Sør-Afrikas handling tredelt: gammelt uvennskap, en presset Sør-Afrikas president samt å «avsløre Vestens hykleri», rapporterer Berlingske.
Jensen kaller det «banebrytende nytt» at et afrikansk land, via internasjonale institusjoner, setter dagsorden på en av tidens viktigste konflikter. Jeg har vel litt problemer med å se hvor banebrytende nytt det er, gitt hvordan en rekke ikke-vestlige land gang på gang setter dagsorden i de ulike av FNs organisasjoner, i tillegg til fremveksten av BRICS, hvor også Sør-Afrika er representert. Dette er tidligere omtalt av oss her.
Derfor er jeg ikke i tvil om at Sør-Afrikas reaksjon mot Israel har lite å gjøre med en erga omnes-sak, tvert om er sannsynligheten langt større for at dette er et hyklerisk, egoistisk og råttent politisk spill. Applaudert og kanskje konstruert sammen med BRICS-venner, som etter all sannsynlighet støttes av Russland.
Det gamle uvennskapet mellom Sør-Afrika og Israel handler om at Israel frem til 1980-tallet var svært kritisk til apartheidstyret i Sør-Afrika, men inngikk så et militært og kjernefysisk samarbeid. Dette opphørte da apartheidregimet kollapset i 1994 hvor Nelson Mandela ble valgt til president. Mandelas parti African National Congress (ANC) sitter fortsatt ved makten, der den tidligere generalsekretæren, Cyril Ramaphosa, er president. Ramaphosas skal imidlertid fortsatt hate Israel for deres samarbeid med apartheidstyret, og dette «hatet» passer sikkert som hånd i hanske i Mandelas ånd – og dermed lyder det som musikk i det sør-afrikanske folkets ører.
Ifølge Stig Jensen skal de fleste land i Afrika føle en slags nærhet til palestinere, da som et undertrykt folk. Og er det noe som er populært i afrikanske land, så er det å ta et oppgjør med det som oppfattes som Vestens dominans. Da gjelder det å markere seg, slik som vi for eksempel så da Ramaphosa, som leder av en afrikansk delegasjon, dro på et såkalt fredsoppdrag til Ukraina og Russland i fjor sommer for å prøve å mekle mellom Volodymyr Zelenskyj og Vladimir Putin.
Vestens hykleri
Samtidig ønsker Ramaphosa å være venner med alle. Sør-Afrika har ikke råd til annet, og også EU og Vesten har stor interesse av å ha gode relasjoner til landet, sier Jensen.
– I Sør-Afrika og i Afrika som helhet er folk redde for gjenopprettelsen av den bipolare verdensordenen, hvor det under den kalde krigen ble utkjempet mange proxy-kriger på det afrikanske kontinentet, sier Stig Jensen.
Så det Sør-Afrika med Ramaphosa i spissen driver med er et geopolitisk spill, der de vil være proaktive på sin egen måte og utfordre Vesten. Da passer det godt å legge Israel for hat – ikke minst fordi så mange andre gjør det samme, særlig innenfor FN-systemet der ikke-vestlige land går sammen, supplert av ikke minst Russland og Kina.
Vesten hykleri handler om at det forventes at afrikanske land fordømmer Russland i krigen mot Ukraina, mens påstanden er at Vesten ikke fordømmer Israel.
– De fremhever alle sivile og alle barna som er drept (i Gaza, red.) – og at Vesten ikke sier noe og ikke støtter våpenhvile-resolusjoner i FN. Der føler man rett og slett at hvis Vesten vil kjempe for det gode, så er det ikke godt nok, påpeker Jensen.
I tillegg har flere vestlige land og USA tatt «en Kina». Der Kina (og Russland) over tid har vunnet afrikaneres gunst, har nå flere land oppdaget at afrikanske land vender Vesten ryggen fordi de ikke blir behandlet likeverdige. Dette har vi omtalt i en artikkel fra august 2022.
Seier
Den kanskje viktigste faktoren til at Sør-Afrika drar Israel til FN-retten med påstand om folkemord, er at det i år er valg i Sør-Afrika. Og her ser det mørkt ut for den sittende regjeringen.
– ANC og Cyril Ramaphosa er under mer press enn noen gang. De har utsikter til å tape valget fordi de rett og slett ikke leverer, sier Jensen.
Nettopp derfor er Sør-Afrikas «kamp» mot Israel er vinnersak for Ramaphosa (også) på hjemmebane. Den er ifølge Jensen «ekstremt populær blant den brede sørafrikanske befolkningen». Dessuten vil den være en seier, uansett utfall.
– Det er en total seier for Ramaphosa. Selv om saken blir avvist, føler man at man har kjempet på de godes side, sier Jensen.
Rettssaken er således ikke bare spektakulær, men historisk. ICJ består av 15 dommere fra en rekke forskjellige land og er den høyeste domstolen i FN. I motsetning til mange andre av organisasjonens institusjoner, har Israel sluttet seg til ICJ. Landet er således forpliktet til å rette seg etter kjennelsene, som er rettskraftige og bindende. I løpet av kort tid kan derfor Israel bli underlagt en ordre om å stanse fiendtlighetene og sikre fri tilgang til nødhjelp.
Men selv om kjennelsene er teoretisk juridisk bindende, har ICJ i praksis ingen mulighet til å håndheve sine avgjørelser. For eksempel da ICJ i 2022 beordret Russland til å «umiddelbart stanse militæroperasjonen» i Ukraina, ble ordren ignorert.
Samtidig skal det vel igjen fremholdes to standarder, én for Israel og en annen for alle andre. Sør-Afrikas «bevisførsel» i går handlet ikke om hva Israels forsvar (IDF) har foretatt seg, men viste til ytringer fra sentrale israelere, tolket i verst tenkelige mening. Israel skal åpenbart forholde seg til en standard der ord ikke bare dreper, men er bevis for folkemord. Det må kunne kalles hinsidig. At Hamas bruker sivile som skjold ble naturligvis ikke nevnt med et ord.
Det spørs om Israel innfinner seg med dette, som i dag i ICJ skal svare på Sør-Afrikas anklager.