De nye tallene fra SSB om gruppene som kom i 2015/16 kommer samtidig med at Ap/Sp-regjeringen har innsett at de har bommet fullstendig når det gjelder flyktninger fra Ukraina. For i går kunne justisminister Emilie Mehl (Sp) fortelle at Norge tar imot «uforholdsmessig mange ukrainere i forhold til våre nordiske naboland», så langt over 73.000 (nesten like mange som bor i hele Finnmark), og derfor ble det rett før jul iverksatte innstramninger «for å bidra til at ankomstallene kommer ned til et mer bærekraftig nivå» – og nå iverksettes enda flere innstramninger. «Ankomstene til Norge må være på et bærekraftig og håndterbart nivå», gjentok Mehl.
Bærekraftig nivå, merk dere den folkens.
Selektiv bærekraft
Det virker som om regjeringen – uansett hvem , men i alle fall fra venstresiden – først må gjøre feil, og så kanskje komme springende med diverse innstramninger. Og det tør de nå, antakelig fordi det handler om ukrainere, men hadde det vært for eksempel syrere ville nok pipen hatt en annen lyd.
Samtidig er det ikke ukrainere, syrere eller andre for den saks skyld, sin feil. Feilen ligger hos regjeringen som absolutt skulle sette ukrainere inn i et særdeles kostbart og rettighetsbasert integreringssystem i Norge – til tross for at bakteppet antakelig var at de samme skulle reise hjem igjen når krigen tar slutt. Da burde Norge selvsagt tatt høyde for akkurat det, men nei da, alle asylsøkere/flyktninger skal behandles likt, tenkte man nok. Problemet er at systemet er feil. Svært mange kunne vært returnert om flyktningkonvensjonens intensjon ble fulgt, men når man først har fått hendene plantet godt ned i honningkrukka Norge blir det særdeles vanskelig å ta krukka fra dem.
Vi husker også hvordan det ble argumentert for syrerne i 2015. I juni 2015 var Stortingsflertallets avtale om å hente 8.000 syrere til debatt i Stortinget, der FrPs Christian Tybring-Gjedde gikk til frontalangrep på «godhetens apostler». Hans argumenter står seg like godt, om ikke bedre, i dag enn for snart ni år siden. Tybring-Gjedde viste til at det ble kalt «dugnad», men han så ikke snurten av noe frivillig arbeid. I tillegg ble vedtaket om å hente tusenvis til Norge gjort av dem det ikke får noen personlige belastninger eller konsekvenser for, og det ble gjort uten noen form for samfunnsanalyser eller kostnadsberegninger – men man visste det kunne bli dyrt, skrekkelig dyrt. Hele Tybring-Gjeddes tale kan leses her – den fortjener en repetisjon.
I 2015 ble det også fra ulikt hold konkludert med at syrerne var ressurssterke og høyt utdannede, og de ble sammenlignet med bosnierne – som om det var mulig å sammenligne. HRS var minst like skeptisk som Christian Tybring-Gjedde, og vi spurte da også: Vil syrerne bli en integreringssuksess?
Svaret ni år etter er nei. Men det vil nok verken regjeringen eller flertallet på Stortinget innrømme, så da må vi vel innse at vi opererer med selektiv bærekraft.
Menn i arbeidsfør alder
Totalt kom det ca. 31.000 asylsøkere i 2015 og 3.460 i 2016, men siden SSB ser på aldersgruppen 15-66 år havner de på totalt ca. 26.000 som ble bosatt i 2015-2016. Den største gruppa var syrere med nesten 12.000 i denne aldersgruppa (46 prosent av totalen), mens eritreere telte nesten 4.800 (18,5 prosent), så følger Afghanistan (ca. 2.300. 8,9 prosent) og øvrige (ca. 7.000, 26,6 prosent).
For samtlige av disse er den største aldersgruppen 30-39 år, som utgjør 60 prosent, altså i den alderen der de fleste av oss er aller mest yrkesaktive. Tas aldersgruppene 25-29 år og 40-66 år med, utgjør det til sammen 70 prosent.
Totalt 60,6 prosent hadde kun grunnskole per 2022, flest av dem fra Afghanistan og Eritrea med 71 prosent, mens for syrerne var det 57 prosent. Syria hadde høyest andel med universitets- eller høyskoleutdanning, men den lå bare på 25 prosent (for befolkningen i alt i Norge ligger det på litt over 42 prosent). Eritrea og Afghanistan hadde kun under 7 prosent hver.
Av de som kom disse to årene var det en klar mannsdominans.
Så var det spørsmålet om i hvilken grad disse er sysselsatt og i stand til å være selvforsørgende, ikke minst ved å holde barna borte fra fattigdomsstatistikken (som venstresiden hele tiden vil kompensere ved å gi disse familiene mer av felleskassen, samtidig med å flå de rike). Men først denne definisjonen av «sysselsatt», som få av oss synes er spesielt treffende. Vi gjengir den igjen i sin helhet fra SSB:
Personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuken. Det gjelder også personer som var midlertidig fraværende grunnet sykdom, ferie, lønnet permisjon eller lignende. Personer som er inne til førstegangs militær- eller siviltjeneste, regnes også som sysselsatte. Det samme gjelder personer på arbeidsmarkedstiltak med lønn fra arbeidsgiver. Sysselsatte omfatter både lønnstakere og selvstendige næringsdrivende.
Denne «gylne timen» forteller oss ikke så mye, så vi konsentrerer oss heller om sysselsatte etter stillingsprosent.
Sysselsatte, men ikke bærekraftig
Sysselsettingen etter 1-times-definisjonen i 2022 for de som kom i 2015/16 var på 75,1 prosent for eritreere, 67,5 for afghanere, øvrige land lå på 54,5, mens syrerne ligger i bunn med 50,9 prosent. Altså er bare litt over halvparten av syrere 15-66 år sysselsatt.
Av de ca. halvparten sysselsatte syrerne, jobber noe over halvparten av dem, 56,7 prosent, i fulltidsstilling (100 prosent) eller mer. Det er imidlertid høyest av gruppene. Afghanere har 52,4 prosent i 100 prosent eller mer, mens tallet for eritreere er 51,7 prosent. Øvrige land teller 50,2 prosent.
For de som er i deltidstillinger, er det mest vanlig en stillingsbrøk mellom 20 og 60 prosent.
Med andre ord er det mange som ikke er selvforsørgende, og som neppe blir det heller. Det handler igjen om at erfaringene viser at spesielt ikke-vestlige innvandrere faller tidligere enn andre fra arbeidsmarkedet. I en undersøkelse HRS gjorde i 2012, viste det seg at allerede fra 35-årsalderen falt nivået på sysselsettingen blant ikke-vestlige menn.
Så kan det jo legges til at det er store kjønnsforskjeller i andel sysselsatte i alle de fire landgruppene. Aller størst er forskjellen i den afghanske gruppen, der menn ligger hele 40 prosentpoeng over kvinner. Dernest syrerne, med en forskjell på over 28 prosentpoeng i menns favør. Hos dem fra Eritrea og øvrige land er kjønnsdifferansen litt lavere, på rundt 20 prosentpoeng i begge grupper. Samtidig er det flest kvinner i utdanning, flest syriske kvinner (29 pst), deretter afghanske (nesten 20 pst), eritreiske (nesten 18 pst), mens øvrige land ligger på 23,5 prosent.
Så hvordan gikk det egentlig med syrerne? Vi kan trygt si at de ikke er noen integreringssuksess, men noen ynder jo å leve i troen på at det går seg til – bare vi tar tiden til hjelp. Da blir i så fall spørsmålet hvordan vi også kan sikre at de samme står lengre i jobb, men mest av alt forteller tallene at Norge ikke driver en bærekraftig innvandring. Verken økonomisk eller kulturelt. Se bare for eksempel på eritreerne, der vi har fått to grupper til Norge, de regimetro og de regimekritiske, som gyver løs på hverandre. Eller se på de propalestinske aksjonene. Vi importerer altså kulturer og verdier som undergraver oss som nasjon.