Innvandring

Tybring-Gjedde om Syria-vedtaket: «Kjære godhetens apostler»

I dag var Stortingsflertallets avtale om å hente 8 000 syrere til debatt i samme Storting. Christian Tybring-Gjedde gikk til frontalangrep på ”godhetens apostler”, som pålegger folket en regning på kanskje 95 milliarder kroner, uten å fortelle hvor pengene skal tas fra. Ei heller foreligger det en samfunnsanalyse om konsekvensene sosialt og verdimessig. ”Dugnaden” slipper de samme politikerne å være en del av. Ikke bor de i innvandrertette områder, ikke går barna deres på skoler dominert av innvandrerbarn med språkproblemer, og sine gullkantede pensjoner beholder de samme politikerne.

Her er Tybring-Gjeddes innlegg ord for ord:

Ærede president. Og kjære godhetens apostler.

Dugnad er det blitt kalt.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Dugnadskameratenes leder.

Dugnadskameratenes leder.

Dugnad – et flott norsk ord. I 2004 kåret til Norges nasjonalord. Nærmest uangripelig. «Et felles utført og vanligvis ulønnet og frivillig arbeid av betydning for fellesskapet». Og hvem kan vel være mot noe så vakkert og selvoppofrende?

Men hva er det egentlig flertallet bedriver i denne saken. Jeg ser ikke tegn til noe frivillig arbeid. Jeg ser heller ingen innsats for fellesskapet.

Jeg ser et forslag helt uten personlige konsekvenser for de som kommer til å vedta det. Jeg ser raushet med andres penger, men ingen personlige belastninger eller konsekvenser.

Jeg ser et stortingsflertall som beholder sine godtgjørelser og pensjoner. Jeg ser ingen villighet til å redusere eget bruk av offentlig velferd for å gi til andre. Snarere tvert i mot.

Jeg ser et tverrpolitisk stortingsflertall som alle ønsker mer til alle. Innenlands som utenlands.

Jeg ser et stortingsflertall som i liten eller ingen grad vil erfare eller oppleve konsekvensene av sitt eget vedtak.

Jeg ser politikere som bor i nabolag nesten blottet for flyktninger og innvandrere.

Jeg ser politikere som har sine barn plassert i skoler hvor flyktninger og innvandrere er en sjeldenhet.

Ja, ofte er det slik President, at de som har minst berøring med flyktninger privat er de som er mest rause i det offentlige rom.

Jeg ser et stortingsflertall som i moralsk indignasjon stiller seg til doms over hjerterå egoister som meg.  Folk som i verdens rikeste land våger å snakke om økonomisk og kulturell bærekraft.

Jeg ser et stortingsflertall som ble bondefanget av Landsmøtenes euforiske begeistring og som uten samfunnsanalyser eller kostnadsberegninger igangsatte en nasjonal dugnad av godhet.

Jeg ser et medie-Norge som spiller med. Et medie-Norge som enstemmig støtter opp under dugnaden. Et medie-Norge som synes det hele er en strålende ide. Konsensusen er total. Alle er innenfor.  Mediemangfoldet som skulle være et instrument for ulike meninger er satt på autopilot hvor den samme meningen gjentas mangfoldige ganger. Helt til den alternative ytringen forsvinner eller omgjøres til nettroll.

Og jeg ser et samstemt organisasjons-Norge. Dominert av tidligere politikere – på venstresiden naturligvis. Felles for dem alle er at de er finansiert av skattebetalerne. Disse organisasjonene er alle rause tilhengere av å hente syriske flyktninger til Norge og de fnyser av hjerterå mennesker som meg.

Det er ingen regjering som går av på en sak som handler om å hjelpe mennesker i nød lød det fra høyeste hold. Det er en avsporingsmanøver.  Så vidt meg bekjent finnes det ingen i denne salen som ikke ønsker å hjelpe mennesker i nød – verken i Norge, Syria eller andre steder i verden.

Politisk handler denne saken om hvor ugrasiøst og åpenlyst man kan bryte inngåtte avtaler. Og deretter nærmest peke nese til den parten som holdt seg til avtalen.

Faktuelt handler den om et flertall som ønsker å hjelpe 13 600 mennesker i nød til Norge og et mindretall som ønsker å hjelpe 1 million mennesker i nød i de nødstiltes nærområder.

Livstidskostnaden for flertallsdugnaden er av SSB beregnet til 7 millioner kroner per flyktning eller 95,2 milliarder kroner totalt.  Tall fra SSB publisert i går viser for øvrig at syrere i Norge har en sysselsettingsgrad på 26,4 %. Den laveste av samtlige 136 land i statistikken.

95,2 milliarder er så ufattelig mye penger at de kunne ha hjulpet alle verdens 60 millioner flyktninger dersom hjelpen ble gitt i flyktningenes nærområder. Istedenfor velger man å hente 13 600 flyktninger til vårt lille velferdsparadis. Flertallet viser ikke hvor de 95 milliardene skal hentes. De nevner ikke hvilke velferdstilbud som skal kuttes eller hvilke skatter og avgifter som skal økes. I asyl- og innvandringspolitikken stilles ikke slike spørsmål, President.

Pengene skal skaffes til veie som ved et trylleslag.

Målet var aldri å hjelpe flest mulig, President.

Tallet ble målet. 10 000. Man kunne like gjerne ha sagt 20 eller 50 000. Helt uten samfunnsanalyser eller kostnadsberegninger. Man bruker ikke kalkulator på godhet.

Mantraet var at «vi må gjøre begge deler». Et argument helt tomt for innhold. Et argument som kun er gyldig dersom det ikke lenger er behov for, eller ikke er praktisk mulig å hjelpe i nærområdene.

Men det er det, President. Behovet er enormt.

Debatten som skulle dreie seg om å gi hjelp og skape verdighet for de som flykter ble til et spørsmål om innvandring. Et ja eller nei til økt innvandring til Norge. Dog ikke flere enn 10 000. Det må jo være grenser for dugnadsånd.

I Ibsens Folkefiende tar Dr. Stockman et oppgjør med flertallstyranniet eller den «forbannede kompakte, liberale majoritet» slik han uttrykket det. Han velger å holde fast og kjempe for sannheten og konkluderer med at «Den sterkeste mann i verden det er han som står mest alene».

I denne saken velger FrP å stå alene – vel vitende om at vi har fornuften, tiden og folket på vår side.

Det vet også flertallet: derfor avviser de med ulik begrunnelse å spørre folket om råd.