Nylig rapporterte Aftenposten fra en amerikansk meningsmåling utført av Yougov for The Economist. «Den nye målingen vår er urovekkende lesestoff», sto det i ingressen hos The Economist. Og urovekkende er bare fornavnet.
De unge holocaust-fornekterne
I meningsmålingen kom det frem at de unge i dag enten ikke har lært om – eller rett og slett ikke tror på – Holocaust.
Hver femte mellom 18 og 29 år er enige i påstanden om at Holocaust er en myte. 30 prosent sier at de ikke vet om påstanden er sann. Halvparten av respondentene 18-29 år er altså enten avvisende eller i tvil om at nazistene gjorde hva de kunne for å utrydde jøder.
I motsatt ende av skalaen, altså de over 65 år, er 97 prosent uenige i at Holocaust er en myte.
Det er også et spørsmål om man er enig i at Holocaust har blitt overdrevet. Igjen skjemmer de unge (18-29) seg ut ved at 23 prosent er enig i spørsmålet, og 26 prosent er i tvil, totalt 49 prosent. Også mange av dem med høy utdannelse tviler på at det de har hørt om utryddelsen stemmer.
Aftenposten viser videre til en undersøkelse utført i fjor av organisasjonen Claim Conference. Den avdekket at svært mange unge, men også voksne, tror at langt mindre enn seks millioner jøder ble drept. I Frankrike mente 82 prosent at det er viktig å undervise ungdom om jødeutryddelsen, samtidig viste svarene at 25 prosent av fransk ungdom ikke har hørt om Holocaust. I denne aldersgruppen hadde bare noe over halvparten, 56 prosent, hørt om massearrestasjonene av jøder. Svarene fra alle aldersgrupper viste at 74 prosent hadde hørt om arrestasjonene.
Like galt sto det til i Anne Franks hjemland. 23 prosent av nederlendere under 40 år mente at Holocaust er en myte eller at tallene er kraftig overdrevet. På spørsmål om hvilke land som deltok i utryddelsen, unnlot 60 prosent å nevne Nederland. Det er vel liten grunn til å tro at svarene ville blitt så annerledes i Norge. Holocaustsenteret i Oslo avdekket i en undersøkelse fra 2022 at 18 prosent mente at jøder misbruker historien om Holocaust til sin egen fordel.
Hvorfor svarene er slik er vanskelig å forstå, men det kan selvsagt ha noe med at mange ikke lenger forstår alvoret av det som skjedde. Men det kan også ha en annen påvirkning, nemlig det økende antallet muslimer. For selv om mange ikke vil snakke om det, ja, endog prøver å selge inn muslimer «som dagens jøder», så bør ikke det iboende jødehatet i islam være en oversett faktor.
Parallell til holocaust-fornektelsen
Men det bør skremme oss hvor raskt eldgamle stereotypier og hatefulle myter om jødedommen reiser seg med fornyet kraft i Vesten, slik som kronikkredaktør i Berlingske, Anne Sophie Allarp, påpeker. Det er blitt særlig synlig etter Hamas’ terrorangrep 7. oktober og Israels krig mot Hamas. Ikke minst handler det om den absurde påstanden at angrepene 7. oktober ikke fant sted. Eller hvis angrepet fant sted, så var det i alle fall sterkt overdrevet.
Det er en slående parallell til Holocaust-fornektelsen som har eksistert i marginale kretser siden andre verdenskrig, men nå med mye mer vind i seilene. Så mye vind at Israel ble tvunget til å gi ut videomateriale til utvalgte journalister av noen av de voldsomme Hamas-angrepene.
Allarp viser også til The Economist som har hevdet at Israel og Palestina er låst i en voldelig omfavnelse der palestinernes mest maktfulle våpen mot en langt mer overlegen israelsk hær vil forbli deres eget folks død og lidelse. Hamas’ ofring av egne barn og sivile voksne gjør uskyldige til ufrivillige martyrer og kanonføde. Men for de tusener som demonstrerer, også i vestlige hovedsteder, overses dette.
Det er kun fokus på Israels militære motsvar imot en væpnet dommedagskult som villig forteller til den internasjonale presse at det vil komme mange flere angrep som 7. oktober, og at dette er en evig krig, og at mange andre regimer har ofret millioner av sivile i sine frigjøringskamper. En relevant kritikk av det palestinske lederskapet og dets strategi hoppes over i denne sterkt reduserte versjonen av virkeligheten, som presenterer Israel som den eneste aggressoren.
Her på berget er lege, aktivist og Rødt-politiker Mads Gilbert et lysende eksempel for en slik holdning, noe vi nylig tok opp i artikkelen «Mads Gilbert med åpen hylles av Hamas-terror» med referanse til en tale han holdt i Cape Town 20. november. Også Aftenposten har festet seg ved denne talen, og til avisen sier Ervin Kohn, tidligere forstander i Det mosaiske trossamfunn, at Gilberts utsagn er farlig og «han avslører seg selv».
– Det skaper et feil bilde av situasjonen, og det bidrar til hatet mot Israel. Mitt anliggende er at det er en klar sammenheng mellom hatet til Israel og antisemittisme i Norge, sier Kohn.
Overfor Aftenposten avviser Gilbert enhver kritikk, samtidig som han fortsetter å fremsette påstanden om at Israel er «feig».
– Å sitte trygt i et israelsk jagerfly og prikkbombe sivile mål i Gaza er feigt, og jeg har sett konsekvensene på bakken. Å bombe sivile palestinske sykehus fra en pansret tanks, er feigt. Og det er feigt når 70 prosent av de over 19.000 drepte i Gaza er sivile kvinner og barn. Hvilket mot kreves det for å drepe over 7700 barn? spør Gilbert.
Videre hevder Gilbert at «Israel selv er skyldig i det som måtte være av kritikk og motstand mot det han mener er en ekstremt voldelig okkupasjon».
– Det er de 100 prosent ansvarlig for selv gjennom den brutaliteten de nå har gjennomført for åpen scene de siste ni ukene. Det er helt åpenbare krigsforbrytelser. Så den påstanden blir bare pinlig. Angrepene på meg er nok et forsøk på å tåkelegge realitetene, sier Gilbert til Aftenposten.
Vi krever altså av Israel en oppførsel på slagmarken som vi aldri ville krevd av oss selv, det er bare å ta en titt på de siste krigene Norge har vært delaktig i, jamfør for eksempel krigen i Afghanistan (mer enn 70.000 drepte sivile). Samtidig vokser antisemittismen, uten at vi tar den nødvendige debatten. Så er det annerledes i Tyskland.
Tyskland skal ikke gjenta noen feil
Kansler Olaf Scholz uttaler seg sjelden kategorisk, men hvis det ikke var klart fra før hva den tyske regjeringens standpunkt er, så ble det klart den 9. november i år. Da var det stående applaus for Margot Friedländer på ærestribunen i Forbundsdagen. Den 102 år gamle Holocaustoverlevende var invitert til «Debatten om beskyttelse av jødisk liv i Tyskland», som i realiteten slett ikke var en debatt, skriver cand. jur. Helle Birk i en kronikk i Berlingske. Hun viser til hvilken viktig dato 9. november er for Tyskland.
9. november er en dato tyskerne kaller Tysklands skjebnedag. Berlinmuren falt og nazistenes verste angrep til dags dato på jøder og jødisk eiendom og synagoger fant sted på denne datoen i 1938, nå historisk kjent som Krystallnatten. Nå er antisemittismen igjen løs i Tyskland – og et forent parlament har rustet til kamp mot den.
Den 18. oktober ble en synagoge i Berlin utsatt for et brannattentat og justisministeren var klar i talen i Forbundsdagen: Jødene hører til i Tyskland. De som ikke liker det, hører ikke til i Tyskland.
Like kontant var budskapet om at Tyskland ikke tillater at Hamas forherliges eller at det oppildnes til hat mot jøder eller staten Israel.
En av de andre statsrådene, Cem Özdemir, viste til at når antisemittisme kommer fra muslimer, blir det «automatisk sagt at det ikke har noe med islam å gjøre». Men studier viser at muslimsk antisemittisme dessverre er alt annet enn et randfenomen, fastslå han, og lovte at fra nå av vil det ikke lenger være den jødiske eleven som må bytte skole, men den som trakasserer. Avslutningsvis sa han til pro-palestinere:
Ikke la dere begeistre av Hamas, Islamsk Jihad, Hizbollah og Hizb ut-Tahrir! Det er Hamas som av feighet tar folk som gisler – og bruker deres lidelser til å bruke dere som nyttige idioter.
I Berlin har bystyret forbudt pro-palestinske demonstrasjoner, det samme i Hamburg. Borgermesteren i Hamburg, hvor for øvrig kansler Scholz var borgermester i en årrekke, har lenge ønsket stenging av Imam Ali-moskeen. Politiet har ikke bare foretatt razziaer i Hamburg, men i moskeer over hele Tyskland, påpeker Helle Birk.
Mens Tyskland bekjemper antisemittisme i 2023 med de midler de har til rådighet, kniper det mer andre steder i Europa. Fordi?