Jan Bøhler tilhørte Arbeiderpartiet da han etter 12 år på Stortinget etterlyste hva den sittende regjeringen ville gjøre med sosial kontroll og æresvold i Norge. Året var 2017, og 6.november sendte Bøhler en interpellasjon til daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP). Den lød som følgende (våre uthev.):
Vi får stadig alvorlige advarsler fra politiet og vitnesbyrd fra jenter og gutter som rammes, om at sosial kontroll og fysisk og psykisk æresvold er utbredt i en del miljøer i Norge. Vi ser gjentatte tilfeller av trusler, tvang, trakassering, kidnapping og grove voldshandlinger som endog kan ha døden til følge.
I Norge har vi satt inn tiltak mot noen typer æresvold, som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Men vi har i liten grad tatt tak i de bakenforliggende årsakene – som manglende aksept av kvinners frihet og likestilling i disse miljøene og hvordan de styrer kvinners liv ved å balansere på grensen mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap med stor grad av press.
Denne styringen viser seg alt fra barndommen av, for eksempel ved at jenter ikke får delta på felles arenaer fordi de nektes omgang med gutter og menn utenfor egen familie.
Hvilke tiltak mener regjeringen trengs for å ta mer grunnleggende grep mot sosial kontroll og æresvold i Norge?
Vi kommenterte dengang at man selvsagt burde man applaudere at Bøhler endelig taler høyt om de «bakenforliggende årsaker», noe som HRS’ eksistens hviler på. På samme tid kunne vi ikke unngå å undres over hvorfor Bøhlers etterlysning kom først da han var 65 år gammel og etter å ha vært på Stortinget siden 2005.
Bøhler hadde sin oppvekst, og bor ennå, i Groruddalen. Selvsagt har han sett. Selvsagt har han skjønt.
En forferdelig sak
Når Bøhler, nå som Senterpartimann, beskriver i detalj en grusom sak som skal gå for Oslo Tingrett denne uken, illustrerer han på samme tid hvilket svik norske politikere har begått – og fortsetter å begå – mot kvinner og barn som lider under innvandret voldskultur. Barna måtte være med når moras fingre ble klemt med tenger heter Bøhlers innlegg i Nettavisen.
Fra 1995 og fram til et drapsforsøk med kniv i mai 2021 skal en 47-åring ifølge tiltalen systematisk ha mishandlet sin kone på groveste måte. Han er fra Iran og hun fra Norge, og de har bodd på Haugerud i Groruddalen. Det er vondt å lese alle punktene i tiltalen, og enda verre å beskrive dem, skriver stortingspolitikeren.
Det åpenbare er at det må ha vært langt vondere å oppleve den groteske volden enn det er å lese og beskrive punktene i tiltalen. Når Bøhler likevel går i detalj i voldsbeskrivelser i saken, gjør han det for å kunne konkludere med at «noe har gått galt».
Vi må spørre oss om hvordan slik forferdelig mishandling av en mor og barn kan foregå i 26 år i et av våre nærmiljøer, uten at noen har grepet inn. Jeg håper rettssaken vil fortelle mer om hva skole, helsetjenester, nabolag og andre kunne oppdaget og meldt ifra om.
I noen tilfeller er det også lovfestet plikt til å melde ifra, og brudd på meldeplikten kan være straffbart. Dessverre viser denne saken at vi har langt igjen på veien for å forebygge at grov vold og mishandling kan pågå i omgivelsene våre, uten at noen reagerer, skriver Bøhler.
Javisst er det verdt å spørre om hvordan slike grufulle voldsorgier kan gå under radaren i flere tiår. Men slår det ikke Bøhler at det er en viss dobbeltmoral i politikerstanden som gjennomsyrer og regelrett saboterer hele tiltaksfeltet? Kunne ikke volden vært forebygget og muligens også unngått dersom det hadde blitt tatt krafttak i integreringen på et langt tidligere tidspunkt?
Avsenderen avgjør engasjementet
Vi skrøt ganske hemningsløst av Bøhler i 2017 da han gikk på talerstolen i Stortinget med dette spørsmålet:
Jan Bøhler (A): I filmen Hva vil folk si og NRKs reportasjer om barn fra Norge på koranskoler i Somalia er det blitt vist at utsending av barn til familiens opprinnelsesland er et redskap for sterk sosial kontroll som hindrer god integrering. I rapporten Transnasjonal oppvekst fra Institutt for samfunnsforskning framgår det at et stort antall barn sendes på lengre utenlandsopphold, særlig i Somalia, Irak og Pakistan.
Hvilke tiltak vil statsråden sette inn for å ta vare på disse barnas rett til en trygg oppvekst i Norge?
«For oss i HRS blir dette virkelig en test av handlekraften til også Listhaug», kommenterte vi dengang. For spørsmålet kom på overtid.
Rapporten Bøhler viser til er fra 2014, men har «riktig» avsender, altså Institutt for samfunnsforskning. Merk årstallene i følgende: HRS skrev en grundig rapport i 2004, Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn. Her fremmet vi en rekke fornuftige tiltak for å sikre barna oppvekst under trygge forhold i Norge.
I 2009 fulgte vi opp med ny rapport, De glemte barna – om barn og unge som ikke er i den norske grunnskolen, der vi kunne konkret tallfeste antall barn og unge i grunnskolen som manglet i norske skoler.
- I Oslo kommune manglet 1 852 elever.
- På landsbasis manglet 3 877 elever.
Dette burde ha skapt et politisk jordskjelv. Men, nei da. Politisk ledelse ville ikke ta tak i verkebyllen. Dette var altså ti år tidligere enn rapporten Bøhler viser til, faktisk året før Bøhlers første stortingsperiode. Hvorfor det skulle gå ytterligere mange år før groruddølingen, som utvilsomt kjente til både rapportene og tilstandene innenfor hjemmenes vegger i Groruddalen, løftet æresproblematikken og -volden, forklarte han selv i en debatt i 2018. Referatet av debatten ligger på Stortingets hjemmesider, og Bøhler uttalte dengang følgende (mine uthevinger):
Så spørsmålet om tilsyn med koranskoler, som vi tar opp i forslag nr. 2, og som har Arbeiderpartiets og SVs støtte, er noe jeg skulle ønske man tenkte videre på hvordan vi skal komme bedre i gang med, og komme videre på. Utrop, det flerkulturelle bladet, en ukeavis som jeg tror ingen mistenker for å ha feil holdninger til spørsmålene, gjorde en stor undersøkelse av moskeer i 2016 som de skrev om i flere nummer, hvor man – og forskeren som gjennomførte de undersøkelsene – konkluderte med at et viktig tiltak til gjengjeld for offentlig støtte som Stortinget og regjeringen bør gjennomføre, er tilsyn med koranskolene og med at det er forsvarlige opplegg, uten å gripe inn i det som er religionsfriheten.
Et annet forslag, som gjelder represalier, restriksjoner, hvordan man håndhever sosial kontroll, som vi dessverre ikke har fått flertall for, gjelder barn som etterlates, ofte i opprinnelseslandet til familien. Det er der fem–seks gode forslag som det er felles komitéinnstilling på på det punktet, men det er et punkt jeg gjerne vil gjøre Stortinget veldig oppmerksom på. Da Institutt for samfunnsforskning undersøkte og la fram en rapport i 2014 om hvor mange barn som var etterlatt i utlandet, var tallet i deres forskningsrapport, som jeg ikke har sett betvilt, 3 285 barn, ca. 1 450 barn i Somalia.
Det er altså avsenderen som er vesentlig, ikke faktaene som bringes til torgs. Frykten for at informasjonen og tiltaksforslagene kommer fra noen som påstås å «ha feil holdninger til spørsmålene» har gjort at tematikken ikke har blitt tatt tak i. Så kan man se videre på hvem som har definert at «holdningene er feil». Det er de samme politiske kreftene. Informasjonen som gis er identisk – Utrop og Institutt for samfunnsforskning er «bare» et tiår senere ute enn HRS.
Nøleren Bøhler
Det finnes en ivrig vilje til både å ville sole seg i glansen av noens iherdige arbeid og samtidig ta avstand fra andres tilsvarende iherdige arbeid på samme felt. Det er dette som er dobbeltmoral – og ofrene for denne øvelsen er nettopp de innvandrede kvinnene og barna som utsettes for vold. Det er de som er uskyldige, det er de som ofres på den politiske korrekthetens alter.
Vi har skrytt av Jan Bøhler gjentatte ganger for å ta i betent problematikk, men på samme tid er det helt nødvendig å si noe om dobbeltmoralen han nå framviser når han igjen løfter æresvold i avisspaltene. For han er jo slett ikke alene. En samlet norsk venstreside ønsker nå å intensivere arbeidet mot sosial kontroll – og godt er det – men de gjør det etter å ha demonisert og ekstremistforklart enhver som har forsøkt det samme i flere tiår, enten det er HRS eller Fremskrittspartiet.
Vi har fra sikre kilder at Jan Bøhler skulle lede komiteens arbeid med nytt lovverk på dette feltet, men unnlot å møte opp. Arbeidet ble dermed overlatt til Per Willy Amundsens ledelse. Det kan sies å ha vært en god ting, da Amundsen har arbeidet hardt for å få på plass den historiske lovendringen som kriminaliserer foreldre som ikke hindrer tvangsekteskap og kjønnslemlestelse av egne barn.
HRS har kjempet år ut og år inn – i 20 år – for at vergeløse jenter i Norge skal ha optimal rettslig beskyttelse mot kjønnslemlestelse. Og nå kom gjennombruddet, takket være FrP og Sp, som presset Ap til å være med på lovendringen. Lovendringen har ikke støtte fra Regjeringen, men Stortinget, ved FrP og Sp som pådrivere, har særget for enstemmig flertall i den lovgivende makten. Alle partiene er altså enige om avvergelsesplikten, og enigheten kom da de andre partiene forstod at det uansett ville bli flertall ved FrP, Sp, og Ap.
Dette er en stor dag for oss i HRS. For er det noe integrering handler om, så er det eksempelvis ikke å bli skåret ut av fellesskapet ved å bli utsatt for et livsødeleggende rituelt overgrep. Og dette handler selvsagt om rettsbeskyttelse og grunnleggende menneskerettigheter – sistnevne skal nemlig gjelde for alle i landet har vi alltid understreket, kommenterte vi da lovendringen var et faktum i oktober 2020.
Iveren etter å målbære kamp mot æreskultur er stor og iherdig på norsk venstreside i dag, men det er vanskelig å se innspill fra både Bøhler og Arbeiderpartiets ivrigste rasismestemplere, Anette Trettebergstuen, Hadia Tajik, Lubna Jaffery og Kamzy Gunaratnam som noe annet enn påfallende dobbeltmoral.
Det videre arbeidet mot æresvold er for viktig til å overlate til aktører som i tiår har vært mer opptatt av egen posisjonering og «inkludering» enn av reelle tiltak mot vold.